Tidligere redaktører reflekterer over Utposten

Tidligere redaktører ref lekterer over Utposten Det er 40 år siden Utpostens første nummer så dagens lys. Som vi kan lese i artikkelkavalkaden lengre ut i dette nummeret, var Utposten de første 1 O årene åpenbart «provo.katorisk» i sin formidlingsform, mens dagens blad er preget av en mer saklig og «strømlinjeformet» profil. Noen vil kanskje mene at Utposten er blitt for kjedelig -eller for «politisk korrekt»? TEMA · UURIUIDANNHSEN UTPOSTEN KQHrAlll\ll!EhlQi\lH 1111 .TIKKQll:D• ---....... ___._ . ---•-• 61 ------VI VENTER ==.::.:::. -----..., ..,_._,_... -• ••-• ....... _. 11!--'I--. ·---. Vi har invitert tidligere redaktører til å dele noen refleksjoner rundt sin tid i Utposten, med utgangs.punkt i følgende spørsmål: • Når var du i redaksjonen? • Hva husker du best av jobben som redaktør? • Hva tenker du Utposten har betydd for norsk allmennmedisin gjennom årene? • Hvordan ønsker du Utposten om 10 år? Høsten 1977 holdt APLF sitt landsmøte i Trondheim. Et lite men oppglødd allmenn.praktikerkorps bestående av circa 30 all.mennleger fungerte som lokalt vertskap. Under møtet ble jeg kontaktet av Harald Siem som spurte om jeg kunne tenke meg å være redaktør for Utposten, et blad som jeg leste med stor interesse fra perm til perm. Etter en kort diskusjon med kollega Martin Holte takket vi ja og startet r. januar 1978 som skrivende redaktører på Risvollan legesenter. Det var ikke alltid like lett å få inn stoff til bladet, men provoserende uttalelser og spiss.formuleringer gav ofte tilsvar som vi satte på trykk og dermed var debatten i gang. Bladet fikk en viktig rolle som debattforum, myntet på de som hadde klare meninger og som syn.tes at Dnlfs tidsskrift ble for høytydelig og alvorsfylt. Utposten tok opp en rekke tema vi var opptatt av, som bedre lønns og arbeidsvil.kår for primærlegene, eller klare ansvarsom.råder hvor allmennlegen fikk ansvaret for en begrenset populasjon (Fastlege). Her hadde vi ingen støtte i Dnlf! Vi gikk imot beordrings.loven for å skaffe flere leger til Nord Norge, men støttet etableringsloven som hindret at alle de nyutdannede legene forsvant inn i sykehusene eller etablerte seg på «Guid-kys.ten» langs Oslofjorden. Vi jobbet aktivt for at det skulle bli flere av oss. Vårt motto i samtlige numre var: 150 LE.GER ÅRLIG ER VÅRT KRAV! FØLG UTPOSTEN, HOPP IKKE AV! «Allmennpraktiker Dnlf»-tittelen skulle ut.vides til full spesialitet i allmennmedisin, som ble en fem års utdannelse med to-årig veiled.ning i gruppe. Allmennmedisin utviklet seg til et betydelig universitetsfag på linje med indre.medisin og kirurgi. Vi prøvde å legge hindrin.ger i veien for særomsorger som spiste opp faget Aage Bjertnæs 1918-1982 150 leger årlig er vårt krav! vårt fra alle kanter, som for eksempel at be.driftshelsetjenesten etter mønster fra Øst.Europa også skulle behandle ikke bare ar.beidsfolk, men også deres familier; eller helse.stasjoner for unge og eldre. I den tiden jobbet vi også for å plassere norsk allmennmedisin i et internasjonalt selskap som WONCA. Vi sloss for å få kommunehelseloven etablert og ønsket at APLF og OLL skulle bli en slagkraftige or.ganisasjoner. Vi ønsket oss et Norsk selskap for allmennmedisin som var faglig forankret ... Det ble fem travle år, med deadlines og masse jobb med layout, illustrasjoner og mon.tering. Seine nattetimer på vei til trykkeriet hvor vi etter en uke fikk 1500 blad som skulle distribueres. Gøy? Ja ... men slitsomt. Etter fem år takket vi for oss og leverte pinnen vi.dere, vel vitende om at vi hadde bidratt til å gi allmennmedisin nytt blod og muskelkraft. Hvilken betydning har bladet hatt gjen.nom årene? Den har styrket vår faglige iden.titet, uten det hadde norsk allmennmedisin vært anemisk, kraftesløs og levet helt i skyg.gen av våre sykehusspesialister. Utposten var arnestedet for tanker, ord og gjerninger som ble gjentatt og lest helt inn i Stortinget! Hvordan bør bladet utvikle seg videre' Det bør revitaliseres til det debattbladet det engang var. Vi har fått Eyr, et diskusjonsforum som for mange av oss blir for spontant, lite gjennom.tenkt og uoversiktlig. Utposten