Tyskernes plan

Tyskernes plan m Tyskernes plan AV STÅLE FREDRIKSSEN Tyskerne hadde en plan da de bombet London under andre verdenskrig. På noen tokt var de ute etter kirker og andre religiøse bygninger. Målet var å ydmyke britenes tro. På an.dre tokt var de ute etter offentlige bygninger. Målet var å ødelegge britenes administrasjon. Andre ganger igjen var de ute etter skoler, sykehus, eller broer. Britene så et klart mønster i bombingen, og de fryktet tyskernes presisjon. De så at bombene noen ganger samlet seg om en type mål; andre ganger om en annen type. Men de tok feil. Tyskerne hadde ingen plan. Bombene falt i virkeligheten vilkårlig. Over den mørklagte byen, i stor høyde, hadde de tyske bombeflyene ingen annen mulighet enn å slippe bombene på måfå-og så håpe på at de traff noe viktig. Tyskerne selv var fullt klar over denne begrensningen. De bombet prak.tisk talt i blinde, og de visste at de ikke hadde noen plan. Men britene oppdaget ikke denne vilkårligheten. Vi står altså overfor en situasjon der offeret så en plan vi med sikkerhet vet at eksekutøren ikke hadde. Britene så en plan som ikke eksisterte. Dette er en svært interessant situa.sjon, med stor relevans for klinisk medisin. Vi mennesker -leger inkludert -har en dyptgripende tilbøyelighet til å lete etter sammenheng og mening i de fenomenene vi blir stilt ovenfor. Derfor har vi også en sterk tendens til å finne slike sammenhenger, også der de ikke eksisterer. Når fakta.grunnlaget svikter tar magien over. Og det er på ingen måte enkelt å si når dette skjer. Ubehagelig nok er dette i stor grad et vurderingsspørsmål. Mitt enkle poeng er at vi i klinisk praksis bør gi atskillig mer rom for vilkårlighet enn hva som er vanlig. Vi bør anstrenge oss mer for ikke å havne i samme situasjon som l:iritene: vi bør anstrenge oss for å se vilkårligheten. Å oppdage vilkårlighet er noe av det vanskeligste som fin- nes. Ikke minst fordi vi mennesker har uhyre vanskelig for å akseptere vilkårlighet overhodet, selv når den springer oss i øynene. Gud selv er et bevis på dette. Religion er i dette perspektivet ikke annet enn store fortellinger om at alt . UTPOSTEN NR.8 • 2005 Ståle Fredrikssen har arbeidet mange år i allmennpraksis. For tiden arbeider han som assistentlege på psykiatrisk poliklinikk på Hamar. Han har doktor.grad på uflaks og fikk mye medieomtale da han i sommer slo fast at sykdom stort sett er et resultat av uflaks. Han er, som overbevist leksemotstander, elsket av norske skolebarn. tross tilsynelatende tegn på det motsatte -egentlig går me.ningsfullt for seg. Det finnes en plan bak det hele. Det finnes også en mer vitenskapelig grunn til at vi har så vanskelig for å akseptere vilkårligheten. I en vilkårlig ver.den kan vi ikke vite noen ting, og da kan vi ikke lenger for.utsi konsekvensene av våre handlinger. Høyst foruroli.gende perspektiver, med andre ord. Og høyst hypotetiske. Alle vet at vi kan forutsi en rekke ting. Hele vitenskapshis.torien har vært en kamp for å klare å forutsi enda mer, gjennom å avsløre stadig nye bakenforliggende årsakssam.menhenger. Kunnskapen har også en mer hverdagslig side. Vi mennes.ker er uhyre flinke til å se sammenhenger, og vi er helt av.hengige av denne evnen for i det hele tatt å kunne ta oss fram i det daglige. Tannpuss, bilkjøring, matlaging: alle disse aktivitetene er vevet inn i meningsfulle sammen.henger. Derfor kan vi utføre dem med den største letthet. I klinisk medisin bruker vi den samme evnen til å se sammenhenger. Vi ser lett sammenhengen mellom pasien. rens halssmerter og hans feber, eller mellom brystsmertene og et mulig hjerteinfarkt. Også de fleste lekfolk ser disse sammenhengene. Jobben til legen er å gå litt lenger. Hun skal