En trippel krise

Økosystemene har tatt hånd om rundt 50 prosent av våre utslipp, og er våre viktigste hjelpere. Nedbygging av natur reduserer naturens evne til å håndtere klimagassene. Tilsvarende ser man en forringelse av økosystemene grunnet våre omfattende utslipp av miljøgifter (2). I 2023 gikk naturens opptak av CO₂ kraftig ned, en trend som fortsatte i 2024. Studier tyder på at evnen til å absorbere vårt CO₂-overskudd er i ferd med å forsvinne (3). Man snakker derfor om en trippel krise: klimakrise, naturkrise og forurensningskrise. Disse henger så tett sammen i årsak og løsning at man bør ha alle med i beregningen når man snakker om «klimakrisen».

Naturkrisen skyldes i hovedsak menneskelig arealbruk. Living Planet Report fra 2024 viser en global bestandsnedgang i antall dyr, fugler og fisk på 73 prosent siden 1970 (4). Se figur 1. Hvor stort stress tåler økosystemene før de kollapser? Det prestisjetunge tidsskriftet Nature har publisert en artikkel som advarer om at 15 prosent av de marine økosystemene vil oppleve plutselige og betydelige tap av arter innen 2030, med spredning til landbaserte systemer frem mot 2050 (5).

Forurensningskrisen kan illustreres ved at mikroplast er påvist i alle planetens vannfaser, fra havdypene til det tibetanske fjellplatå. I 2022 ble mikroplast påvist i blodet hos mennesker, og i 2024 publiserte The New England Journal of Medicine en artikkel som viser at personer med stenoser i halskarene har nesten fem ganger økt risiko for kardiovaskulære hendelser og død dersom disse også inneholder plast (6). Observasjonstiden er enda kort, men tendensen er foruroligende.

Irreversible endringer

For å forstå klimakrisens omfang og de langsiktige helsekonsekvensene bør man kjenne til naturens viktigste vippepunkter og selvforsterkende tilbakekoblinger:

• Uttørking av Amazonas: Den tørre perioden er blitt fire uker lengre sammenlignet med 1980. Med dagens avskoging, kombinert med global oppvarming, vil skogen kunne transformeres til en savannelignende tilstand innen 2050 (7). Omtrent 200 milliarder tonn av skogens CO₂-lager vil da reintroduseres til atmosfæren og bidra til videre oppvarming. Forsøk viser at fotosyntesen i tropiske skoger kan stoppe opp ved en global temperaturøkning på 3,9 grader (+/- 0,5) (8). Et helsemessig tilleggsmoment er at 25 prosent av våre medisiner er utvunnet fra regnskogen, selv om bare fem prosent av skogens biologiske materiale er utforsket. Mister vi regnskogen, låser vi døren til et av fremtidens viktigste medisinskap.

  

• Nedsmelting av ismasser: Grønlandsisen smelter raskt. Etter hvert som mer is smelter, blir iskappen tynnere, og luften rundt den varmes opp. Slik havner man i en selvforsterkende spiral. Mange forskere anser at Grønlandsisen allerede har nådd sitt vippepunkt og gradvis vil smelte vekk de neste 200 årene – uavhengig av klimatiltak. Vestbremmen på Antarktis har også vist tegn til instabilitet, og dersom denne «proppen» forsvinner, vil landmassene øke farten på sin vei ut i havet. Disse to vippepunktene vil alene kunne bidra til 14 meters havstigning over de neste hundreårene. I verste fall vil det gå fortere og vi kan få 2,5 meter stigning i dette århundret (1). Øystater vil forsvinne og de fleste av verdens kystbyer må gjennom storstilt evakuering eller tilpasning. Utrygghet, folkeforflytninger og store økonomiske ekstrautgifter er dårlige nyheter for folkehelsen.

• Kollaps av Golfstrømmen og havstrømmen (Atlantic Meridional Overturning Circulation): Oppvarming av havet og økt smeltevann fra Grønland kan redusere Golfstrømmens evne til å returnere sydover i havdypet. I verste fall vil den kunne stoppe opp så tidlig som i 2057 og forårsake en ny istid i Nord-Europa (9). Hav- og landområder lenger syd vil kunne oppleve desto større oppvarming.

• Korallbleking: Halvparten av de tropiske korallene har forsvunnet siden 1970. Nå er 84 prosent av de resterende korallene avbleket (10). Det er usikkert om de overlever. Ved to graders oppvarming vil også de siste prosentene bli utryddet. (1). Se figur 2. Korallrevene er en biologisk hot spot på linje med regnskogen og huser en fjerdedel av alt kjent liv i havet. Flere hundre millioner mennesker har livet ved korallrevene som sitt næringsgrunnlag.

  

• Tining av permafrost: Det er dobbelt så mye karbon i permafrosten som i atmosfæren. Forskere har anslått at opptining av frosten kan frigi CO₂ og metangass som i dette århundret kan tilsvare utslippene fra hele EU (11). I tillegg slippes det ut mikrober som har ligget nedfrosset i hundre- til tusenvis av år. Disse kan være ukjente for vårt immunsystem. I forrige varmeperiode i Sibir i 2016 døde 2500 reinsdyr og to dusin mennesker av antraks frigitt fra permafrosten (12).