bør være obli.gatorisk lesning for alle fastleger. Skulle jeg ønske meg mer faglig stoff burde det være innen praksisorganisering og management samt emner innen medisinsk innovasjon. Jeg ønsker alle fremtidige redaktører lykke til og ser frem til jubileet. Gratulerer med dagen! Aage Bjertnæs Risvollan legesenter, Trondheim UTPOSTEN 6 • 2012 REDAKTØRENQUETE Martin Holte 1918-1982 Starten på en livslang bevisstgjøringsprosess Siden turnustjenesten i Molde i 1973/74 har jeg bodd, og bor fortsatt, ved siden av nabo, venn, kollega og samtalepartner Aage Bjert.næs. En mørk høstkveld i 1977 kom han over tunet med følgende spørsmål: «Martin, hva tenker du om at vi to overtar Utposten-redak.sjonen? » Harald Siem hadde ringt. Vi kjente Utposten fra tiden i Molde hvor vi hadde mange faglige og fagpolitiske diskusjoner med daværende redaktører. Det var viktig for allmennmedisinens fremtid å løfte faget vi.dere fremover i tråd med det arbeidet som var påbegynt på Aukra og Midsund av distrikts.legene Harald Siem, Per Wium og Tor Ruud. Dette var en tillitserklæring. Med et tidli.gere kort redaktørintermesso i studentavisen «Hymen intactus» -bladet for norske medi.sinerstudenter i Miinster i Westfalen -tenkte jeg at «det måtte vi da klare»!, og før vi viste ordet av det var vi på vei til Aukra for å over.ta utstyret og studere arbeids-og produk.sjonsmetodikk. Det var starten på en livslang bevisstgjøringsprosess for mitt forhold til det allmennmedisinske fagfelt. Etter en høytidelig og ikke minst festlig overtakelse av stafettpinnen «Utposten» reiste vi hjem med bilen full av optimisme, gamle ut.gaver, blyant, skrivemaskin, limstift, saks og ett egg. Vi «arvet»også den eminente karika.turtegner Kåre Bjørn Huse, som med en bega.vet strek krydret forsider og tekster. Etter tekstinnsamling la vi oss på stuegulvet med 16 blanke kartongsider, klippet og limte det som skulle bli neste utgave -og flere ble det! Årene i redaksjonen 1978-82 var faglig, fagpolitisk, etisk og sosialt berikende. Wonca-kongressen i 1978 i Montreux var også en faglig øyeåpner hvor vi fikk kontakt med mange allmennmedisinenere fra våre naboland. Kontakter som vi gjennom mange år har hatt stor glede av. Vi var opptatt av all.mennmedisinens identitet, integrering av fa.get i medisinerutdanningen, rekruttering til faget og styrking av videre og etterutdannel.se. Utposten deltok i diskusjonen om oppret.telse av Norsk selskap for allmennmedisin og innføringen av kommunehelsetjenesteloven. Likeledes var stimulering til forskning med basis i allmennmedisinen og ikke minst våre lønns-og arbeidsvilkår viktige saker. Tilgang på stoff og tema var uutømmelig. Når vi ser oss tilbake ble de fleste «kamp.sakene» realisert til fagets beste. Rekrutteringen til faget var og er fortsatt en utfordring. Jeg er ganske overbevist om at Utposten var medvir.kende til å sette dagsorden for essensielle pali- Mette Brekke 1988-1992 Et kvinnekupp I 1988 ble Utposten utsatt for et kvinnekupp og fram til 1992 besto redaksjonen av Eli Berg, Marit Hafting, Kirsti Malterud, Berit Olsen, Janicke Thesen, samt undertegnede. I tillegg hadde vi knyttet til oss en noe varier.ende referansegruppe på hele 17 kvinnelige allmenn-og samfunnsmedisinere og vår dyk.tige illustratør var også allmennlege og kvin.ne: Karin Skallsjø. Jeg var den yngste og minst erfarne i re.daksjonen og syntes nok det var en skrekk.blandet fryd å skulle jobbe sammen med tiske beslutninger og fortsatt fungerer slik. Et godt eksempel på det er fastlegeordningen, som først ble omtalt i Utposten i 1980 og innført i Norge som en forsøksordning i 1993. De senere redaksjoner har dreiet seg mer mot kvalitet og faglige oversiktsartikler og det er tema som også er viktig for fagets ut.vikling. Kanskje debattforumet Eyr har over.tatt de diskusjoner som ble frontet i Utposten i vår tid? Hvor er Utposten om 10 år? Undertegnede begynner da å nærme seg 80 år og Utpostens eksistens 50 år. Forskjellen er at den ene be.gynner å dra på årene og med kanskje noe redusert livskraft, mens Utpostens fortsatt står i full blomst. Hemmeligheten ved denne Utpostens «perpetuum mobile»er