Samhandling mellom DPS og fastlegene. Hva kan pasienter lære oss?

Samhandling mellom DPS og fastlegene. Hva kan pasienter lære oss? ASTRID EMHJELLEN spesialist i allmennmedisin og fos/lege i Skien, praksiskonsulent psykiatrisk klinikk, Sykehuset i Telemark . BJØRNAR NYEN kommuneoverlege i Porsgrunn, spesialist i allmennmedisin og tidligere konsulent i Kunnskapsenteret forbindelse med et prosjekt med fokus på forbedret sam.handling mellom fastleger og DPS, ønsket vi å finne ut hva pasientene selv mente om temaet, og om de så klare forbedringsområder og suksess.faktorer. Pasientene var opptatt av god personlig kommunikasjon med behandlerne, bedre og mer kommunikasjon mellom behand.lere og behandlingsnivåer, og oppsøkende behandling. Samhandling er her tenkt som alt av samar.beid og kommunikasjon mellom pasientenes hjelpere på alle nivåer. God samhandling er oppnådd når dette fungerer slik at kommuni.kasjon og tiltak sikrer en helhetlig pasientbe.handling på tvers av nivåene og enheter. Som fastlege og praksiskonsulent opplever jeg ofte at kommunikasjonen mellom fast.leger og DPS er mangelfull og hindrer hel.hetlig tilnæring til pasientens problemer. Vi opplever ofte at den bilaterale kommu.nikasjonen er tilfeldig og mer avhengig av person enn av rutiner og systemer. Vi ønsket å undersøke om pasientene opplevde det på samme måte. HYPOTESE: Pasientene opplever at man.gelfull kommunikasjonen mellom DPS og fastleger hindrer helhetlige behand.lingsløp og dette skaper utrygghet og frustrasjoner for dem. Hva mener pasientene? Ideen var at fastleger og DPS ansatte kan ha sterke meninger om hva som er viktige forbe.dringsområder med hensyn på samhandling, men er det sikkert at dette er de samme områ.dene som pasientene ser som betydningsfulle? Er det andre ting de er opptatt av som det er viktig å få frem? Prosjektleder ønsket å lære mer om hvor- UTPOSTEN 2 • 2012 dan pasienten opplever samhandlingen mel.lom fastleger og distriktspsykiatriske sentra (DPS) og hvordan denne samhandlingen kan bli bedre. Vi ønsket at det som kommer frem kan hjelpe fastleger, praksiskonsulenter og ansatte på DPS i deres arbeid med dette. Artikkelen er skrevet hovedsakelig for denne målgruppen. Slik gjorde vi det Ledere ved to DPS deltok i rekruttering av 14 informanter fra enheter for gruppeterapi. Disse ble fordelt på to intervju med seks informanter fra ambulant team ved ett DPS. De siste ble intervjuet for å få frem flere er.faringer med gjentatte overganger mellom fastlege og DPS, og erfaringer med bruk av kommunale tjenester da dette manglet i de første gruppene. Ved de to enhetene for gruppeterapi ble alle pasienter spurt og henholdsvis 11 av 14 og tre av 16 valgte å delta. Ved ambulant team ble pasienter forespurt ut fra interesse og evne til deltagelse og seks møtte opp. Hovedintervjuer var lokal leder av pårøren.deorganisasjonen Landsforeningen for pårør.ende til pasienter med psykiske lidelser (LPP). Medintervjuer var undertegnede førsteforfat.ter som i det daglige er fastlege og praksis.konsulent ved psykiatrisk klinikk/DPS. Intervjuene ble gjennomgått for å få et hel.hetsinntrykk og for å hente ut viktige hoved.poeng. Hovedpoengene i det som kom frem ble identifisert og gruppert og direkte sitater fra pasienten ble valgt ut til å understreke og per.sonliggjøre poengene. 