Historier fra virkeligheten: Når det haster å henvise - refleksjoner fra en medisinstudent

HISTORIER FRA VIRKELIGHETEN Når det haster å henvise -refleksjoner fro en medisinstudent Jeg er femte års medisinstudent og har prak.sis ved et allmennlegekontor i Nord-Norge. Denne teksten handler om en pasient jeg fikk den første uken på kontoret, hvor konsulta.sjonen virkelig fikk meg til å innse noe ve.sentlig ved legeyrket. Pasienten var en 37 år gammel dame som kom til øyeblikkelig-hjelpstime med sterke magesmerter. Det kom frem at hun for noen år siden fikk fjernet en eggstokk og et ovari.um grunnet cystetorsjon. Hun hadde også se.nere oppsøkt lege med samme type mage.smerter, tatt til eksplorativ laparotomi og cia fjernet en cyste fra det andre ovariet. Pasien.ten var svært bekymret for at det på nytt var cysteproblematikk ute og gikk, eller at hun hadde en bekkeninfeksjon. Jeg kjente på ma.gen hennes, og fant hun var palpasjonsøm og indirekte slippørn i høyre fossa iliaca. Mulig var det mer masse på denne siden også. Jeg rekvirerte urinstix og CRP, begge negative. Ved undersøkelse var uterus noe ruggeørn, og svært øm opp mot høyre aclnex. Etter samtale med min veileder tok jeg kontakt med gyne.kologisk poliklinikk og ba om at hun fikk komme dit som øyeblikkelig hjelp. Jeg ble satt over til vakthavende overlege som spurte hvor raskt hun måtte sees, umiddelbart eller om hun kunne vente til i morgen. Jeg ble plutselig i tvil om hvor alvorlig dette var. Pa.sienten hadde ganske vondt, satt litt bøyd og så ikke helt bra ut. Hun ville gjerne komme så fort som mulig, mens gynekologen var ale.ne og hadde egentlig fullt program. Jeg hadde referert mine funn og hennes tidligere syke.historie, men gav beskjed om at jeg ikke var i stand til å vurdere hvor akutt dette var. Gyne.kologen krevde svar. Smertene hadde vart i tre dager, så jeg sa det gikk bra om hun fikk komme i morgen tidlig. Jeg så pasienten ble svært tvilende cia hun hørte dette, og spurte henne om det var ok. Hun sa hun fikk holde ut og håpe på at det ikke skjedde noe i løpet av natta. Vi avtalte at hun skulle kontakte le.gevakta om hun plutselig ble mye dårligere. Under denne konsultasjonen gikk det plut.selig virkelig opp for meg at det er jeg som til slutt må vurdere hvor alvorlig syk en pasient er. Mange man møter har symptomer som kan være tegn på alvorlig sykdom, men få i all.mennpraksis er veldig syke. Jeg tror også man.ge uttrykker symptomene sterkere enn aktuell sykdom skulle tilsi når de kommer til legen. Det finnes underdrivere også, men tror disse er færre. I denne situasjonen ble problemet mitt at jeg nokså uforberedt ble bedt om å vurdere pasienten, og at jeg falt litt mellom to stoler i forhold til hennes og gynekologens ønsker. Jeg tenkte at siden det ikke dreide seg om akutt smertedebut kunne det vente til neste dag. Likevel hadde smertene vært tiltagende, og hun ble dårligere etter min unersøkelse, så jeg var litt redd for at det skulle skje noe alvorlig før hun kom til gynekolog. Det er greit å ha legevakt å støtte seg til i slike situasjoner. Etter dette tenker jeg at det følger et ansvar med det å bestemme om en pasient er syk el.ler ikke. Det finnes alltid tilfeller der det er tvil om man skal henvise som øyeblikkelig hjelp eller ikke, og man kan risikere å sende hjem noen som dør timer senere. Samtidig kan ikke alt gå til sykehus, det er allmennle.gens jobb å «triagere». Læringsmå! etter hen.delsen må bli å være oppmerksom på å trene det kliniske blikket, for etter hvert å kunne skille det svært alvorlige fra det mindre alvor.lige. Tror dette kommer med pasienterfaring og mer kunnskap om sykdommene man mø.ter i allmennpraksis. Jeg opplevde ikke dette som en veldig ube.hagelig situasjon, men jeg burde ha tenkt gjennom hvor syk jeg mente hun var før jeg kontaktet sykehuset. Synnøve Mortensen