jevn berikelse av fag.lige entusiaster og ildsjeler som brenner for allmennmedisinen som fag og dets utøvelse og som ønsker å være med på stafetten. Om papirutgaven fortsatt lever eller alle sitter med sin iPad' -det vil tiden vise. Gratulerer med 40 livskraftige år. Martin Holte Spesialist i allmenn-og samfunnsmedisin, Risvollan legesenter, Trondheim denne ambisiøse, målrettede og viljesterke gjengen.I min generasjon var det stor mangel på kvinnelige allmennlegeforbilder -ja, på damekolleger i det hele tatt. I jobbsammen.heng var man stort sett «en av gutta». Plutse.lig satt jeg der med et helt nettverk av kvinne.lige kolleger med felles mål: nemlig å utvikle, styrke og prege norsk allmenn-og samfunns.medisin via Utposten. Idealene var høye og ideene mange -og deadline for levering av neste nummer viste seg hele tiden å være like om hjørnet. Det jeg husker best fra redaksjonsårene er på den ene siden moroa og gleden ved å plan-legge hva Utposten skulle handle om: Hvilke temanumre skulle vi ha framover? Hva for-tjente et kritisk søkelys' Hva brant vi for' Som sagt kan jeg ikke huske at det noen gang var idetørke ... Og så begeistringen over å se det ferdige produktet (med unntak av enkelte . UTPOSTEN 6 • 2012 REDAKTØRENQUETE trykkerimessige kalamiteter).På den andre si.den husker jeg en tungrodd og til dels frustre.rende logistikk. Redaksjonsmedlemmer, illus.tratør og sekretær var grundig spredd utover landet, og dette var før vi kunne kommunisere på e-post og mens IT fortsatt var til mer bry enn nytte. Samarbeidet foregikk via telefon.møter og ved sending av disketter oss imellom. Når disketten endelig kom i postkassen, var den sjelden mulig å åpne i min pc ... Telefon.møtene ble holdt sent, slik at alle skulle ha fått ungene i seng. En kveld var jeg så trøtt etter foregående nattevakt at jeg tok telefonen og et glass vin med i badekaret. Jeg trodde jeg var lur, inntil Kirsti forsiktig spurte: «Unnskyld, men hva er det som skvulper sånn'». Det var MYE klipping og liming ved kjøk.kenbordet i de årene, helst i sene nattetimer. Og det var det verdt. Det var stas å være med å lage Utposten! Blant mine kullinger (Bergen, 1979) var det mange som begynte som allmennleger like etter turnustjenesten og som fortsatt er allmennleger. Det var med det for øye vi had.de studert medisin. Hvorfor var det slik? All-menn-og samfunnsmedisinpåvirkningen i studiet var nærmest lik null. Veiledning og videre-og etterutdanning eksisterte ikke og arbeidstid og vaktbelastning var ikke regu.lert. Det må antakelig ha vært den generelle politiske og ideologisk baserte «tidsånden» som gjorde at så mange av oss fant det me.ningsfylt å bli primærleger. Men jeg må inn.rømme at jeg følte meg noe fortapt da jeg dagen etter fullført turnustjeneste inntok dis.triktslege-og helserådskontoret i Karasjok sammen med en like fersk kollega/ektefelle og turnuslegen. NEL og Legevaktshåndboka var jo heller ikke oppfunnet. Mestringen kom nok etter hvert, men i disse årene var det et høydepunkt når Utposten kom i postkassen. Det var som et brev direkte til meg fra andre som var i samme båt. Enten det nå dreide seg om fagpolitiske refleksjoner eller om rene be.handlingsanbefalinger. I løpet av de 30 årene som er gått har hel.digvis allmennmedisinen etablert seg som et fag med en solid identitet: klinisk hovedfag i medisinstudiet, videreutdanning med gruppe.veiledning, spesialitet, etterutdanning. Univer- Eivind Vestbø 1993-1991 Veien blir til der vi går Gjennom Utposten sitt lange liv har mange uttala seg om kvifor eit fagblad av denne typen er viktig for norsk primærmedisin. Eit argument som har gått att er behovet for eit fagblad med låg skriveterskel; Utposten som talerøyr for dei som ikkje skriv vitskapelege artiklar. Andre har lagt vekt på allmennme.disinen sine vilkår i Noreg. Atter andre har meint at vi treng eit blad for alt som vedkjem faget vårt, men som ikkje kjem fram i medi.sinske tidsskrift. Argumenta overlappar kva.randre, men bak ligg det truleg ei erkjenning som er like aktuell i dag som då eg sjølv var med i redaksjonen frå 1992 til 1996. Det heiter ofte at «vegen blir til medan vi