Når noen forlater oss uten svar

Et langt liv som allmennlege i distrikt har gitt mange sterke møter med mennesker i livets ulike faser. Noen opplevelser setter dypere spor enn andre, særlig når døden kommer uventet og uten forklaring. Da kan poesien gi rom for ettertanke.

Knut M. Selmer

Jeg synes jeg har hatt en veldig fin jobb i alle år. Jeg har aldri angret på yrkesvalg eller jobbvalg. Som allmennlege i distrikt kommer man nært innpå mange mennesker i alle livets faser, og med en aldrende befolkning i distriktene jeg har arbeidet, har jeg møtt mange i sin siste fase av livet.

Det er flott og spennende på mange vis – faglig, men like mye på det personlige plan som ellers i livet.

Men noen få ganger forlater mennesker oss uten at noen, hverken pårørende eller behandler, egentlig aner hva som har skjedd. Det oppstår en del tanker i slike situasjoner.

Etter en slik hendelse har jeg fått lese et dikt av Hans Børli som sikkert kan tolkes på ulikt vis.

Forfatteren er jo en skogens dikter, som kan passe her i Østerdalen. Jeg utfordrer kollega Tor Halvor Bjørnstad på Tynset.

Slik du forlater et bål

Slik du en høstdag inni tømmerliene

forlater et bål

som ennå brenner – slik du

tar redskapen din og går

bort i skodda og stillheten

mens skjæret fra bålet du tente

famler over stammene bak deg,

over ansiktene til dem som

ble sittende att i lysringen –

Slik

skulle jeg ville bryte opp

fra dette livet.

Skjønt jeg vet jo at det er

bare en kort frist. Om ikke lenge

vil kvitoska fyke i vinden

over den kalde gropa etter

alle flakkende bål, rådyret

prente si snøskurte klauv

midt i eldstedet.

Hans Børli (1918–1989)