0 Samhandling starter med god personlig kommunikasjon Å finne ut hva som feiler meg og tiden det tok å få hjelp til dette. Nesten alle pasientene hadde erfaringer med at psykiske plager oppdages sent og at til.strekkelig behandling og hjelp kommer i gang for sent. De mener at psykiske plager langsomt er.kjennes av pasientene selv, og at det også er vanskelig og en klar ambivalens til å ta kon.takt med hjelpeapparat. De mener også at fastlegene er sene med oppdage alvoret av plagene de har og at de også er sene med tiltak og behandling, spesielt i forhold til viderehen.visning. De er klare på at både pasientforsin.kelsen og legeforsinkelsen kan forkortes ved at fastlegene er modigere til å stille åpne spørsmål og skape refleksjon sammen med pasientene om symptomer og behandling. «Noen ganger kommer man til legen uten at det er noe spesielt, og da kunne jo legen spørre litt direkte om pasienten egentlig er deprimert. Fysiske plager kan egentlig være pga psykiske plager.» Henvisning til rett instans og riktig tid Mange av pasientene gir utrykk for en usik.kerhet om fastlegene kan nok om psykiatri og om de er oppdatert på behandlingsalternati.ve. De er også usikre på om det er fastlegene de skal gå til med problemene sine. Flere har erfaringer med at det tok for lang tid å bli henvist til andrelinjetjenesten og de opplever disse forsinkelsene som vanskelige. En del måtte ha hjelp via familie eller andre hjelpere i kommunen for å få fastlegen til å henvise. «Det som går igjen her er at det tar vel.dig lang tid hos fastlegen, men når man først kommer inn her så går det mye greiere. Men den tida i forkant hvor man er veldig deprimert og suicidal, så burde en lege se og forstå de signalene.» Engasjement, involvering og ansvar. Nok tid i konsultasjonene I intervjuene var pasientene opptatt av til.gjengelighet, ventetid, kontinuitet og mest av alt nok tid, engasjement og involvering hos behandlerne sine. Dette var like viktig for dem som samhandlingen i seg selv. Pasientene vektla sterkt behovet for nok tid. De ønsket øyenkontakt, uforstyrrede samtaler og gode rammer for konsultasjone.ne for at de skal bli trygge nok til å åpne seg og fortelle om plagene sine. De vektlegger be.tydningen av en engasjert fastlege som viser at han bryr seg. Mange har gode erfaringer med dobbelttimer, men de mener dette er for lite kjent blant pasientene. PS og fastlegene Det er ikke så lett når man skal til legen og kommer inn etter en times ventetid, da vet man at legen er forsinket og drøy.er til neste gang med åta opp ting. Jeg lar være åta opp ting fordi jeg vet at han har dårlig tid. Tilgjengelighet til hjelperne en forutsetning for samhandling Flere av pasientene syntes det var vanskelig å komme gjennom til fastlegen sin på telefo.nen. Det var viktig for dem at de kunne være sikre på at fastlegen ville ringe tilbake når de først hadde kommet igjennom med en be.skjed. Noen hadde kontakt med terapeuten sin via mobil og SMS og hadde stor glede av dette. De så nytten av å kunne bruke moderne hjelpemidler som sms, mobil og e-post i kon.takt med sine behandlere. Noen beskriver det som nødvendig å oppsøke legevakt fordi det kan være vanskelig å komme i kontakt med fastlegen eller fordi problemene oppstod på en tid av døgnet hvor fastlege og andre hjel.pere ikke er tilgjengelig. « ... bare det at lege NN vet at jeg har ringt og prøvd å få tak i henne. Jeg reg.ner ikke med at jeg skal komme rett inn på legens kontor, men som regel så får jeg beskjeden videre. Når NN ringer opp igjen så er det greit, men det er de gangene jeg ikke kommer gjennom, den er litt håpløs.» «De fleste har telefontid midt på dagen eller på slutten av dagen, så det hadde vært supert om man kunne sende en sms til legekontoret! Eller lese inn på svarer.» Viktigheten av å ha en god fastlege Pasientene legger vekt på å ha en fastlege som kjenner dem over tid og som viser interesse for hvordan det går med dem. De vektlegger også betydningen av å ha kontakt med fast.legen samtidig som de går i behandling ved DPS. De beskriver også frustrasjonene og van.skelighetene de får når de opplever dårlig kommunikasjon med fastlegen. De beskriver usikkerheten