går», men like viktig er det at «vegen blir til der vi går». Vi er implementeringsspesialistar Som allmennpraktikarar vandrar vi i eit kli.nisk, kulturelt, eksistensielt og organisatorisk landskap. Den kunnskapen som nærast brøy-tar seg veg inn i oss under denne vandringa er unik. Den finnes ikkje i helsedirektoratet sine vegleiingsseriar, i diverse handlingsprogram, i lover og føresegner eller NAV sine mange forordningar. Dei fleste som står bak alle desse innspela er sektorspesialistar som van.skeleg kan sjå heilskapen. Det kan heller ikkje vi som praktikarar. Men likevel er vår posisjon spesiell. Vi er implementeringsspesialistar. Det er gjennom oss mange sentrale innspel møter folket og livet. Samfunnet krev, og vi bøyer oss oftast. Men vi bør og reisa oss og krevja tilba.ke. For tynga av alle krava må vi improvisera, oversjå, omgå og omprioritera for å tilpassa kartet til terrenget. Dette bør vi gjera med tyngde og saklege argument. Men av og til tek kjenslene over når innspela avslører mangel på kunnskap om det verkelege livet langt bor.te frå økonomen, statsvitaren og juristen si teoretiske verd. Eit godt døme på ein slik innebygd konflikt er harmen som blei det før.sitetsinstitutter og forskningsfond, årlige kongresser og Løvetannpris, egen fagmedi.sinsk forening. Utposten har ikke de samme hullene å tette som den en gang hadde. Så -er da Utposten fortsatt liv laga, og vil den fremdeles være det om ti år? Jeg håper det, men noen selvfølge er det ikke. I dag må vårt kjære blad kjempe mot «information overload» og den allmennmedisinske identi.tetsbyggingen hos unge kolleger skjer på så mange arenaer. «Brevveksle» med kolleger kan vi gjøre i diverse nettbaserte fora og be.handlingsregimer slår vi opp i NEL eller Hel.sebiblioteket. Hvis jeg selv om ti år (som fersk pensjonist ... ) og de som da har overtatt sta.fettpinnen fortsatt skal åpne Utposten med forventning, må den ha noe vi ikke finner an.dre steder. Den må være en primærmedisinsk merkevare og et nisjeprodukt. Nøyaktig hva dette skal innebære -se, det vil tiden og frem.tidige redaksjoner vise. Mette Brekke Fastlege Kurbadet legesenter, Oslo Professor, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo ste utkastet til fastlegeforskrift til del. For meg er det heilt openbart at alle reformer, faglege innspel og prioriteringar sentralt frå, må bry.na seg på praksis og smelta saman med kunn.skap frå denne for at ting skal fungera. Men makta er ulikt fordelt, og sjølv med høyrings.rundar fangar ein ikkje opp den nødvendige kunnskapen frå praksis. Mykje av dette er taus kunnskap som ikkje treng vera taus. Den treng refleksjon talerøyr og publisering. Redaksjonen 1993-1997 Det var denne erkjenninga som gjorde at eg sjølv blei med i 1993. Det var ein veg inn i det ukjente sidan eg kjente berre ein av fem per.sonleg. I tillegg var det ei overvekt av skarpe hjernar som hadde ballast og interesser for samfunnsmedisinske spørsmål medan eg sjølv var til dei grader ein praktikar. Geir Sverre Braut var ein kunnskapsrik kreativ samfunns.medisinsk ideolog med sans for det verklege terrenget. Sonja Fossum hadde lang fartstid og klare tankar om allmennpraksis i ein stor.by. Betty Pettersen var den samfunnsmedisin.ske forskaren som var flink til å krevja presi.sjon og halda oss varsamt i øyrene. Øystein Straume hadde ei sterkt samfunnsmedisinsk og saftig distriktslegeballast med seg. Helge Worren var allmennlegen med bein inn i sen- UTPOSTEN 6 • 2012 Geir Sverre Braut 1993-1997 E in faglitterær folkehøgskole Eg var i redaksjonen i perioden 1992-1996. For meg blei det ein faglitterær folkehøgsko.le; eit djupdykk i primærmedisinsk tekstar.beid utan eksamen. Arbeidet med Utposten gav meg mengdetrening i kritiske vurderin.gar av eigne og andre sine fagtekstar. Dette var jo før internert hadde hatt sitt all.menne gjennombrot. Utvekslinga av tekstar skjedde ved bruk av telefaks, med etter.følgjande drøftingar over telefon i redaksjo.nen. Diskusjonane i dei mange telefonmøta under kyndig leiing av koordinerande redak.tør Helge Worren, blei kvar for seg eit pri.mærmedisinsk seminar. I etterhand ser eg at redaksjonen