• Oppvarming og forsuring av marine økosystemer: Skalldyr er særlig sensitive for pH-endringer som skyldes CO₂-molekylene havet absorberer. Østers, blåskjell og elvemuslinger er viktige renovatører. De renser vannet for giftige alger, nitrogen og toksiske kjemiske forbindelser. Et blåskjell alene kan rense 100 liter vann i døgnet og er på jobb året rundt. Hvordan blir havet og elvene uten disse renseanleggene? I tillegg kan fytoplankton, som står for drøyt 50 prosent av planetens oksygenproduksjon, i verste fall bli skadelidende. På toppen av dette kan CO₂-bufringen reverseres ved stigende temperaturer, slik at det startes en frigivning av CO₂-molekylene havet tidligere har tatt hånd om. Det dreier seg om 26 prosent av de totale menneskelige utslippene siden førindustriell tid (13).

  

  

Bekymring

Det er flere, men de nevnte vippepunktene burde være nok til å skape bekymring. Særlig tatt i betraktning at FNs klimamodeller ikke tar vippepunkter og tilbakekoblinger med i sine temperaturfremskrivninger grunnet usikkerheten knyttet til tidslinjer og omfang.

Andre intuitive helsetrusler er allerede kjent for de fleste: flom, tørke og avlingssvikt, vannmangel, spredning av infeksjonssykdommer og mer intense sykloner. Det er gjort beregninger på hvor det er mulig å bo på planeten i 2070 dersom vi ikke når klimamålene: Store områder i Sør-Amerika, Afrika og Sørøst-Asia kan bli så varme at levebetingelsene havner utenfor «den menneskelige nisje». Dette inkluderer verdens mest folkerike land – India (14). I en situasjon hvor oppimot tre milliarder må finne seg nytt land, og hvor mat og rent vann er en knapphetsressurs, vil verden være en dårlig premissleverandør for grunnleggende helsebetingelser.

Helsevesenet og klimaendringene

Helsevesenet står selv for rundt fem prosent av de globale utslippene og ville vært verdens femte største utslippsnasjon om det var et land (15). Hvilket ansvar legger dette på oss som helsepersonell?

Politiske og teknologiske virkemidler er viktige for å lykkes med utslippsreduksjon. Imidlertid kommer vi ikke i mål uten å endre våre levevaner, både privat og på jobb. Det er i siste instans vårt forbruk av varer og tjenester som medfører naturtap og utslipp av miljøgifter og klimagasser. Hvis alle levde som oss nordmenn, ville vi trenge 3,7 jordkloder. Det er ikke bærekraftig.

Vi står altså i en overforbrukskrise. Mange av tiltakene innebærer derfor ressursbesparelser, men kan samtidig ha en positiv synergieffekt i bedre helsetjenester og høyere livskvalitet for lege og pasient. Å gjøre mange inngripende endringer på én gang er svært utfordrende, men dette kan man angripe som man spiser en elefant – én bit om gangen. Små endringer gir store utslag dersom mange nok utfører dem. Eksempelvis kan man ved å vaske undersøkelsesbenken med litt såpevann i stedet for å dekke den med papir spare 3,5 kg CO₂ per rull uten at man taper hverken tid, penger eller helse. Randers sykehus i Danmark har stort sett faset ut papirbruken og beregnet en utslippsreduksjon tilsvarende 38 bilturer fra Randers til Roma – per år (16). Som et annet eksempel kan man til lungepasienter forskrive inhalasjonspulver i stedet for aerosol og dermed unngå potente drivhusgasser (hydrofluoro-karboner). Da sparer man utslipp av CO₂-ekvivalenter tilsvarende to til tre flyturer Oslo–Trondheim per år per pasient (17).

Andre endringer kan kreve en større mental omstilling, som å ta kurs lokalt fremfor å fly til andre siden av landet, eller å endre sitt eget, eller pasientenes, kosthold til å bli mer plantebasert. I dag brukes 90 prosent av dyrket mark i Norge til å produsere dyrefôr (18). Areal som benyttes til å dyrke planter vi kan spise direkte er fire ganger så energieffektivt. Da vil 75 prosent av arealet kunne bli frigitt til andre formål, som for eksempel naturrestaurering. Samtidig ville metanproduksjonen fra storfeets gressfermentering reduseres. Å følge de nordiske kostrådene er en god start.

Det er lett å bli både forvirret og desillusjonert i jungelen av råd og tiltak. For en oversikt over konkrete tips til sin egen arbeidsdag, se plakaten «Klimatiltak for allmennleger» her. Den er laget av Norsk forening for allmennmedisin (17). Dersom man trenger en bredere oversikt over systematisk klimaarbeid, kan man begynne med «Helsedirektoratets veikart mot en bærekraftig, lavutslipps- og klimatilpasset helse- og omsorgstjeneste» (15). Det viktigste er å la seg engasjere, og på det personlige planet vil man etter hvert oppdage at et bærekraftig liv kan være et godt liv. Overforbruk kan byttes mot livets egentlige luksus: vakre solnedganger, lange turer i skogen, fuglesang, gode samtaler, eller nykokt kaffe i teltåpningen.

Valget

Filosofen Immanuel Kant oppfordrer oss til å respektere vår moralske side, og slik kunne få oppleve tilfredsstillelsen ved å ta gode moralske valg. Og velge må vi: korallrev eller vekst, kjøtt eller Amazonas, olje eller vinter. La valgene bli noe vi kan fortelle våre barnebarn om – uten å måtte vike med blikket.