også lete etter sammenhenger som pasienten selv ikke er oppmerksom på. Kan slappheten skyldes en blødning fra tarmen? Kommer hosten fra en chlamydiainfeksjon? Hvis legen ser en slik sammenheng-og den viser seg å være sann -så er alt såre vel. Da får pasienten riktig behandling og blir forhåpentligvis friskere. Hvis legen ikke ser en slik TYSKERNES PLAN m sammenheng -og også dette viser seg å være sant -så er fremdeles alt såre vel. Legen har gjort jobben sin. Vi står igjen med to situasjoner der alt ikke er såre vel. Den første av disse situasjonene er mest kjent, og mest fryktet. Det er når legen overser en viktig sammenheng. Legen av.feide problemet med å si at alle barn har lymfeknuter på halsen; men denne gangen viste det seg å være leukemi. Eller: Legen sa at vi får se det litt an. Så ble kvinnen innlagt med en blødende ekstrauterin graviditet samme kveld. Dette er det leger frykter mest av alt. At de skal overse noe viktig. Glemme å ta en prøve; ikke se sammenhengen mellom to alarmerende symptomer; glemme at pasienten står på marevan. Frykten for å overse noe viktig preger all medisinsk praksis. Faren er så åpenbar at ingen praktiserende lege overser den. I alle fall ikke i mer enn noen minutter av gangen. Det er mye lettere å overse det motsatte problemet: Legen kan se sammenhenger som ikke eksisterer i virkeligheten. Hun kan fort gjøre som britene gjorde under krigen: se noe som ikke eksisterer. Denne feilslutningen er vanligvis ikke like alvorlig som den første, men den er langt mer vanlig. Og den er mye vanskeligere å få øye på. Spesielt om du ikke er oppmerksom på problemet. Som vi nettopp har vært inne på, vi mennesker har en dyp aversjon mot vilkårlighet. Vi nekter å se den, selv om den springer like i øynene på oss. Dette har flere uheldige konsekvenser for klinisk prak.sis. Noen av de mest åpenbare problemene finner man i forbin.delse med psykiatriske problemstillinger. I psykiatriske fagmiljøer sier man noen ganger at «Det er aldri for sent å få en ødelagt barndom». Dette ordtaket treffer spikeren på hodet. Stilt overfor en voksen pasient med et psykiatrisk problem, en depresjon for eksempel, risikerer man å implantere fal.ske årsakssammenhenger i pasients liv. Risikoen er spesielt stor hvis behandleren går inn i problemet med overdreven tiltro til sin egen evne til å se årsakssammenhenger. Da finner hun alltid det hun leter etter. Ikke fordi barndom.men nødvendigvis var så dårlig, men fordi minnene er dif.fuse og fordi fakta kan vris i de mest utrolige retninger bare de fortolkes innenfor et tilstrekkelig rigid ramme. Egentlig er pasienten sint på mor. Tilbake står en pasient med en ødelagt barndom, og en mor og/eller en far som angivelig har sviktet på fundamentale områder. Det er selvfølgelig ikke noe galt i dette hvis barndommen faktisk var dårlig, og hvis mor og/eller far faktisk har sviktet. Men hvis barndommen var ok, og årsaken til depre.sjonen er en biologisk forstyrrelse, eller en infeksjon for den saks skyld, så er det alvorlig å rette falske anklager mot mor og far akkurat på det området der de er mest sårbare, og der de sannsynligvis har prøvd å gjøre sitt aller beste. Dette er et problem psykiatrien på ingen måte har tatt alvorlig nok. Problemet med overfortolking er påtrengende også i soma.tisk medisin. Problemet er enklest å få øye på i forhold til livsstilssykdommer. Her ender vi ofte opp med å legge avgjørende vekt på de sammenhengene som springer oss i øynene, mens vi unnlater å ta naturens vilkårlige spill med i betraktningen. Vi slår enkelt fast at «Det var nok overvekten som førte til hjerteinfarktet», samtidig som vi vet at mange er mer overvektige enn denne pasienten, uten at disse personene har