kunne konsentrera seg om det faglege innhaldet i tekstane, ikkje minst fordi bakkemannskapet i RMR (Tove og Kari) fik.sa det meste av det praktiske i nært samarbeid med Helge. Sjølvsagt var arbeidet i redaksjo.nen også krydra med årlege samlingar, som fagleg og sosialt både i dåtid og ettertid tyde.leg har prega den medisinske ståstaden min. Gjennom redaksjonsarbeidet vaks det fram i meg ei undring over kor teorilaus den medisinske vitskapen, og særleg då spesialist.medisinen, eigentleg er. I beste fall er det me.disinske teorigrunnlaget fragmentert, i verste tral helseadministrasjon og funksjon som re.daksjonens milde sjef og organisator. Peter Øgar var den samfunnsmedisinske tenkaren med stor kunnskap og vitsebok. Men som i alle samliv med ulike interesser slo snart den reddande faktoren inn. Den personlege kje.mien dreiv oss saman til ein tanke-og disku.sjonsklubb der den brynande meiningsutveks.ling samla meir enn ho skilde. Respekten og fellesskapet sto støtt alle fem åra, godt dandert av Tove Rutle sin publiseringskunnskap og moderlege omsorg. Ei illustrerande hending Eg har lyst til å dra fram ei hending som ikk je står fram som spesiell, men som illustrerer ut.veksling av tankar frå ulik bakgrunn. Den faglege debatten gjekk høgt om den offentle.ge legen sin rolle og innverknad i kommune.helsetenesta. Mange meinte at vi som offent.lege legar hadde ansvar utan mynde og at kommunane ikkje var interesserte i våre råd. Trygve Anjensen starta ein Utposten artikkel i 1994 med eit sitat frå sin kommunale over.ordna. « Kommer du i dag. Kva faen er det du vil stenge nå da». I nummeret etter skreiv Petter Øgar ein artikkel med overskrifta «Hvordan kan vi best få fram samfunnsmedi.sinen i en ny kommunestruktur?» Her gjorde fall beint ut fråverande. Det sterke empiriske fokuset i medisinen hindrar kanskje rommet for undring. Kan det vera at jakta på forklå.ringar sperrar for djupare forståing? Det var då godt å lesa stadig nye tekstar frå det primærmedisinske feltet, med undringar og forsøk på utfordringar. Etter kvart gjekk det opp for meg at primærmedisinen sine tolkingar var minst like slitesterke som spesialistmedisi.nen sine forklåringar. Dette gav meg personleg mot til å ytra meg i større faglege samanhengar enn dei som Utposten nådde fram til. Eg har ikkje ein klår analyse av kor redak.sjonen eg var med i er å finna i forhold til Ut.posten si 40-årige historie. Eg trur kanskje vi var vel mykje samfunnsmedisinsk orienterte. Men i så fall har etterfølgjande redaksjonar retta det opp att med eit meir allmennmedi.sinsk, klinisk prega innhald. Derimot har eg klåre tankar om kva Ut.posten har betydd for norsk primærmedisin. Bladet har heilt frå starten stått som ein grunnmur for sakleg, ryddig og fagleg grunn.gitt debatt. Dei ulike redaksjonane har vore trufaste mot ideen om at innhaldet skal byg.gja på primærmedisinen sine eigne føresetna.der. Tida som trengst for skriving, redigering han seg til talsmann for at den offentlege le.gen måtte sjå si rolle i eit kommunalt system, og bli ein god premissleverandør på dei vilkår som systemet tillot. Gjennom diskusjon i redaksjonsgruppa slo det meg at posisjon og verkemiddel i konsultasjonssituasjonen ikkje var så ulik den vi har som samfunns.medisinske premissleverandørar. Begge deler handlar om å kommunisera med, og få gjen.nomslag for kunnskap vi sjølv sit inne med enten det gjeld rådmann eller pasient. Utpos.tenutgåva og den leiaren eg skreiv fekk difor namnet «treng vi ein «klinisk» samfunnsme.disin». På same måten som allmennpraktika.ren vil mislukkast utan gode kommunika.sionsevner, vil og samfunnsmedisinaren mislukkast i høve til den «kollektive» pasien.ten. Seinare fekk eg vita av Dagfinn Haar i Kristiansand at han tykte dette poenget var så slåande at han like godt hang eit skilt der det sto «avdeling for klinisk samfunnsmedisin» på døra til sitt offentlege kontor. Kva med framtida til Utposten? Utposten sine redaksjonar har vore ulike, og lagt ulik vekt på fagpolitikk og fagideologi, samfunnsmedisin og praksis, samfunnsutvik.ling og samfunnsdebatt. Men alle redaksjons.medlemmer hat hatt bakgrunn i