Hva er det verste med trygd?

ALIS-ene kaster seg over mobilene og taster løs. Jeg venter spent på svarene, og som forventet: Her er det høye tall, altså stor grad av «hat» mot trygdemedisinen. Av 89 svar er det faktisk bare sju som svarer fire eller lavere. Snittet ligger på 6,5. Vi studerer resultatet og humring brer seg i forsamlingen. Jeg kan konstatere at vi starter dagen med lave forventninger! Jeg føyer til at jeg kjenner meg igjen. Det var slik jeg følte det som ung lege og det var slik min interesse for faget startet. Dette ville jeg gjerne finne ut av!

Det neste spørsmålet gir seg selv: Hva er det verste med trygdemedisindelen av fastlegejobben? Et slikt spørsmål resulterer i en ordsky hvor antall ganger samme ord er gjentatt gjenspeiles i ordenes størrelse. De vanligste ordene blir: Tidkrevende, gråsone, erklæringer, attestarbeid og funksjonsvurdering. Andre ord jeg merker meg er: Uenighet med pasienten, diffust, krangling om sykmelding, kravstore pasienter, ikke-medisinsk, slapp/sliten. Oppsummert: Svarene stemmer godt med min egen opplevelse av hva som er vanskelig. Det stemmer også bra med hva jeg bruker å få spørsmål om når jeg underviser i trygdemedisin.

På tide med en motvekt mot det negative! Jeg går til neste spørsmål: Hva liker du med trygdedelen av fastlegejobben? De tre vanligste ordene blir da: Lite, ingenting og friskmelding! Vi må le sammen ... Det som skulle avdekke noe positivt endte med enda mer negativt! Men det fins også ord som viser andre holdninger: Takster, L40, kommer tett på, bli kjent med pasienten, når det faktisk er sykdom, oppfølging, kunne hjelpe, innsikt i pasientens situasjon – og til slutt må vi ha noe som vel må være ment humoristisk: Når jeg får trygd!

Holdning til full sykelønn

Det er mye i media om høyt sykefravær og også en viss debatt om full sykelønn. Ved stortingsvalget i høst var det kun ett parti som hadde redusert sykelønn på sitt program, partiet Venstre. Venstre havnet under sperregrensen, og fikk altså under én av 25 stemmer. Hva er så kommende fastlege-spesialister sin holdning til dette spørsmålet? Før vi starter undervisningen om sykefraværsoppfølging stiller jeg spørsmålet: «Er du for eller imot full sykelønn?». Svarene skiller seg skarpt fra folkemeningen: Kun 25 er for – hele 62 er mot! Jeg tenker med meg selv: Dette vet jeg ikke om jeg tør å vise til sosialmedisinerne på instituttet! Uansett er det interessant å se at vi som forvalter sykelønnsordningen har så avvikende holdninger fra folk flest.

Fibromyalgi

En utfordring i oppfølging av sykmeldte er symptomrikdommen, gjerne kombinert med fravær av funn. De færreste har tradisjonelle organ-tilstander som forklaring på sitt opplevde funksjonstap. Vi utreder – og finner lite. Utredning gir gjerne bifunn og usikkerhet, som så må avklares. Tiden går, pasienten blir frustrert over manglende svar, funksjonstapet øker. På et tidspunkt må vi stille «funksjonelle» diagnoser. Først da kan pasienten slå seg til ro, bli mindre redd for alvorlig sykdom og vi kan starte reell behandling. Problemet er at tidlig diagnose oppleves å gi økt risiko for å overse sykdom. Vi syns også det er vanskelig å forklare hva slike diagnoser innebærer. Behandling er tidkrevende og ofte lite tilgjengelig.

Fibromyalgi er et eksempel på en slik tilstand. Fibromyalgi er hyppig, pasientene har høy legesøkning og høy risiko for uførhet. Prognosen bedres av tidlig diagnose. Likevel tar det gjerne mange år å få en slik diagnose (1). Etter retningslinjene er det fastlegen som skal stille diagnosen fibromyalgi. På legehandboka.no står det: «Denne tilstanden anses som et allmennmedisinsk ansvarsområde og generelt uten behov for spesialisthelsetjenester». Tør og kan våre ALIS-leger å stille diagnosen? Vi er kommet til delen om uførhet i min undervisning, og jeg spør: Stiller du selv diagnosen fibromyalgi? 31 svarer ja, og 47 svarer nei. Igjen tenker jeg at svarene er tankevekkende. Svarene er også forståelige, og jeg må erkjenne at jeg selv jobbet mange år som allmennlege før jeg følte meg trygg på å stille diagnosen fibromyalgi. Svarene gir refleksjoner rundt oppfølging av pasienter med høyt symptomtrykk og lite funn. Vi får også en fin diskusjon om diagnoser som fenomen, når trenger vi egentlig diagnoser?

Hva har du lært?

Timene går, og jeg nærmer meg avslutningen på mine seks timer med undervisning. Jeg gir meg ikke helt med mentimeter og har to spørsmål igjen: Det første er: Hva er det viktigste du har lært i dag? Jeg venter spent på svarene. Igjen får vi en ordsky. De vanligste ordene er: Være nøye. Funksjonsvurdering. Si nei. Skrive bedre erklæringer. Formuleringer.

Jeg kunne kanskje ønsket meg flere svar som gikk på bedre oppfølging og behandling av pasientene. Kanskje jeg må revurdere sider av undervisningen min? Det er dog også andre svar som er verd å ta med seg, svar som reflekterer undervisningen: Jobbkonflikt ikke lik syk, samarbeid med arbeidsgiver, se hele mennesket, omskolering ofte uaktuelt, mindre diagnosefokus.

Til slutt må jeg tilbake til starten, den med 1–10 og «hat»! Jeg spør: På en skala fra 1–10 – i hvor stor grad hater du trygdemedisin nå? Antallet som har fire eller lavere har økt fra syv til 25. Snittet har også sunket, fra 6,5 til nå 5,7. Altså har hatfaktoren gått ned, om ikke i så mye som jeg kunne håpe. Jeg må erkjenne: Trygdemedisin oppleves krevende, selv etter fullført undervisning på grunnkurs B.