rundt valget om de skal bytte til annen fast.lege hvor kontakten kanskje ikke blir bedre. «Jeg fikk søkt og fikk han som fastlege, og han var veldig, veldig flink til å følge opp. Etter det hadde jeg time hos terapeut på DPS en gang i uka og så hadde jeg time hos fastlege annenhver uke. Så jeg følte jeg fikk veldig, veldig god oppfølging.» Kontinuitet, lang nok behand.lingstid og brukermedvirkning Pasientene med langvarige lidelser fremhever viktigheten av lang nok behandling og kontakt mot andrelinjen. De fremhever hvor viktig dette er for at de skal få tid nok til å bli bedre og bedre mestre egne problemer. Det var viktig for dem å ha samme behandleren, og at behandlere og fastleger har tålmodighet med dem og hjelper dem også i dårlige faser og kriser. «Jeg hadde ikke kommet så langt som jeg har kommet i dag hvis jeg ikke hadde møtt den tålmodigheten og forståelsen som jeg føler at jeg har blitt møtt med både her og hos fastlegen min.» «Det er også kjempeviktig at behandlere har tålmodighet nok til å takle forverringer og dårlige perioder hos oss som er syke.» f) Samhandling krever bedre og økt kommunikasjon på organisasjonsnivå: Mer og løpende kommunikasjon med alle moderne hjelpemidler? Pasientene sa klart ifra om behovet for økt kom.munikasjon mellom nivåene, og når denne kommunikasjonen opplevdes nyttig for dem. De ønsker større grad av direkte telefonkon.takt mellom egne behandlere og ønsker at det blir sendt flere notater fra DPS til fastlegene. De opplever trygghet ved at fastlegen får slik infor.masjon og ved at fastlegen viser at han følger med når de kan snakke om innholdet i denne informasjonen. SAMHANDLING MELLOM DPS OG FASTLEGENE Problemer med taushetsplikten eller med informasjonsutveksling om egen helse ble ikke tatt opp av noen av pasientene i intervjuene. Tvert imot så de det som veldig viktig at fastle.gen var oppdatert på hva som skjedde med dem og behandlingen deres ved DPS. Her inklu.derte de også muligheten av å bruke e-post kommunikasjon. De fremhever viktigheten av rask kommunikasjon rundt medisinendringer ved utskrivelse og hvordan svikt på dette punk.tet ofte fører til feil som de må ordne opp i selv. «Jeg mener også at det er viktig at de har en viss kontakt, den kan jo også gjø.re sånn at du slipper å oppdatere legen din så veldig når du kommer der. De på DPS må ta litt ansvar for dette, det er jo de som ser endringene som skjer nå. Det er de som har ansvaret for meg nå. De må også kunne ta initiativ til å ringe til legen for å fortelle hvis noe skjer. Det er jo greit hvis legen er litt in.teressert også, eventuelt tar kontakt selv for å spørre hvordan det går hvis det er lenge siden han har hatt noe kontakt.» Møter og overføringsmøter med alle behandlere Pasientene fremhevet nytten av fellesmøter. Flere nevner at de synes en slik kontakt burde holdes to ganger i løpet av behandlingen ved DPS, ved midtevaluering og ved avslutning. Spesielt er avslutningsmøter viktig fordi det sikrer god overføring til fastlegen/kom.munen og demper utryggheten de ofte føler rundt videre oppfølging og tiltak. «Derfor tenker jeg at det med fellessam.taler kunne være et greit alternativ, for da kunne man få fastsatt hvordan det var for den enkelte. For eksempel når en er ferdig med behandling her, så har man et fellesmøte. Da hadde legen din blitt informert om hvordan situasjonen din var nå og hvordan du ville ha det vi.dere. Da kunne du sagt at du ikke treng.te noe mer kontakt, men føle at legen din er oppdatert. Og hvis du følte at du trengte mer oppfølging så hadde du hatt mulighet til å si det.» Ansvarsgrupper viktig for kompetanseoverføring og kjennskap Noen av pasientene hadde langvarig lidelse og flere hjelpere. De uttrykte stor nytte av