primærme- REDAKTØRENQUETE og trykking hindrar sjølvsagt det kjappe ord.skiftet. Men det langsame perspektivet gjer også at ein har bygd ein grunnmur som står støtt. Bladet har etter kvar prega fl eire gene.rasjonar av legar i primærhelsetenesta. Ikkje minst i åra som kjem, trur eg at dei kjappe ordskifta får nok av plass i det offentlege rommet. Det er difor god grunn til å verna om arenaer som sikrar rom for dei langsame tan.kane. Eg vonar at bladet også i åra som kjem kan finna si form med trykksverte på papir, i til.legg til den obligatoriske elektroniske arkive.ringa. Teksten kan gjerne få storkna i tida, men bladet må framleis drista seg til åta opp uferdige tankar; ikkje minst prøva å få uferdige tankar utforma som leseverdige tekstar. Det er vel også slik at tekstane i Utposten høver best under sjan.geren essays; nemleg noko ein prøver seg med. Omgrepet «heilag uro»blir av og til bruk om manglande tolmod som byggjer på solid ideolo.gi. Kanskje det kan vera ein tankemodell for det vida re arbeidet med bladet? Eg trur at dette om.grepet høver godt på bladet slik det har vore gjennom alle sine 40 år -nemleg heile tida stilla spørsmål, utfordra, prøva ut tankar og prosjekt med trygt ankerfeste i ein primærmedisinsk ideologi. Og så trur eg at det framleis skal få lov til å vera eit blad av medisinarar, for medisinarar. Geir Sverre Braut Assisterende direktør i Statens helsetilsyn, fra 21.8 i år konstituert direktør disinen, og i eit kvart nummer av bladet har det vore større eller mindre innslag av «å skrive sitt fag». Mitt største ønske for Utpos.ten om ro år er at dette siste ikk je skal for.svinna . Det gjeld ikkje berre «implemente.ringskunnskapen», men og alle dei klinsike verktøy som i dag er gøymt i den tause kunn.skapen, legekusten og det gode lege/pasient forholdet. Etter 40 år i praksis må eg innsjå at eg ikkje ville overlevd som allmennpraktikar utan mine eigne tilnærmingsmåtar i klinik.ken. Det meste av det eg har lært frå andre kjelder er nødvendig, men ikkje tilstrekke.leg. Det er og mi røynsle at mykje av den per.sonlege røynsla kan gjerast eksplisitt og ut.vekslast som felles røynsle. Men i motsetnad all annan kunnskap som vedkjem oss, har ikkje dette feltet gode publiseringskanalar. Ein del blir formidla som «meister/svenn».læring, men dette er ikkje nok. Min store draum for Utposten ville vera at det blei eit blad dominert av artiklar om det landskapet vi jobbar i, korleis ein må møta og bruka dei sentrale karta som drysser ned over oss, og ut.veksling av kunnskap om dei verktøya vi alle bruker. Vegen blir til der vi går. Eivind Vestbø Fastlege Finnøy UTPOSTEN 6 • 2012 REDAKTØRENQUETE Torgeir Gilje Lid 199s-2002 Et felles prosjekt Jeg hadde abonnert på Utposten helt fra all.mennmedisinterminen syv til åtte år tidligere da jeg i 1997 ble spurt om å være med i redak.sjonen. Det vil si, jeg trodde jeg ble spurt om å være med i en redaksjon, men det viste seg at det bare var jeg som var spurt. Jeg fikk en liste med forslag til andre redaksjonsmedlem.mer, med noen ord om hver enkelt, og ble øn.sket lykke til. Jeg kjente ingen på listen, men plukket meg ut to som jeg hadde spesielt lyst til å ha med. Begge sa ja, og de hadde også hver sin kandidat som de gjerne ville ha med. På kort tid hadde redaksjonen blitt utvidet fra en til syv. Med på lasset fikk vi også Tove, Utpostens mangeårige sekretær. Det ble fort tindrende klart for oss at vi ville vært ganske hjelpeløse uten Tove. I november 1997 hadde vi vårt første redak.sjonsmøte, og for de fleste av oss var det første gang vi møttes. Der la vi også fram våre tanker om hva vi ville skrive om. Ambisjonene var store, og vi ønsket å være med på å sette dags.orden og bidra til å videreutvikle norsk all.mennmedisin og samfunnsmedisin. Vi laget derfor et tema for hvert nummer, og vi tok for oss alt fra rekrutteringskrise og klagesaker til sosial ulikhet og helse, og vi ønsket å beskrive allmennmedisinens innhold heller enn å klage over at den allmennmedisinske bøtten var full. Men innpakning er også viktig, og vi hadde store ambisjoner for bladets utseende, i tillegg til et ikke ubetydelig