TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Om å dele

Tori Flaatten Halvorsen

Spesialist i allmennmedisin

«Alene».

Foto: Tori Flaatten Halvorsen

Jeg er begeistret og beæret. Begeistret og beæret for å få muligheten til å møte kollegaer som er villige til å dele sine livshistorier med meg og med leserne av Tidsskrift for Den norske legeforening.

Gjennom intervjuer jeg har gjort for Tidsskriftet, har de jeg har snakket med delt særdeles sårbare sider ved livene sine. Jeg har fått høre historien om langvarig dyp depresjon hos en erfaren psykiater, om brist i identiteten hos den unge legestudenten som havnet i rullestol rett før hun skulle starte legekarrieren, og om reisen fra å bli født inn en virkelighet der det å ta medisinsk embetsstudie var en utopi, til i dag å være lege i Norge.

Det som har vært felles med disse intervjuene, er at de handler om leger som ikke har kunnet eller har ønsket å gå i flokk. Leger som tør å stå fram med ekte og ærlige historier. Historier som kommer til å finnes på nettet i all framtid. Historier som pasientene kan lese før de møter legen sin eller en framtidig arbeidsgiver vil lese før et jobbintervju. Å tørre å dele er modig. Jeg er dypt takknemlig for å ha fått møte dem.

For noen år siden var jeg overvintringslege på Troll forskningsstasjon i Antarktis. På sommeren var vi tidvis mer enn femti mennesker på stasjonen. Gjennom en lang, mørk og kald vinter var vi kun seks mennesker som sammen var isolert i åtte måneder, 230 kilometer inne på det enorme isplatået på bunnen av jordkloden. Som eneste helsepersonell hadde jeg det medisinske ansvaret døgnet rundt. Realiteten var at det kunne ta opptil tre uker før en eventuell medisinsk evakuering kunne gjennomføres. Oppholdet var spennende på mange måter, men det medisinske ansvaret tynget. Følelsen av å være alene i livet kom krypende oftere enn i hverdagen hjemme. For første gang i livet begynte jeg å skrive. Skrive om livet der sør; om månen, stjernene og sørlyset, om samholdet og om utfordringene i fellesskapet. Jeg skrev om det å ha all verdens tid til å trene, være ute, lese, skrive og fotografere, men også om hjemlengsel og om den gangen jeg selv ble syk med høy feber, frostanfall og høy CRP.

Refleksen da sykdommen slo meg ut, var å holde det hemmelig. Kun én utvalgt hjemme og en engel av en infeksjonsmedisiner i Tromsø fikk umiddelbart vite om den farlige situasjonen. Ikke engang de andre fem på stasjonen fikk informasjon om hvor alvorlig situasjonen var. Lederne mine i Norge, vet fortsatt ikke at jeg ble syk. De nærmeste hjemme informerte jeg først da jeg kom hjem - mange måneder etterpå. Under dekke av at jeg ikke ville at de skulle bli bekymret, holdt jeg det skjult. Ikke det at noen kunne ha gjort noe med bakteriene som kanskje hadde havnet i blodbanen, men saken var at jeg ville skjule min egen svakhet og sårbarhet. Det handlet ikke om dem, men om meg. Som om jeg hadde gjort noe feil. Som at jeg ikke mestret.

Det siste året har innsatte i norske fengsler fått høre «Bofast i Antarktis» – min egen historie i ord, fotografi og musikk. Gang på gang har jeg selv fått gåsehud og tårer i øynene når stemningen i en litt for kald gymsal i et altfor upersonlig fengsel har gitt meg en følelse av at de innsatte og jeg har følt det samme. Innimellom har jeg også tenkt at de innsatte og de ansatte som har sittet på stolene foran meg, også har fått en større felles forståelse av hva det vil si å være alene i livet. Alene i livet er vi jo dypest sett alle sammen, men de følelsene som følger med, blir ekstra påtrengende for en som overvintrer i Antarktis eller en som er innelåst i et fengsel. Da en av de innsatte tok til tårene i det jeg viste bildet med tittelen «Savne hudkontakt», og en annen spurte om jeg kunne skrive en ny tekst som skulle hete «Bofast i fengsel» (han selv var innsatt i), ble det tydelig for meg at det å dele fra eget liv ikke er tungt eller risikabelt. Det skaper derimot et fellesskap og gir en lettelse.

Etter en slik deling bak skremmende høye gjerder og murer, har jeg oppdaget nye sider ved meg selv. Sannheten er at det var tøffere der nede på det uendelige isplatået, enn det jeg tidligere har innsett. Publikumet i fengslene har hjulpet meg til å være mer sårbar. Det er jeg glad for. Det er lettende. Veldig lettende.

Legene jeg har intervjuet, har fått utelukkende positive tilbakemeldinger på det å være åpne. Mange har lest intervjuene – ett av dem hadde over 20 000 visninger. Kjente og ukjente har tatt kontakt med de intervjuede for å si at de roser åpenheten. Jeg antar at mange av de som tar kontakt kjenner seg igjen i historiene. Selv presidenten i Legeforeningen har tatt seg tid til å skrive en melding. De intervjuede har vært overveldet av responsen. De angrer ikke på at de har delt. De kjenner seg kanskje sterkere, helere og viktigere – og mer menneskelige. Det føler i alle fall jeg når jeg fortsetter med å dele den allmennmenneskelige følelsen av å være alene.

Vi leger er som andre. Vi trenger hverandre. Vi trenger åpenhet og raushet. Vi trenger å bli tatt vare på. Vi trenger å dele.