an.svarsgruppene på grunn av kommunikasjo.nen og tiltakene som ble bestemt der. Men flere syntes også at det å møte i ansvarsgrup.pene kunne være vanskelig i dårlige faser. De fremhevet betydning av at behandlerne her fikk snakket sammen. God samhandling gir bedre pasientbehandling. ,,iØ «Jeg synes det er veldig viktig at fastle.gen og psykiateren samarbeider, sånn at alle leddene er oppdatert. Før så hadde jeg mye ansvarsgruppemøter og da sy.nes jeg det var greit når alle parter var med. Da slipper man å forklare alt sammen fra begynnelsen hver gang en skal snakke med de forskjellige.» Kriseplan viktigere enn IP En del av pasientene hadde individuell plan. Dette oppfattet de imidlertid som et litt peri.fert dokument. De hadde derimot stor nytte av kriseplanen sin og syntes dette var til hjelp i dårlige faser både for dem selv og deres hjel.pere. «Koordinatoren min har jobbet litt med den individuelle planen. Da har jeg følt at jeg har fått sagt det som er viktig. Men det som har vært viktigst har vært kriseplanen. Det er den viktigste av alle redskapene synes jeg: Når ting blir såpass dårlig at vi har en plan på hva vi gjør hvis det er sånn eller sånn? Forskjellige stadier i hvor dår.lig jeg er, medisinering ut fra det. Det synes jeg har vært veldig flott, helt fan.tastisk. » @ Samhandling som utvidet invol.vering: Oppsøkende behandling Hvilke signaler gir pasientene når de ikke møter opp til eller uteblir fra timer? Flere av pasientene beskriver vanskelighetene med å holde avtaler og møte til behandling i dårlige faser. De beskriver at de ikke møter når de har mest plager og trenger det mest. De uttrykker nytten av å få en telefon for en oppmuntring eller en ny avtale. Noen ser også at de i slike faser vil ha nytten av et hjemme.besøk eller kontakt fra hjemmetjenestene i kommunen. «Jeg føler at jeg kunne sagt ifra til legen min: Hvis jeg ikke møter opp til timen, så vil jeg gjeme at legen ringer for å høre hva som skjer, etterlyse meg.» Koordinator og hjemmesykepleien som en viktig støtte i hverdagen Noen av pasientene hadde kontakt med hjemmetjenesten og hadde glede av dette fordi dette er en døgnbasert tjeneste og oppsø.kende tjenestene med bedre tilgjengelighet. UTPOSTEN 2 • 2012 SAMHANDLING MELLOM DPS OG FASTLEGENE Mange hadde stor glede av sin koordinator og kontakten med denne. «Det som jeg synes har vært viktig i det siste er at jeg har fått mye bedre kontakt med hjemmesykepleien, det hadde jeg ikke før. De er der bestandig og de er veldig fantastiske mennesker. De bryr seg opp.riktig og kan følge til legevakta hvis det skulle skjære seg, de kommer innom deg på natta hvis du ligger der og ikke får sove. Oppfølginga som jeg får fra hjemmesykepleien er veldig viktig! Før så var jeg veldig sånn at jeg skulle ikke ha noe med noen å gjøre, men nå slipper jeg nye personer inn i livet mitt og da er det lettere å få den hjelpa jeg trenger også.» Behov for oppsøkende behandling Flere beskriver at de trenger mer hjelp enn det som er vanlig å gi. Spesielt beskriver de funksjonsfallet etter endt behandling i andrelinjen når de kommer hjem. De beskriver behovet for dag og aktivi.seringstilbud for å unngå ensomhet og isola.sjon. Noen sier også at de trenger litt hjelp for å bruke slike tiltak «Når noen som har vært innlagt blir skrevet ut så har de ofte ikke noe å gå til. Da går det ikke lange tida så blir de dårlige og blir innlagt på ny. De sitter bare hjemme. Der er det mye som burde vært annerledes. Et apparat som fanger opp de som ikke har noe jobb å gå til, og ikke tør å oppsøke venner. Første gang jeg ble dårlig så følte jeg at jeg ble helt annerledes i forhold til mitt gamle nettverk. Jeg var redd jeg skulle møte noen og måtte fortelle dem om sykdommen, jeg synes det