markeringsbehov. Illus.trasjoner jobbet vi mye på, og den gamle lay.outen ble lagt helt om. Vi ville at det skulle synes at det var en ny sheriff i byen. Men det som sitter sterkest igjen etter åre.ne i Utpostens redaksjon er opplevelsen av å ha et felles prosjekt. Ingen av oss kjente mer enn høyst to andre fra før, og vi kom fra svært ulike miljø og regioner. Det var mye engasje.ment og sterke meninger, til tider diskusjoner med høy temperatur, men likevel hele tiden denne sterke opplevelsen av å ha et felles pro.sjekt. I løpet av fem år opplever også alle at tilgjengelig tid og krefter varierer, men den felles energien var der likevel hele tiden. Gle.den ved å lage et blad med tekster som betyr noe, pakket inn på en måte som kunne vekke interesse og glede, var sterk. Men ingen ting av det hadde betydd noe uten alle bidragene og tilbakemeldingene fra kolleger. Jeg har i de snart ti årene som har gått siden min tid i redaksjonen mange ganger savnet opplevel.sen av et slik felles prosjekt, hvor vi ikke bare skal få til noe en gang, men om igjen og om igjen over flere år. Jeg tror Utposten har betydd mye for norsk allmennmedisin i så mange år nettopp fordi redaksjonene har bestått av vanlige leger fra hele landet. De har ønsket å forstå tiden de lever i, og samtidig ønsket å påvirke og utvi.kle faget. De faste utskiftningene har skapt sårbare overganger, men samtidig sikret at Utposten ikke stivner. Nye redaksjoner har tolket utfordringene på nytt, forkastet ting fra forrige redaksjon, men også tatt med seg vi.dere det som fortsatt oppleves som gyldig. Redaktørene spør hva vi tror Utposten vil bety om 10 år. Jeg tror at Utposten vil være viktig også i 2020 hvis bladet fortsetter helt som før, det vil si blir noe helt annet enn det er i dag. Utposten-redaksjonen anno 2022 må bestå av helt vanlige uvanlige leger. De må være forankret i hverdagspraksis, enten det er allmennmedisin eller samfunnsmedisin, men samtidig i stand til å se ut over sin arbeids.hverdag og ut over sin samtid. Torgeir Gilje Lid Fastlege Nytorget legesenter, Stavanger Stipendiat ved inst. for samfunnsmedinske fag, UiB REDAKTØRENQUETE Gunhild Feide 2 003-2001 Et blod i virkeligheten Da jeg kom med i Utpostens redaksjon i 2003, hadde de andre redaktørene allerede jobbet sammen i ett år. Det var Anders Svensson, kommunelege i Bø i Vesterålen og leder av veiledningsgruppa jeg hadde gått i, som ring.te og spurte om jeg var interessert i jobben. Anders stod for meg som en typisk Utposten.representant og en allmennlege med stor A på den ytterste ø. Selv var jeg på vei til bypraksis i Bergen. Jeg trengte ikke lang betenknings.tid. Jeg hadde hørt om Utposten i to år i vei.ledningsgruppa, om bladets historie og betyd.ning, om de fantastiske redaksjonsmøtene med de gode, oppbyggelige samtalene og dis.kusjonene, og skjønte at dette var noe en ikke sa nei til. Så selv om jeg hadde en tanke om at en ekte Utposten-redaktør helst skulle ha sitt virke på en geografisk utpost, hoppet jeg i det. Å få fire år i Utposten tidlig i yrkeslivet var for meg formende og identitetsskapende som allmennlege. Som fersk fastlege hadde jeg rukket å er.fare at terrenget i allmennpraksis ikke alltid stemte med det på studiet innpuggede kartet og det vi hadde lært på sykehuset. Hvertfall var det slik at kartet ikke alltid var til så mye hjelp. Jeg hadde opplevd at den kliniske hver.dagen i allmennpraksis var så mye mer enn en persons kropp i en hvit sykehusskjorte. Jeg hadde rukket å lure på hvordan jeg skulle møte de små og store plagene der strategiene ikke er så godt beskrevet i de tykke bøkene. Og det var der Utposten kom inn. I Utposten er historiene fra virkeligheten og spalten «Slik gjør nå jeg det»like selvfølgelige og vik.tige som kardiologens artikkel med føringer for hjertesviktbehandlinga. De kliniske tema.ene er utvalgt fordi allmennleger synes de er relevante og interessante -og de er oftest mat.nyttige. Ingen kliniske problemer er for små, ingen for store. Gode kliniske Utposten-arti.kler bruker jeg stadig i hverdagen, og særlig etter at Utposten ble tilgjengelig på nett er disse lette å finne. Samtidig er det i Utposten