Hverdagen i gave

Jeg flyttet til Nederland som 19-åring, og fullførte nesten fire år av «International Business Management»-studiet i Utrecht. Selv om jeg på mange måter trivdes og hadde mye spennende på plakaten – var det noe ved hele denne studieretningen som var for diffus for meg. «Mye prat og for lite konkrete svar». Følelsen av svadagenerator, om du vil. Dessuten var jeg en skikkelig dårlig selger, særlig når det gjaldt produkter jeg selv ikke trodde på – noe som gjaldt de fleste av dem.

Jeg hadde i lang tid kjent på behovet for noe mer konkret og håndfast, og bestemte meg for å hoppe av like før bacheloren var i boks, kansellere internship hos 3M og starte på medisinstudiet i Amsterdam.

Jeg kunne ikke hatt mindre innsikt i hva det egentlig betydde å skulle bli lege. Ikke kjente jeg en eneste lege, og jeg tror ikke jeg hadde vært hos en heller. Ikke som jeg kunne huske i alle fall. Men, som jeg antar de fleste gjør, følte jeg meg ganske sikker på hva det hele gikk ut på.

Jeg så det for meg omtrent slik: Man pugget og leste masse, lærte om kroppens «mekanikk» og prosesser – for så å få syke pasienter inn, sende dem ut med sutur og plaster eller med resept, og så ble de oftest friske igjen. I tankene mine hadde jeg selvsagt hvit frakk, og jeg så også for meg at pasientene stolte på meg. Kanskje var de til og med takknemlige, innimellom. Dette var selvsagt en grov forenkling, det skjønte jeg jo – men hvor langt fra den egentlige virkeligheten dette lå, hadde jeg absolutt ingen anelse om. Jeg hadde aldri hørt uttrykket «diffusitas», og det skulle ta lang tid før jeg skjønte at om det var noe «mer konkret» jeg var på leting etter, hadde jeg definitivt endret kurs i feil retning.

Jeg så lenge for meg at det viktigste i legehverdagen ville være å utføre tiltak og formidle informasjon og trygghet til pasienter med sykdom og helseproblemer. Jeg så for meg at i lege-pasient-forholdet var det i all hovedsak jeg som skulle gi, og pasientene som skulle ta imot. Så feil kan man ta.

Etter endt studie og turnustjeneste kom jeg litt tilfeldig inn i en stilling som fastlege på Hareid på Sunnmøre. Midlertidig, trodde jeg. Det var slitsomt, krevende, og det føltes ofte som om pasientarbeidet og alt som fulgte med det var nærmest uutholdelig. Jeg skjønte fort at som fastlege er man en slags endestasjon for alt og ingenting.

Likevel tok det ikke lang tid før jeg virkelig begynte å kjenne på at dette allmenn-legelivet – hvor oppbrukt metaforen enn kan virke – var en orkesterplass til selve livet! Et slikt VIP-sete forlater man ikke frivillig, så her er jeg fortsatt.

Det viser seg at det ikke er jeg som gir mest i lege-pasient-forholdet, det går helst motsatt vei. Utover tillit, har pasientene virkelig gitt meg (hverdags)livet i gave, en ekte klisjé om du vil.

Disse menneskene av alle slags typer og i alle samfunnslag har gitt meg innsikt i sine liv, og dermed et ganske realistisk perspektiv på mitt eget – som jeg tror jeg ellers aldri ville vært forunt.

Daglig gir noen meg en del av seg og sitt. Jeg møter Hvermannsen, Ola og Kari Nordmann, Jørgen Hattemaker, kong Salomo, David, Goliat og dem både over og under – som forteller om høye topper og dype daler; om arvekonflikter, alvorlig sykdom, rus, økonomiske problemer og jobbutfordringer i familiehverdager rundt omkring. «Det skjer i de beste familier» er åpenbart sant. Men riktigere er det kanskje å si at «det skjer i allefamilier». Derfor er det så viktig at i det lukkede fastlegerom skal døren være vid, takhøyden stor og ingenting hellig. Det viser seg at behovet for å lufte gjennom vindu som oftest forblir uåpnede, er stort.

Jeg har vanskelig for å se for meg at det finnes andre veier til den innsikten som fastlegelivet gir.

Derfor lar jeg meg sjelden blende av SoMe-livet, jeg føler meg ikke akutt utilfreds når Facebook forteller meg at naboen angivelig har klart å trene, bake sju slag, ta med barna på skogstur og rydde kjøkkenskapene på en og samme dag. Når noe vondt og vanskelig skjer med meg, eller i min familie, vet jeg at jeg er langt fra alene. Jeg skjønner lett at Facebook bare er en smule av livet, på legekontoret får vi hele kaken. Jeg skjønner at en helt vanlig hverdag for meg faktisk er luksus for mange, kanskje for de aller fleste.

Jeg ser, og får daglige påminnelser om at mange av dagene mine i et lett neglisjert husbankhus fra 80-tallet, en oppvaskkum full av kopper, hauger med ubrettede klær, unger som ofte får for lite oppmerksomhet, en litt kort lunte, for lite trening og noen dårlige valg blant en del gode, det er godt nok. Det er stort sett minst på nivå med Hvermannsen, og ofte et nivå over mange – som bare kunne drømme om å ha mine forutsetninger.

Tenk om man kunne ha skrevet resept på å være «flue på veggen» på fastlegekontoret i noen uker. Det har jeg ofte ønsket meg. Da kunne flere kanskje fått del i samme fantastiske gave.

Nemlig å virkelig kjenne verdien av en helt vanlig hverdag.