Med håpet i gave

Det var like før jul for mange år siden. Jeg var pårørende i en kritisk situasjon. Snøen lavet ned og jeg måtte skreve over høye brøytekanter for å komme meg til intensivavdelingen. Det hastet. Det så ikke ut som om at det ville gå gjennom natten. Julestjernene i vinduene og balkongene som var pyntet med lys var det eneste som minnet om jul. Alt håp syntes å være ute. Jeg ventet med iskalde hender på en samtale. Der var han, den svenske legen jeg hadde lært å stole på de siste ukene. Han tok seg tid, var empatisk. Realistisk, men uten å ta bort alt håp. Hvert ord som forlot leppene hans ble analysert i timene etter samtalen.