Lærerike kasuistikker: Infarktutløst astmaanfall og lang vei til sykehus

Tom Sundar

LÆRERIKE KASUISTIKKER I denne spalten trykkes kasuistikker som har gjort spesielt inntrykk og som bidragsyterne har opplevd som spesielt lærerike. Har vi selv lært noe i slike situasJoner, vil det som oftest også være av interesse for andre. Og vi vil gjerne ha en kommentar om hvilke tanker du har gjort deg rundt denne opplevelsen. Bidrag sendes til en av redaktørene, vær vennlig å se kontaktinfo, 2. omslagsside. Kost dere frampå, folkens! lnfarktutløst astmaanfall og lang vei til sykehus På legevakt i Rendalen -Hedmarks og Sør.Norges største kommune i areal -med sju mil til nærmeste sykehus på Tynset: Kl 17 varsler AMK meg om en kvinne i slutten av 70-årene med astma/KOLS. Hun er blitt akutt dårlig og er tung i pusten. AMK vil sende ambulanse, men ektemannen insis.terer på å kjøre sin syke kone de fire milene til legekontoret. Ekteparet vil ikke være til bry når de selv kan besørge skyssen. Bygdefolkets velmenende mantra viser seg å være en dårlig ide. Det går 45 minutter før paret ankommer i egen bil. Kvinnen kan knapt nok stå på beina. Hun er blek og gusten og alvorlig obstruktiv, med takypne og inn.dragninger. Ektemannen og jeg stabler henne i en rullestol og triller henne inn på akuttstua. Hun brekker seg idet vi løfter henne over på behandlingsbenken. Jeg får mannen til holde et pappbekken under haken hennes, mens jeg fester surstoffmasken og måler O2-metningen -som er 77 prosent. Jeg innstiller surstofftilførselen på fire-fem liter per minutt, setter så 0,5 mg Bricanyl sub.kutant og 100 mg Solu-Cortef intramusku.lært. Etter få minutter går metningen opp til 90, men kvinnen puster like tungt. Over begge lungene auskulterer jeg svake respira.sjonslycler. Klokken tikker fort og jeg trenger hjelp. Jeg ber den bekymrede ektemannen om å holde i masken og pappbekkenet, så jeg får ringt ambulansen. I det jeg slår nummeret, ser jeg at han slipper utstyret. Han er oppka.vet og begynner å fikle med sin egen telefon; sier han vil ringe sønnen og fortelle at mor er dårlig. «Nei, vent med det», sier jeg bestemt: «Du skal hjelpe meg og gjøre som jeg sier. Jeg trenger dine hender her og nå!» Idet han leg.ger bort telefonen, hekter pasienten av seg Or masken. Hun er kvalm og brekker seg, og hun skyver bort ansiktsmasken hver gang jeg forsøker å feste den. O2-metningen faller igjen til under 80. Jeg fortviler, men befaler mannen å være fokusert og assistere meg. Omsider får jeg ringt. Ambulansen lover å komme snart. Flaks! De kunne ha vært på oppdrag flere mil unna. Den gamle mannen roer seg litt og begyn.ner å samarbeide. Jeg rekker å legge inn en venflon i pasientens arm og gi henne en ny dose Solu-Cortef roo mg, denne gangen in.travenøst. Minutter senere er ambulansen på plass, med to medarbeidere. Nå er vi seks tre.nede hender. Vi gir Ventoline og Atrovent på forstøver, skrur opp O2-tilførselen og legger inn en ekstra venflon. Pasienten er stadig ob.struktiv og omtåket; hun har ennå ikke re.spondert på behandlingen. Metningen fluktu.erer mellom 80 og 92. Blodtrykket er 105/60, puls er 110. «Loacl and go»: Sykehuset neste. Jeg mel.der pasienten som «status asthmaticus». Nå venter en times kjøring i ambulanse. «Jeg er redd vi kan miste henne», sier ambulanse.mannen med alvor i blikket: «Du må bli med oss, clok tor». Så ber jeg ektemannen om å dra hjem til sine nærmeste, samtidig som jeg tenker med gru på hva som kunne ha skjedd om han skulle finne på å kjøre etter ambulansen på isete vinterveier. Klokken nærmer seg 19 idet vi suser av gårde med blålys. Jeg sitter ved den syke, med adrenalin innen rekkevidde. Hun får surstoff, men er fortsatt medtatt. «Nå må Solu-Cortefen snart virke», tenker jeg håpe.fullt. Minuttene blir lange. Omsider, etter 20-30 minutter, kommer det forløsende ven.depunktet: Pasientens pust letner, inndrag.ningene opphører, og hun samler krefter nok til å si: «Jeg er litt bedre». Så skjer det som av og til kan skje: Man får to pasienter på en gang. Ambulansekvinnen som sitter overfor meg -fastpent mot kjøre.retningen -tåler ikke de svingete veiene gjennom «Strupen», kallenavnet på en bratt strekning mellom Rendalen og Tynset. Hun er hvit i ansiktet, med svetteperler i pannen. Jeg frykter at hun vil besvime, men tar sjan.sen på ikke å stoppe: «Ikke stans, bare kjør på!», roper jeg til sjåføren, idet jeg tar tak i min meclhjelpers støvler og trekker beina hennes opp på fanget mitt -det nærmeste vi kan komme et «sjokkleie» der og da. ro minutter unna sykehuset: Jeg sitter bak i ambulansen med en syk, gammel dame ved min side og en uvel ung kvinne foran meg. Den gamle er i bedring; den unge sier hun kanskje må spy. Og selv kjenner jeg at mitt eget hjerte hamrer fortsatt. For å runde av: Den lange ferden gikk bra etter forholdene. Ambulansekvinnen kom til hektene de siste minuttene av turen. Og ho.vedpersonen, vår pasient, var våken, klar og stabil -dog fortsatt tung i pusten cia vi ankom sykehuset. På det tidspunktet var det gått drøye to timer siden jeg mottok henne på legevakt. På sykehuset fikk hun ekstra forstø.verbehandling og surstoff. EKG viste ST.elevasjoner i fremre hjertevegg og blodprøver avdekket tropininstigning -forenlig med hjerteinfarkt. Noen dager senere ble pasienten overført til et annet sykehus for koronar angiografi og videre behandling. I ettertid viste det seg at hun hadde hatt brystsmerter siden formid.dagstimene. Hun ble engstelig og etter hvert obstruktiv. Lungesymptomene hadde over.skygget hjerteinfarktet. Det er første gang jeg har vært direkte in.volvert i et infarktutløst astmaanfall. Tom Sundar UTPOSTEN 2 • 2013

Denne artikkelen finnes kun som PDF.

Last ned pdf