også god plass for det hevede blikket som utforsker hele det allmennmedisinske rommet. Det er lange tankerekker, takhøyde og rom for refleksjon om faget, samfunnet og livet som lege der. Og det er nok fra artiklene og intervjuene innen dette feltet jeg har de sterkeste minnene fra tida i redaksjonen. Redaksjonsmøtenes idemyldring gav ofte ideer til serier der kol.legaer og andre yrkesgrupper ble invitert til å skrive om temaer og stikkord som «Magi, ra.sjonalitet og moral i helsetjenesten» (tema i nummer 812005) og «Profesjonell, personlig og privat»(tema i nummer 8hoo6). Og ikke minst husker jeg kollega Regin Hjertholms fotografier til den første av disse seriene, et eksempel på kunstdimensjonen som flere ganger har vært selvstendige bidrag og løftet et tema i Utposten. I intervjuserien vår fikk jeg møte mange flotte kollegaer, møter som jeg husker godt, og som ofte gjorde sterkt inntrykk. Av alt jeg opplevde i Utposten, står minnet om redaktørkollega Karin Frydenbergs av.sløring av de etiske sidene ved MIDIA-pro.sjektet i en særstilling. Denne kritikken ble først formidlet i Utposten, og førte etter hvert til at hele dette prestisjetunge forskningspro.sjektet måtte stanses. Å være en kritisk røst har ligget til Utposten fra begynnelsen av og er en viktig arv å ta vare på. Utposten har valgt å være uavhengig av foreninger og myn.digheter, og det er etter min mening en frihet Utposten bør beholde også i framtida. Men det forutsetter at kollegaer vet å verdsette dette, og viser det med å abonnere på bladet, slik at Utpostens frihet ikke hindres av øko.nomiske bindinger. Produktiviteten og hvor lett det gikk, opp.levde jeg kunne svinge underveis i tida som medredaktør. Fra den første redaksjonssam.linga i Vesterålen der jeg nærmest svevde av inspirasjon og entusiasme i flere uker etterpå og følte at ideene bare boblet fram, til andre perioder der deadline stadig kom som jule.kvelden på kjerringa og en kjente at redak.tørjobben virkelig kom på toppen av annen jobb, og korrekturlesing i helgene var i hard konkuranse med barn og fritidsaktiviteter. Det var nyttig å se hvor mye abeid som ligger bak et nummer. Når et nytt Utposten ligger i postkassa, vet jeg hva som ligger bak av man.ge måneders planlegging og jobb på fritida, og sender ofte redaksjonen en takknemlig tanke. Jobben i Utposten var også mye mer enn å skrive, intervjue og levere fra seg stoffet. Det gav en erfaring med det å lage et helt blad; det å tenke på bilder, layout, salg, mar.kedsføring og økonomi. Det å ha allmenn.leger i redaksjonen er bladets styrke, men svakheten er at de fleste av oss verken er jour.nalister eller har kunnskap fra før om det å lage blad. Da er Tove, Utpostens alltid ban.kende hjerte, helt sentral. Hun er kontinuite.ten når redaksjonene kommer og går, hun er den som med klokskap ser og tar vare på den enkelte skribent. Utposten beskriver den mangfoldige hver.dagen i allmennpraksis og samfunnsmedisin fordi det er allmennleger og samfunnsmedisi.nere fra felten som lager bladet. Det bør være et mål og et ansvar når redaksjoner skal velges, å sette dem sammen slik at det er en viss spredning i både interesser, geografi, alder og arbeidsmiljø. Det er redaksjons.medlemmenes horisont og bakgrunn som skaper ideene som preger innholdssida i bladet og som gjør bladet aktuelt og relevant for alle allmenn-og samfunnsmedisinere. Det bør være en balanse mellom klinisk, sam.funnsmedisinsk og mer reflekterende, filoso.fisk stoff. Redaksjonsmedlemmenes forskjel.lige interessefelt, bakgrunn og skrivestil er krydder i bladet. I spennet mellom de mest hverdagslige kli.niske utfordringene og de store og kloke tan.kene utspiller Utposten sin genuine rolle i norsk allmenn-og samfunnsmedisin fordi den speiler selve den mangslungne kliniske hverdagen som består av alt dette. Utposten har en historie å ta vare på samtidig som ut.fordringen ligger i å fornye seg slik at bladet stadig tar pulsen på dagens allmenn-og sam.funnsmedisinere. Med stadig nye og friske redaksjoner er Utposten godt rustet til å møte førti nye år -som et blad i virkeligheten! Gunhild Feide Fastlege i Bergen UTPOSTEN 6 • 2012