var en skam. Jeg ble kjempeensom på veldig kort tid. Det skulle vært flere tilbud til de som er ferdig med behandling, men som sø.ker litt trygge omgivelser. Det finnes ikke så mange åpne dører når du har vært inne til behandling og står der alene igjen.» En pasient oppsummerer behovet for sam.handling slik: «Jeg synes det er veldig viktig å opprett.holde kontakten med de utenfor, for man skal jo hjem en gang. Det har vært veldig fint med hjemmesykepleien og ambulant team, de har tatt kontakt med meg selv om jeg har vært innlagt. De har kommet på besøk og snakket med meg. Sammen har vi forberedt hva som skal skje når jeg kommer hjem. Om jeg kan oppsummere hva som er viktigst for be.dre samhandling? Det er jo litt vanske.lig da, men jeg tror det er viktigst med mer kommunikasjon. At de ringer hver.andre mer og at de informerer hver.andre mer om hva som skjer hos dem! » Diskusjon Pasientene fremhever at en god kontakt med og oppfølging av fastlegen er essensiell. Imid.lertid beskriver de denne relasjonen som sår.bar blant annet på grunn av rammene for kontakten. NSAM ga for ca ti år siden ut noen handlingsregler for allmennpraksis og en av dem var: «Gi mest til de som trenger det mest» . Pasientene beskriver i intervjuene at de på mange måter trenger denne ekstra oppfølgin.gen pga sine psykiske plager. Dette er jo kjent for allmennleger, men kanskje oppdager vi ikke behovet hos dem som faktisk trenger det' Kanskje setter vi ikke opp nok dobbelti.mer? Å bruke mer tid på pasienter med psykiske lidelser og sammensatte plager krever en god administrering av egen liste og det vil lett kreve at andre pasienter må nedprioriteres med sjeldnere kontroller? Kanskje vil det kreve noen færre pasienter per behandlings.dag og eventuelt også færre på egen liste' Samhandlingsreformen og endringer hos NAV ser ut til å kreve flere møter med fravær fra praksis. Det er rimelig å tenke at dette vil ha konsekvenser for slike ting som listestør.relse og sentrale økonomiske avtaler for fast.legene. Pasient og legeforsinkelsen som pasientene beskriver i intervjuene kan forkortes ved at fastleger kan nok om psykiske lidelser til å kunne stille de riktige spørsmålene for en ten.tativ diagnose. Dette kan vi lære under grunn-, etter-og sideutdannelse, men jeg me.ner at den viktigste læringen og kompetanse.overføringen mellom behandlingsnivåene faktisk skjer ved felles behandlingsmøter rundt pasientene. Dessuten ønsker pasientene slike møter mellom egne behandlere. Dette er samhandling i praksis og økt samhandling i seg selv gir både forståelse mellom nivåene og bedre behandling av pasienten. Kanskje er dette også et argument for at seks måneder med sideutdannelse i psykiatri burde være obligatorisk for spesialiteten i all.mennmedisin? Flere fellesmøter og felleskonsultasjoner for denne pasientgruppen bør i praksis være mulig for behandlere på alle nivåer. Dette krever imidlertid tidlig planlegging med hen.syn på tidspunkt og sted og nytenkning om.kring hva som er egne arbeidsoppgaver og prioriteringer både for fastlege og DPS/BUP ansatte. Undertegnede tenker at det heller ikke må være en selvfølge at det er allmennle.gen som skal flytte på seg. Økt kommunika.sjon via telefon og via sikret og anonymisert e-post bør også kunne brukes i større grad. Ved mange helseforetak jobber allerede prak.siskonsulenter med å lage lister over telefoner og hotline-nummer og noen steder også e-postlister for å lette slik kommunikasjon. Dette arbeidet understøttes av pasientenes øn.ske om bedret kommunikasjon mellom be.handlingsnivåene. Større bruk av slike hjel.pemidler rundt pasientbehandling vil tvinge seg frem over tid og at dette vil kreve sentrale retningslinjer for å sikre personvernet. Pasientene sier klart