Blindtarmbetennelse og opplevelser med fransk helsevesen

Blindtarmbetennelse og opplevelser med fransk helsevesen Så lenge jeg har vært lege har det vært et skille i den medisinske tankegangen mellom Nord-Europa og landene i den sørligere delen av Europa. Jeg bor for tiden i Frank. rike og ser forskjeller mellom norsk og fransk helsevesen. Mange nordmenn som bor her skryter av det franske helsevesenet -med god tilgang til spesialister og spesielt til laboratorier og bildeundersøkelser. Apotek finner man på nesten hvert hjør.ne. Og de bugner av homeopati og annen «juksemedisin». Nylig var det et stort tv.oppslag om uvirksomme og til dels kom.plikasjonsgivende medikamenter i hånd.kjøp -mot influensa, halsvondt og andre stort sett selvhelbredende plager. Og lege.ne driver ikke bare med sin skolemedisin, men er gjerne også utøvere av osteopati, homeopati og annen alternativ medisin (som Jon Nessa treffende har kalt det). Men gi folket hva folket vil ha. MR og CT og ri.kelig med blodprøver. Lett tilgang til (dyre) spesialister med enda dyrere undersøkel.ser. Det meste innen helsetilbudet dekkes av det offentlige, også det meste av de re.septbelagte legemidlene. Et ønske har der.for vært at flere av håndkjøpspreparatene burde komme på resept. Et pluss er at tann.legeutgifter delvis dekkes av trygdesyste.met. Forleden sto det om problemene med le.gedekning i utkant-Frankrike. Det finnes utkanter her også, som i de fleste land. Det er kommuner i Frankrike uten en eneste innbygger (!), og mange små kommuner. Nå legges det opp til helsesentre -maison de sante -i grisgrendte strøk. Et område kan ha hatt en allmennlege i årevis, en som har 24/7-vakt, men nå etableres det team bestående av lege, kinesiolog (de er popu.lære her), jordmor, sykepleier -og kanskje også kiropraktor, fysioterapeut og en lege.spesialist. Etter planen skal det etableres rooo slike områdeteam innen 2017. Blindtarmbetennelse til besvær Så til min egen erfaring med det franske hospitalet: Nettopp hjem.kommet fra en tur til Piemonte sist høst, fikk jeg akutte mavesmerter. Om.kring kl. 24 natt til rr. oktober ble det så ille at vi måtte kontakte lege. Det kom am.bulanse som kjørte meg til sykehuset i Cannes. Jeg ble undersøkt av en ung lege som blant annet brukte ultralyd. Han var enig med meg i at det måtte være appendi.citt. Hva blodprøvene viste fikk jeg ikke vite. Jeg ble liggende på en båre over nat.ten og hadde det forsåvidt ikke så verst. Hjemme hadde jeg målt 3 7,9 ° og jeg hadde smerter som etter hvert lokaliserte seg til hø fossa iliaca. Diagnosen var ikke så van.skelig å stille. Timene gikk og en overordnet lege be.stemte at det måtte CT-undersøkelse til. Man ville kanskje øke sannsynligheten for akutt appendisitt fra 95 til 96 prosent? Først ut på ettermiddagen ble undersøkel.sen foretatt, og etter ytterligere venting kom resultatet. Jeg hadde, med henblikk på forestående operasjon, verken inntatt tørt eller vått. Sent på ettermiddagen kom kirurgen og sa at det ville enda gå seks til sju timer før jeg ville bli operert. Imidlertid hadde han vært i kontakt med nabohospi.talet i Grasse -som kunne operere meg før det. Så bar det inn i en ambulanse, men vel ombord og litt underveis ville pers.onalet at jeg skulle betale €130 for transporten. Så langt hadde mitt norsk.utstedte europeiske trygdekort dekket utgif.tene for ambulanse til hospitalet og også for opp.holdet på sykehuset. Men nå hadde jeg ikke kontanter for hånden. Resultatet var at jeg ble trillet ut av sykebilen og bort til en minibank, slik at de kunne få pengene. Vel fremme i Grasse gikk det fortere: Barbe.ring (er ikke det slutt på det i Norge?), vask med jod (brukes det fortsatt?) og ellers kledd for inngrepet. På moderne vis ble det kikkhullsoperasjon. Diagnosen var spruk.ket blindtarm. Kunne det ha noe med langt forløp å gjøre? Etter operasjonen var det ikke lov å drikke væske før jeg hadde tisset. Og med nesten ett døgns faste var det ikke lett å prestere noen dråper. Obstipasjon var også ubehagelig. Men på morgenkvisten man.dag r 2. oktober fikk jeg en karaffel vann og et glass. Riktignok forsvant vannet igjen etter en halv time, men det var del av mor.genrutinen, skjønte jeg. Jeg kom ikke ut av sykehuset før onsdag ettermiddag og måt.te hele tiden slepe rundt på et intravenøs.stativ hvorfra jeg fikk Flagyl og Ibuprofen som smertestillende. Hvorfor jeg ikke kun.ne få en stikkpille for plagsom obstipasjon og tabletter i stedet for intravenøs behand.ling skjønner jeg ikke. Men noen korridor.pasienter så jeg ikke på min vandring i kor.ridoren. Etter visitten onsdag kom en sykepleier med papirene for ut.skrivning. Jeg fikk resept på antikoagulans til injeksjon, tabletter for smerter, for obstipasjon og for sure oppstøt. Hva alt dette skulle være til, lurte jeg sannelig på -kanskje var det for å oppretthol.de apotekdrift? Og i kon.volutten lå en epikrise på norsk! Det var ikke verst. Kontrollen etter fire uker gikk greit, men igjen måtte jeg betale for visitten. Det europeiske trygdekontoret gikk ikke an å bruke. Med min erfaring kan jeg i stor grad skjønne at mange, inkludert Gro Har. lem Brundtland, reiser hjem eller flyt. ter hjem, for medisinsk hjelp. Språket kan naturligvis også ha noe med saken å gjøre. KJELD MALDE UTPOSTEN Z • 2016 .fl