Mye kan tyde på at det å «trykke på den store røde knappen» blir stadig vanligere på flere områder i samfunnet. Vi ser det på kontoret hos pasientene, og vi kunne nylig lese i NRK (1) at folk ringer for ambulansetransport ved forstuet ankel og tett nese. Vi ser fenomenet også hos instanser som skal lede oss allmenn- og samfunnsmedisinere, og hos aktører som vi samhandler med.

Dette er historien om min mor. Eller, nei, det er ikke det. Det er historien om hennes to frontallapper. Eller nei, det er historien om hva som skjer når to frontallapper degenereres. Nei. Det er ikke det heller. Det er små glimt fra historien om hvordan degenerasjon i to frontallapper kan prege en storfamilie i flere tiår. Så dette er ikke historien om min mor.

I hverdagen med pasientmøter tenker vi nok lite på om vår virksomhet som helsepersonell er bærekraftig. Vi er lite bevisste på at helsesektoren står for en betydelig del av CO₂-utslipp, nasjonalt og globalt beregnet til mer enn dobbelt så mye som flytrafikken. Som alle andre sektorer må også vi redusere klimaavtrykket fra vår virksomhet. Kan prosjektet «Bærekraft på legekontoret» være til hjelp? En samtale med to ildsjeler skulle avsløre at begrepet bærekraft favner videre enn klimaavtrykk.