ifra om at de har svin.gende funksjonsevne og at de innimellom har vansker med å ivareta seg selv og perioder med dårlig sykdomsinnsikt og ambivalens til hjelpeapparatet. De sier det er i slike perioder de trenger mer av hjelperne sine. Det de sier bør kanskje endre fastlegers og DPS sitt syn på etablert praksis rundt «ikke.møtt» og «drop-out» avtaler. Her har det vært mye grensesetting og avslutning av be-. handling i slike saker. Krever ikke nettopp UTPOSTEN 2 • 2012 SAMHANDLING MELLOM DPS OG FASTLEGENE slike signaler økt kommunikasjon og mer samhandling mellom DPS og fastlegene og førstelinjen ellers? Kanskje det også krever en tilnærming mot pasientens nettverk og på.rørende for å sikre oppmøte og compliance uten at taushetsplikten brytes' Samtidig rei.ser dette et dilemma i forhold til hvordan man samtidig støtter opp om egen mestring og egenomsorg hos pasientene. Flere pasienter utrykte usikkerhet omkring organiseringen av helsesystemet og en pasient etterlyste dette som en del av undervisningen i skolen. Er dette i dag en del av samfunnsfag og helsefag i ungdomskole og videregående skole, eller et det en glemt del av undervisnin.gen' Vi vet at ungdom helst søker gratis helse.hjelp som skolehelsetjenesten og helsestasjon for ungdom. Antagelig bør slik informasjon være viktig her og mulighetene ved samhand.lingen mellom disse kommunale tjenestene, fastleger og DPS utnyttes bedre for tidlig in.tervensjon og forebyggende tiltak for unge med psykiske lidelser. Det kom fram forventninger hos pasiente.ne om best mulig behandling på alle nivå og høy tilgjengelighet til andrelinjen. Det er ri.melig å anta at de ikke er opptatt av og har full forståelse for begrensende faktorer som fastlegenes portåpner-funksjon og lavest ef.fektive og riktige omsorgsnivå. De kjenner heller ikke til spesialisthelsetjenestens priori.teringsveiledere og manglende mulighet til å ivareta alle med psykiske plager. Her er det åpenbart et stort informasjonsbehov overfor befolkningen som har en økt bevissthet og krav om best mulig behandling for seg og sine. Hvem skal si noe om begrensningene i dette og om hva som er godt nok' Underteg.nede stiller spørsmål ved om dette ensidig er fastlegenes ansvar da det er krevende i en tra.vel hverdag å skulle informere om begrens.ninger i forhold til utredninger og behandlin.ger og helseøkonomi samtidig som man skal gi tillit, behandling og forståelse. Her har ledelsen ved helsemyndigheter og lokale DPS/BUP også en jobb å gjøre ovenfor publi.kum og gjerne i kombinasjon med annen helse og behandlingsinformasjon. Det er mye å lære av pasientinformasjon i disse intervjuene. Vi tenker spesielt at deres ønske om åpen refleksjon må gjøre oss fastleger modigere i å stille de vanskelige spørsmålene for at både pasienten og legen kan få økt forståelse av og innsikt i pasientens plager. Vi må også kunne informere pasientene om begrensninger i for.hold til hva vi alene kan greie. Det er her sam.handlingen kommer til sin rett fordi både vi fastleger og DPS kan være maktesløse! Sammen står vi sterkere i å gi støtte og lete et.ter løsninger på problemene. Det er erfarings.vis mye lettere å komme frem til riktige tiltak i kompliserte pasientproblemer ved et planlagt og rolig møte sammen med andre hjelpere enn alene på et kontor med begrenset tid og med delvis innsikt i helheten. Dagens inndeling av helsenivåene legger dessverre ikke til rette for slik smidighet, men kanskje kan ildsjeler, samhandlingsreformen, praksiskonsulentord.ningen, økonomiske rammer og takstendrin.ger over tid endre kulturene i både første og andrelinjen til beste for pasientene. Konklusjon Samhandling krever god personlig kommunikasjon: • Tid nok og gode rammer for konsultasjo.nene. • Behandlere