TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Poteten og fastlegen

Katrine Sæves

Fastlege, Lillestrøm legesenter

Foto: Signe Alme

– Katrine, du er som poteten, sa mannen min i sin bryllupstale til meg for 15 år siden. Det var kanskje ikke det mest romantiske han kunne finne på å si, men han rodde det i land med å synge en superromantisk sang etterpå. Poteten har også reddet mange situasjoner, tenk bare på den viktige matreserven den har vært i krisetider. Poteten er allsidig, den kan brukes til alt! Det finnes mange ulike potetsorter, men først og fremst har den ulike bruksegenskaper.

Foto: Colourbox

Beskrivelsen av poteten kunne like gjerne vært en beskrivelse av fastlegen. Fastlegen er som poteten: allsidig, kan brukes til så mangt og står støtt i krisetider. Fastlegen kan løse mange ulike problemstillinger på en effektiv og billig måte.

Det stormer rundt fastlegeordningen om dagen. Det er viktig å bedre fastlegenes vilkår og organisering. Det at vi er som poteten, er også vår akilleshæl og gjør oss sårbare for å bli overbelastet og i verste fall ryke. Jeg er bekymret, men også spent på hvilke retter fastlegen skal være ingrediens i fremover.

Min første legejobb fikk jeg siste år på studiet. Jeg ville ha en jobb der jeg fikk mest mulig klinisk erfaring i forberedelse til avsluttende eksamen og kommende turnus. Hva var vel bedre enn å vikariere i en travel fastlegepraksis? Det var med skrekkblandet fryd jeg troppet opp på legesenteret. Jeg ble fascinert over hvor mye pasientene delte om seg selv og all den tilliten de ga meg selv om jeg var ung og uerfaren. Læringskurven ble bratt, og jeg ble godt veiledet av de erfarne fastlegene på senteret.

Etter turnus var jeg i tvil om hva slags lege jeg ville bli. Jeg hadde mest erfaring fra allmennpraksis, men det å drive egen bedrift virket skummelt og slitsomt. Derfor startet jeg på nukleærmedisinsk avdeling.

Etter tre år på denne superspesialiserte sykehusavdelingen, begynte jeg å savne pasientkontakt. Effektivitetsgenene mine gikk i dvale og jeg trengte ikke å være løsningsorientert for jeg hadde uansett ikke noe selvstendig påvirkningskraft på sykehusdriften; jeg var bare én av mange ansatte. Etter hvert ble det mer spennende å høre om mannens fastlegehverdag enn å fortelle om min egen dag. Jeg savnet å direkte bety noe for pasientene og jeg skjønte til slutt at jeg måtte bytte spesialitet.

Jeg jobber nå på det jeg synes er et av Norges «beste» legesentre. Som fastlege får jeg utnyttet effektiviteten min, og jeg får være løsningsorientert og ha direkte påvirkningskraft på hvordan legesenteret skal drives og hvordan arbeidsdagen min skal se ut. Jeg inspireres og motiveres av å arbeide side om side med dyktige og engasjerte kollegaer som brenner for allmennmedisinfaget. Vi har en åpenhetskultur hos oss, der vi kan drøfte faglige problemstillinger, vi kan reflektere sammen over pasientmøter, og det er rom for å dele personlige utfordringer. Dette samholdet er vesentlig for min trivsel på jobb, og det er noe jeg savnet på det store sykehuset.

Fastlegehverdagen er variert, både når det kommer til alle de ulike problemstillingene vi møter i løpet av en dag, men også alle de ulike arbeidsoppgavene. Fastlegeyrket er fleksibelt. De dagene jeg må gå tidlig for å ivareta familien, er hjemmekontoret ofte redningen og lar meg komme à jour på kveldstid når barna har lagt seg. For meg fungerer dette fint.

Én pasientdag i praksis er som å løpe et ultraløp i åtte timer. Med fem kurative dager i uka blir veien til overbelastning kort. Jeg har derfor valgt å ta løpeturen i skogen på «fleksidagen» min hver torsdag. Dette er viktig egenomsorg og gir meg energi og ny giv både hjemme og på jobb.

Fordi fastlegeyrket er så fleksibelt og gir så stor grad av autonomi, har det gitt meg rom til å dyrke andre verv. Jeg har i flere år jobbet som sensor for siste års medisinstudenter ved Universitetet i Oslo. Dette er givende, og vel så lærerikt for meg som for kandidatene. Jeg har også nylig tatt utdannelse i gruppeveiledning. Det å lære seg å veilede andre har vært svært nyttig for meg, ikke bare i selve veiledningsgruppene, men også opp mot pasientene. Det å ansvarliggjøre pasientene, la dem eie sin egen problemstilling og selv delta aktivt i behandlingsprosessen, er tilfredsstillende både for pasienten og for meg.

Fastlegeyrket er meningsfylt og givende. Jeg er privilegert som får følge pasientene gjennom ulike livsfaser. Fastlegeyrket lar meg være nysgjerrig og ta del i folks liv. Jeg sitter igjen med mange gode historier og varme øyeblikk. Jeg opplever at det jeg gjør hver dag som fastlege er nyttig og får en direkte konsekvens for pasientene mine. Det å være fastlege gir meg rom til å vokse, både som lege og menneske.

Fastlegeyrket har gjort meg ydmyk på at det finnes mer mellom himmel og jord enn det skolemedisinen har svar på. Det å innse at jeg ikke sitter på alle svar, har gjort fastlegehverdagen min lettere. Jeg opplever at de fleste pasientene godtar at legen ikke er allvitende.

Det er fastlegekrise og temaet for dette julenummeret «Should I Stay or Should I Go?» er betimelig. Når ny kokebok skal skrives, håper jeg at fastlegens autonomi, den fleksible arbeidshverdagen og kontinuitet i lege-pasient-forholdet kan gratineres på en seng av kliniske oppgaver. Dette på bekostning av den lapskausen med legeerklæringer som altfor ofte står på middagsbordet i dag.

Hvis du spør meg hva jeg kommer til å gjøre videre, så har jeg svaret klart. Jeg er jo tross alt som poteten og stortrives med det. Og så har jeg til og med bursdag på selve fastlegedagen. It’s meant to be. Jeg er ikke i tvil om at jeg vil fortsette som fastlege: I’m staying, og jeg håper flere blir igjen med meg!