Et gyllent øyeblikk

«Det har skjedd noe positivt. Jeg har fått ny leder!»

Jeg forstår umiddelbart at dette er et gyllent øyeblikk, en sjelden mulighet. Vi har vår faste samtale, slik vi har hatt hver måned i flere år. Jeg har kjent henne fra hun var tenåring. Hun er intelligent, har utdanning og fast jobb, men et skyhøyt sykefravær, år etter år. Akkurat nå er hun 70 prosent sykemeldt, og det er ikke så mange uker igjen med sykepengerett.

Hennes symptomer er vanskelig å beskrive. Hun forteller gjerne i abstraksjoner («Det er som om...», «kroppen kjennes ut som en...»), og nærmere kartlegging tar lang tid og krever mange empatiske utsagn for å trygge relasjonen. Gjennom de siste tjue årene eller så har vi vel vært innom de fleste symptomer jeg har hørt om, både fysiske og psykiske. Det er lettere å beskrive funksjonsnivået, slik hun opplever det: lavt.

Vel så viktig er det bakenforliggende: Tanker om hva hun selv tror hun feiler. Også denne listen er lang. For tiden er hun opptatt av PMS, og ønsker å forsøke forskjellige medikamenter mot dette. Som forventet har det vist seg vanskelig å evaluere effekter – tross iherdig anamnetisk innsats er jeg usikker på om det siste SSRI- preparatet har hjulpet eller ikke. PMS er ikke den eneste diagnosen hun har gitt seg selv. For tiden venter hun på ADHD-utredning, hun ønsker å utredes for endometriose, og hun er opptatt av å eksperimentere med kostholdet: Kan det være glutenintoleranse? Vil jeg få det bedre uten karbohydrater? Bør jeg ha fasteperioder for å hvile tarmen? Spørsmålene er mange. I psykiatrien har hun på forskjellige tidspunkt hatt en rekke diagnoser: angst, depresjon, spiseforstyrrelse, blandet personlighetsforstyrrelse, bipolar, PTSD. Sett opp mot denne listen er det påfallende hvor lite vi snakker om psyke og hvor mye vi snakker om kropp.

Det er da denne gylne muligheten dukker opp. Jeg ber henne først fortelle om den nye lederen. Hun forteller om en som ser henne, som lytter, som tilpasser arbeidsoppgaver, som lar henne jobbe når det passer henne, som tar tak i konflikter. Hun sier at hun kan øke graden av arbeid, og at hun nå tror hun vil klare full jobb før sykepengeåret går ut. Jeg understøtter det hun sier: «Det å ha fått en ny leder som forstår deg og hjelper deg på arbeidsplassen har virkelig endret ting for deg!». Det er hun enig i.

Jeg lener meg tilbake og ber henne se på livet sitt litt utenfra. Jeg ber henne tenke på alle kontakter hun har hatt med meg, med andre leger, med psykologer, med DPS, alle undersøkelser som har vært gjort opp gjennom årene. «Når du tenker slik på det: Har egentlig leger, psykologer, behandling, ja alt det som legevitenskapen byr på, har alt dette hjulpet deg noe særlig?». Hun blir tankefull og svarer «Nei». Jeg ber henne sammenligne. «Hva er viktigst: helsevesenet eller å få en ny leder?». Hun konkluderer raskt med at ny leder på jobb har hjulpet mest.

Jeg er ikke i tvil om at hun feiler noe, at hun er syk, selv om det er vanskelig å gi en fullt ut beskrivende diagnose. Men jeg er i tvil om hva to tiår med diagnose og behandling har gjort mest av: skade eller nytte. Jeg tror hun ville ha klart seg bedre i en verden uten helsetjenester og uten leting etter profesjonelle svar på livets gåter og problemer.

Det gjenstår å se hvordan det går på sikt. Men dagens setning var en gave: «Det har skjedd noe positivt. Jeg har fått ny leder!»