fått hjerteinfarkt. Vi ser bort fra det vilkårlige i situasjonen, selv om det åpenbart er de vilkårlige komponentene som har vært avgjørende. Det samme problemet gjelder i forhold til hypertensjon, diabetes, høyt kollesterol, claudicatio, angina, ulike former for kreft. Overfortolkningen får også her store moralske konsekven.ser: Den syke blir selv holdt ansvarlig for sin egen sykdom. Som oftest er ikke dette sant. Som oftest er faktorer utenfor den enkeltes kontroll minst like viktige. Faktorer som er vilkårlige. Overfortolkningen slår også inn i mer trivielle situasjoner. Mat og drikke er gode eksempler. Siden vi selv blir opplåste i magen av å drikke brus anbefaler vi den diende moren å kutte ut all brusdrikking. Kanskje babyen vil sove bedre da? Og kanskje moren også bør unngå skalldyr? Og erter? Og sukker? Og melkeprodukter? Så er vi på den sikre siden. Og så bør vi vel unngå brødmat -eller var det fett? Denne gangen for vår egen del. Poenget er at vår tilbøyelighet til å finne sammenhenger mellom alt mulig mellom himmel og jord fort fører til at vi vever både oss selv og pasientene inn i en unødvendig stor og flokete vev av årsakssammenhenger. Kontrollen vi ønsker å oppnå blir et tveegget sverd idet det blir så mange ting å holde kontroll på at vi i realiteten mister kontrollen. Kontrollen slår over i sin motsetning. Livet utarmes. Likevel ser det altså ut til at vi -delvis av dype grunner; men også delvis fordi vi ikke har tenkt over problemet -ender opp med å foretrekke den ugjennomtrengelige veven fram- for å akseptere usikkerheten. Denne staheten kan føre til unødig angst, og til bortkastet energi. UTPOSTEN NR.8 • 2005 TYSKERNES PLAN m Hvis du tror tyskerne har en plan, vil du forsøke å forutsi denne planen, og så forsøke å holde deg lengst mulig unna de målene du tror vil bli truffet neste gang. Dette gir en fø.lelse av trygghet og kontroll. Hvis du derimot vet at tys.kerne bomber vilkårlig, vet du også at det er ingenting du selv kan gjøre fra eller til. Også dette er angstprovoserende. Men hvis sannheten er at tyskerne bomber vilkårlig har du mye å hente på å oppdage og på å akseptere denne vilkårlig.heten. Da kan du bruke kreftene dine på mer formålstjen.lige ting. Du kan tjene penger, dra på håndballtrening med ungene dine, spise en is, se på en film, ta en øl, prate med en kompis, gå til sengs med kona -uten hele tiden å tenke på om det er lurt å gjøre det du gjør akkurat nå. Livet blir kort sagt enklere hvis du tar vilkårligheten på alvor. Det blir enklere å holde fokus på de store tingene: kone, venner, barn, familie, hobbyer. Prøver du å kontrollere alt ned til siste brødsmule, ender du ofte opp med å miste kontrollen på alt. Har du kommentarer, reaksjoner eller spørsmål om artikkelen? Inspirerer den deg til å skrive noe selv? Ansvarlig redaktør for denne artikkelen har vært Petter Brelin. Kontakt ham på brelin@c2i.net • Utfyllende informasjon og oppdatert blåbok på (å) www.furst.no - TEST038 Primærhelsetjenestens sentrallaboratorium Hovedkontor: Søren Bulls vei 25, 1051 Oslo Tlf 22 90 95 00 -Fax 22 90 96 06 Sentralbord betjent til kl. 16.00 Prøvetaking hverdager kl. 7 .30 -15.00 Furuset: Søren Bulls vei 25 Oslo Sentrum: Dronningensgt. 40 Majorstuen: Kirkevn. 64 B, 3. etg. Ski: Jernbaneveien 5-7 (Stasjonstorget) For flere opplysninger Kontakt markedsgruppen, tlf 22 90 96 69 eller markedsgruppe@furst.no Vårt varemerke er kvalitet Hele prosessen fra prøvetaking til svarrapportering er kvalitetssikret • akkreditert laboratorium • god service • tilgjengelig fagkompetanse • kurstilbud • IT-støtte og råd • hentetjeneste • kundestøtte Ansvarlig lege: Dr. med. Kjell Torgeir Stokke, spes. i medisinsk biokjemi UTPOSTEN NR.8 • 2005