som kjenner deg og probleme.ne dine over tid. • Felles refleksjon hos fastlegene omkring plager som kan være psykisk betinget for å sikre tidlig erkjennelse og diagnostisering • Felles refleksjon omkring plagene og be.handlingsalternativene som finnes • Lang nok behandlingstid ved DPS/BUP • God tilgjengelighet og en fleksibel kontakt og kommunikasjon mellom pasient og hjelpere og gjerne med moderne hjelpe.midler • Pasient-og pårørende-medvirkning i be.handlingen Samhandling krever bedre og økt kommunikasjon på organisasjonsnivå: • Henvisning/viderehenvisning uten unød.vendige forsinkelser • God skriftlig dokumentasjon som sikrer gode overføringer og oppfølging videre • Større grad av skriftlig kommunikasjon mellom behandlere • Større grad av telefonkommunikasjon mel.lom behandlere • Møter med alle ved avslutning ved DPS/ BUP og ellers ved behov • Alle må delta på ansvarsgruppemøter for kompetanseoverføring • Innsyn i egne dokumenter Samhandling som utvidet involvering: Oppsøkende behandling • Drop-out og ikke møtt er et signal fra pasi.enten om behovet for annen type oppfølging • Kriseplaner med tydelige kommunika.sjonslinjer og kontaktpersoner • Behovet for en jobb eller dag-aktivise.ringstilbud og eventuelt hjelp til å møte her • Hjemmetjenester og ansvarsgruppemøter er nødvendig for noen astrid.emhjellen@gmail.com bjnyen@gmail.com AOHO-de I Utposten nr rhor2 kritiserer Charlotte Lunde artikkelen «ADHD-debatt på vill.spor» i Utposten nr 7h01 r. Innledningsvis skriver Lunde: «En debatt som tar for seg faglige og problematiske sider ved økende bruk av medisiner i barne-og ungdoms.psykiatrien, er ingen debatt på villspor. Det er en debatt som bør pågå hele tiden. » Vi er helt enige i at dette er en viktig debatt som bør pågå kontinuerlig. Vi mener imidlertid at denne debatten er så viktig og kompli.sert at den må være ryddig og med en sak.lig retorikk. Det er fordi argumentasjonen i Lundes essay ikke lever opp til dette, vi mener at Lunde er med å føre ADHD.debatten på villspor. I et forsøk på å ikke være like uryddige som vi anklager Lunde for å være, vil vi i det følgende forsøke å begrunne hvorfor vi mener Lundes inn.legg kommer til kort. Også i kommentaren i Utposten frem.står Lunde uryddig retorisk, og viser det.te allerede i første avsnitt. Når Lunde ut fra forutsetningen om at debatten bør pågå hele tiden, trekker konklusjonen at debatten derfor ikke kan være på villspor, begår hun det som i logikken kalles en tankefeil (fallacy). Det at en debatt om.handler et viktig tema medfører på ingen måte at den ikke kan være på villspor. Det er lett å konstruere eksempler som illus.trerer dette poenget. I sitt «essay om barnedoping» skriver Lunde blant annet: «Ti prosent av alle amerikanere over seks år får nå antide.pressiva. Antipsykotiske legemidler har slått ut kolesterolsenkende medisiner som landets bestselgende medisiner. » Bruken av analogiargumenter trenger i seg selv ikke være så problematisk, men i dette til.fellet blir de relevante likhetene mellom amerikansk legemiddelforskrivning og medisinering av hyperkinetisk forstyrrelse i Norge, så begrensede at argumentet i beste fall mister sin verdi. Når trenden i forhold til bruk av antipsykotika vs koles.terolsenkende medisiner i tillegg er helt annerledes i Norge enn i USA, fremstår Lundes sammenkobling som tendensiøs.' Et annet ankepunkt i forhold til Lundes argumentasjon, er den måten hun appel.lerer til autoriteter for å styrke sine poeng. Lunde viser i essayet flere ganger til at 1 I følge norsk reseptregisterhar antall brukere av kole. sterolsenkende medisiner økt fra yi6129 til 478278 fra 2004 til 2010, mens bruken av antipsykotika i samme periode har vært stabil ( 104 585 til 104 040). UTPOSTEN 2 • 2012