KRONIKK: Forventningens uutholdelige letthet

Forventningens uutholdelige letthet Den som skaper forventninger har også et ansvar for at forventningene lar seg innfri . OLAV GUNNAR BALLO • Fastlege i Alta MENS JEG FORTSATT satt på Stortinget opplevde jeg under et nattmøte at en vara.representant spurte meg: «Hvordan holder dere ut?» «Holder ut hva for noe?», spurte jeg over.rasket tilbake. Det viste seg at vararepresentanten slet med Stortingets nattmøter, med avstem.minger opp mot jul ved tre-tiden på natten etter hektiske kveldsmøter. Statsbudsjettet skulle vedtas før Stortinget tok ferie, og ju.len lot seg ikke flytte. Jeg tenkte gjennom Stortingets nattar.beid, opp mot opplevelsene av nattevakter som allmennpraktiserende lege. Fra den dypeste søvn kastet man seg ut i vinter.mørket i en kald bil etter melding om en hjertestans eller en trafikkulykke med fle.re hardt skadde, uten tid til annet enn å komme seg raskt av gårde. Sammenlignet med vaktarbeidet var nattmøtene i Stortinget for en drøm å reg.ne. Hadde man ikke selv saker til behand.ling i salen, kunne man legge seg og hvile på kontoret i påvente av at det ble ringt inn til votering. Komiteene la gjerne sine jule.avslutninger til disse sene kveldstimene, med en juleøl og akevitt til spekematen. TILBAKE SOM FASTLEGE i Alta, er jeg glad for å slippe valgkampene som fulgte med stortingsvervet, men kan ellers fastslå at legeyrket er mer krevende på alle andre områder, inkludert nattarbeidet, enn arbei.det som stortingsrepresentant. Arbeidet er så krevende at jeg har begynt å bekymre meg for den framtidige rekrut.teringen til yrket. Hvordan skal yngre le.ger, som også skal finne tid til å stifte fami.lie og få barn, og tilbringe tid sammen med dem, samtidig klare å imøtekomme pasi.entenes og samfunnets mange forventnin.ger? li:• UTPOSTEN 2 • 20141 I EN FJERNSYNSDEBATT nylig hevdet nestlederen i Kreftforeningen at fastlegene burde ha åpent utover ettermiddagene, slik at pasientene skulle slippe å dra fra ar.beid for å bli undersøkt. Blir dette en reali.tet, skal altså fastlegen være der for pasien.tene fra tidlig morgen til sen kveld. Arbeidet på Legevakten kommer i tillegg. Gjennom det siste året har jeg opplevd at flere yngre kolleger takker nei til denne ty.pen forventninger, og velger bort primær.helsetjenesten som en aktuell arbeidsarena. I stedet vil de ha et sosialt liv, slik pasiente.ne deres har det, der det er tid til å dyrke hobbyer, dra på ferie med kjæresten, eller følge opp egne barn på skole og i fritiden. Når jeg i møte med andre yrkesgrupper forespør om bistand til mine pasienter, stø.ter jeg på begrensninger. Sykehusene har sine ventelister, det står ikke sykehjems.plasser ledig for den som trenger det, og psykiatriske poliklinikker vurderer hen.viste pasienter som for friske til at de behø.ver deres hjelp. Det er ofte fastlegen som må finne kreative løsninger for pasientene på listen, når andre dører 1 ukkes. For fastle.geforskriften inneholder ikke ordet nei. OPPLISTINGEN over forskriftsregulerte forventninger er lang. Resepter skal skrives innen to døgn, pasienter skal henvises straks behovet oppstår, telefoner skal be.svares samme dag. Hvis fastlegen ikke er tilgjengelig skal en kollega være det, på alle hverdager, hele året. På nettet kan pasi.entene orientere seg om hvilke av fastlege.ne som håndterer deres behov slik de helst vil bli behandlet, og velge bort de som ikke innfrir. De samme legene skal også ivareta sam.funnets krav om fornuftig ressursbruk, noe vi i følge et oppslag i Dagens Medisin ikke klarer godt nok. «DU HAR VALGT DET SELV», sa en pa.sient til meg etter at jeg hadde svart bekref.tende på hans spørsmål om at arbeidsda.gene var lange. At det var mitt valg hadde han selvsagt rett i. Selvmedlidenhet for en yrkesgruppe som er godt betalt og har ut.sikt til en trygg arbeidsplass i hele sin yr.kesaktive karriere, er lite kledelig. Når det kommer til stykket har jeg det bra i min tilværelse, selv om jeg også kunne tenke meg kortere dager, og å slippe forpliktelser som er så vidtrekkende. Fortsatt tror jeg at grunntanken om en fastlegeordning er riktig. Den har medført kortere ventetider og sikker tilgang til hel.setjenester. Kommunenes forpliktelser om å sikre hele befolkningen en fastlege, har gitt langt bedre dekning av allmennleger i distriktskommuner, enn før ordningen ble innført i 2001. Det er likevel grunn til bekymring når fastlegeordningen ser ut til å være svaret på KRONIKK mange av Stortingets helsepolitiske utfor.dringer og pasientenes misnøye. Tidligere helseminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen mente at hvert fastlegekontor skulle besva.re en pasienthenvendelse innen to minut.ter, og fikk støtte fra Norsk Pasientforening om at den nye fastlegeforskriften skulle inneholde krav om det. PASIENTRETTIGHETSLOVEN har bi.dratt til å styrke rettsvernet og rettighetene for pasientene, mens helsepersonelloven har økt forpliktelsene for helsepersonellet. Flere pasienter og behandlere vil dermed møtes i rettssalen, og ikke bare på konto.ret, i årene som kommer. Det er politisk korrekt å hevde at det er bra, for dermed sikres pasientene både en bedre behand.ling, og en rett til erstatning hvis behand.lingen ikke holder mål. Men et eller annet sted på veien mot det perfekte helsevesen risikerer kravene fast-leger og annet helsepersonell blir møtt med, å gå for langt. Hvis vi skal klare å re.kruttere nye leger til dette arbeidet, må vi også gjøre arbeidslivet levelig, og akseptere at også leger er feilbarlige, og at en arbeids.dag ikke varer evig. DET ER EN UUTHOLDELIG LETTHET ved forventningene til helsevesenet. En grunn er at de som skaper forventningene sjelden må innfri dem selv. En annen er at det ofte er stor avstand mellom forventnin.gene som skapes, og midlene som settes inn for å oppnå resultatene. Jeg var selv med på å vedta samhand.lingsreformen, i den tro at store ressurser ville bli overført fra spesialisthelsetjenes.ten til kommunene. Men i ettertid virker det som om det bare er forventningene som har blitt overført, mens ressursene har uteblitt. SPESIALISTHELSETJENESTEN har også sine utfordringer. I følge Regjeringen skal kreftpasienter ha rett til behandling innen to uker, og enhver pasient på en venteliste er en pasient for mye. Sykehusene kritise.res for å bruke for mye midler til adminis.trativt arbeid, samtidig som nye dokumen.tasjonskrav gjør at de samme sykehusene trenger enda flere administratorer for å imøtekomme kravene. Stortinget og landets skiftende regjerin.ger har bestemt at de forventningene de selv skaper, skal innfris av andre. Den som skaper forventninger, har imidlertid et an.svar for at de som skal innfri løftene, har tid, anledning og ressurser til å gjøre det. I motsatt fall vil frustrasjonen over helseve.senets mangler vokse, både i befolkningen og hos helsepersonell som skal innfri poli.tikernes forventninger. Det er ingen tjent med. . OGBALLO@GMAIL.COM I UTPOSTEN 2 • 2014 ifi