Å fortelle sin historie har mange aspekter

Å sette ord på ting kan skremme spøkelser ut av kottet og dette vet en kan gjøre noe med den vonde hendelsen. Det som er så vondt at vi «ikke finner ord»forblir udefinert stort og vondt og kan vokse helt ut av kontroll. Å gi noe ord er å ramme det inn. Fastlegen må gi pasientene tid og rom til å lete etter og finne ordene, men kan også måtte hjelpe til og nennsomt foreslå ord, Jeg bruker ofte «når jeg tenker hvordan du har hatt det og hvordan jeg tror du tenker, så kommer jeg på at dette kanskje kan minne deg om...»Dette grepet har jeg erfart er virksomt. Tar en feil, er det lett å si «nei, da tok jeg vel feil. Det var min kortslutning», men skjer det en sjelden gang, er det ofte pasienten kommer tilbake seinere som sier «Ja husker du at du sa det (og det er det jo ikke alltid jeg gjør) «jeg sa nei da. Men det var jo sant, Du kjenner meg bedre enn jeg gjør sjøl». Og det gjør jeg jo ikke, men fastlegen har lik forfatteren et ytre blikk på det indre som skjer, og mønstre som tegner seg fram. Mønstre inni pasienten som er spesielt for dette mennesket og mønstre som minner om mer universelle avtrykk av bestemte hendelser.

I Michael-artikkelen har jeg også skrevet ut denne kasuistikken med disse kommentarene.

Sitat fra artikkel i T idsskriftet Michael 2/2022:

Historiefortellingen på fastlegekontoret handler i stor grad om det som har vært og som viser seg fram i det som er. Jeg har allerede røpet min interesse for psykoterapi som jeg utviklet under sykehusåret i akuttpsykiatrien, etter å ha vært allmennlege i åtte–ni år. Ukentlig veiledning hos psykoterapeut var en del av undervisningen for leger i utdanningsstilling. Dette ble praksisendrende for meg. Jeg gikk fra å trøste til å bekrefte, som på engelsk blir enda mer snerten; from comfort to confirmation, i stedet for å si «Dette var leit å høre, men det går nok snart over, eller ja sånt kan skje og det er lite vi kan gjøre med det utover å komme oss videre. Gjort er gjort og spist er spist.», gikk jeg over til «ja når jeg nå har hørt deg fortelle historien din, så skjønner jeg at du er lei deg». Min lille dreining med disse enkle ordene har rett foran nesa mi gitt et forbløffende resultat. Folk blir lettet over bekreftelsen, og kan fort finne på å raskt komme i gang med å trøste seg selv og går faktisk videre. De kommer heller ikke tilbake med historien på samme vis som når en ikke bekrefter. Historien blir ferdig behandlet.

Å bekrefte historiene er helt essensielt fastlegearbeid. Og hva er historier og hva er noveller? Hva når en forstår at historiene er «skrudd», at opplevelsen inneholder for mye fiksjon og for lite fakta? For mye novelle og for lite sann historie. Hva da?

Opplevelsen eier uansett den enkelte. Vi kan ikke si de ikke har opplevd det de har gjort. Så kan det være lite hensiktsmessig å gi næring til en historie som folk har og som de faktisk ikke lever godt med. Mange fastleger kan nok også frykte at det å bekrefte pasientens lidelse er det samme som å bekrefte offerrollen vi opplever at de har inntatt – enten det er åpenbare grunner for dette eller ei. Jeg vil påstå at å bekrefte en vond historie ikke er det samme som å bekrefte en offerrolle, tvert imot kan en bekreftelse hjelpe pasienten ut av rollen. «Ja dette har du opplevd, og dette gjør vondt. Kanskje vil det alltid gjøre vondt. Hvordan kan du leve livet ditt etter dette. Er det noe du likevel kan få til fordi om dette har skjedd? Hva er det viktigste for deg? Hva bryr du deg om?» Så veves pasientens historie fra nær og fjern fortid inn i historien som utspiller seg inne på legekontoret, og som igjen kaster lys over historiene som kan komme til å skje framover.

Å hjelpe pasienten med å etablere en historie om det som har skjedd, kan også være et virksomt grep. Dette behøver ikke å starte i noe som i utgangspunktet er følsomt. En helt vanlig kartlegging ved en mer eller mindre velbegrunnet helsekontroll er å spørre om foreldre ble gamle, og hva de døde av. Overraskende mange har upresise svar på dette. Så kommer det kanskje noe om en oppvekst som kan ha vært nokså røff og om det å ta tidlig ansvar som kan kaste viktig lys over pasientens helsesituasjon. Å igjen utfordre pasientene og spørre dem «Hva er mors og fars historie»kan vise seg veldig fruktbart. Det kan bidra til viktig forsoning. Det er vanskelig å gi det du ikke har fått.

At litteraturen og medisinen står i et gjensidig forhold, er for meg åpenbart. Jeg ser ting i mitt fastlegeliv som jeg tenker er god litteratur og jeg leser god litteratur som beskriver godt det jeg ser hver dag. Innsikten litteraturen tilbyr er unik. Ingen medisinsk lærebok kan måle seg med den viktige innsikten i menneskets irrganger som gode litterære verk kan gi. Jeg er for eksempel helt sikker på at å fordype seg i Ambjørnsens beskrivelser av Elling har økt min toleranse for og forståelse av marginale liv. Å lese Kristin Lavransdatter på ungdomsskolen åpnet øynene mine for hvordan både sterke følelser og like sterk pliktfølelse styrer menneskeliv. Trilogien om Gutten av islendingen Jon Kalmar Stefansson forteller også om ekstremt røffe liv der de aller sterkeste følelsene likevel sprenger seg veg.

Å se mennesket er arbeidet både forfatteren og fastlegen setter seg ned ved skrivebordet for å ta fatt på hver dag. Deres observasjoner, analyser og registreringen av resonans opp mot eget liv tror jeg må likne. Vegen til menneskenes hjerter er deres felles prosjekt.