En vits

Thomas Johansson skrev følgende på Utpostens nettsider, under elementet «kontakt»: Et lite glimt fra en visitt på en kort-tidsavdeling på et sykehjem der jeg var tilsynslege. Pasienten var en godt voksen dame som tronet overvektig i en lenestol med bena på en fotskammel. Hun var bister i åsynet og opprørt over verdens urettferdighet. Livet hadde vært svært urettferdig og hun følte seg urettferdig behandlet av både familie og naboer. Nå var det slutt. Som hevn og hennes eneste gjenværende måte å protestere på , så skulle hun nå av-slutte sagaen. Hun skulle dø! Det var sikkert og visst. Rent medisinsk var hun kommet for videre behandling av et infisert bensår på svært hovne ben, komplisert av diverse kroniske lidelser. Men behandling så hun som nytteløst, og ikke snakk om at hun skulle trene eller forsøke å gå. Ikke en meter heller. I en noe fastlåst situasjon, søkende etter en vei i svært ulendt terreng, spurte jeg om hun ville høre en vits? Damen ser rart og mistenksomt på meg, men la gå, det kan hun saktens. Jeg advarer henne om at den kanskje er både dum og litt ufin, men hun ser ut til å tåle det. Jo, det var en kirurg som kom på visitt etter gårsdagens operasjon og spør pasienten hvordan det går. Paisenten mener det går da bra, fordi det klør i såret. Betyr ikke det at det gror?, spør pasienten. Kirurgen tenker seg om og klør seg litt i hodet før han sier: Jeg vet ikke helt om det er sant, fordi jeg har klødd i ræva i 30 år, og det har ikke grodd igjen ennå!… Pasienten klarte ikke å la være å le, om det var på grunn av vitsen, eller at tilsynslegen var den som fortalte den. Effekten var at hun ikke klarte å holde fast på beslutningen om å dø heller, og flere dager etterpå hadde hun et glimt i øyet når jeg så til henne. Hun husket nemlig vitsen. Og hun begynte å trene…