TEMA: Should I Stay or Should I Go?

‘E hør du ska fær?’

Stein-Martin Tilrum Fagerland

Fastlege, Brønnøysund legesenter

Foto: Stein-Martin Tilrum Fagerland

En pasient jeg ser jevnlig er innom, og konsultasjonen går mot slutten. – E hør du ska fær? Blikket har en blanding av frykt og forhåpning. – Nei, det var nytt for meg, svarer jeg. Det går tydeligvis et rykte om at jeg skal reise et sted. Den siste uka har flere av pasientene mine og kollegene fått det med seg. Jeg har fått håndtrykk, klapp på skuldra og sett folk få tårer i øynene når jeg sier at jeg blir. Det gjør inntrykk å vite at man er viktig i en annen persons liv. Min omsorg for pasientene blir forsterket av omsorgen jeg får tilbake. Omsorgen jeg møter fra pasientene gir meg glede og pågangsmot.

Mine rammer: Jeg er ett og et halvt år inne i ALIS-løpet på et stort kommunalt kontor i min hjemby Brønnøysund. Familien min er herfra og de godt voksne pasientene har som regel et slektskap eller bekjentskap å vise til. Stadig vekk vanker det en historie fra sildefiske eller fjøset sammen med en av mine forfedre eller -mødre. Det er morsomt.

Jeg tror røttene mine har gitt meg ekstra tillit blant pasientene, siden det ofte gir oss noe felles og et tema til smalltalk på vei til kontoret. Deler av Grunnkurs A var et kommunikasjonskurs hvor vi lærte at smalltalk er en like naturlig klinisk ferdighet som rektaleksplorasjon. Smalltalk er en rask vei til tillit, som igjen kunne gi en tabbekvote, som igjen åpner for bruk av humor. Etter å ha sett erfarne kolleger bruke humor, ville jeg prøve meg på det sjøl, og gikk i gang med smalltalk-øving. Fra venterommet til kontoret mitt tar det ca. 25 sekunder å gå i godt tempo, perfekt tid for smalltalk. Mine faste tema som vær, feriereiser, felles etternavn og hytter fungerer bra så lenge jeg ikke møter folk så ofte. Etter hvert sliter jeg litt med å huske hvem som har hytte hvor, og det blir kanskje litt repetitivt å snakke om været tre ganger samme måned. Når disse pasientene blir møtt av min tankefulle stillhet, tar de sjøl ansvar for smalltalken og spør hvordan det går med meg eller hvordan turen til Trondheim var. Det er hyggelig.

Andre ganger viser pasientene meg omsorg hvis jeg ringer dem en ettermiddag. Da møtes jeg av formaninger om å ikke bli utbrent. Nå har jeg nesten sluttet med ettermiddagstelefoner. Da landet åpnet opp på starten av året, klarte jeg og fire kolleger ved senteret å få covid-19 samtidig. Vi havna i lokalavisa med saken «Fem leger er sykmeldt». Under telefonkonsultasjonene spurte alle om jeg hadde covid-19 og alle ønska meg god bedring. Det varma.

Utfordringen fra Utpostenvar å reflektere rundt hva som gjør at jeg vil bli værende. Jeg er heldig som har mange, hyggelige og erfarne kolleger. Det blir noen timer overtid, men arbeidsbelastningen er ikke krise for min del. Det er pasientene som gir meg mest glede på jobb. Utredning og behandling gir masse mestring. Oppfølging av kronisk syke gir ikke alltid progresjon på prøver eller målinger, men bringer oss nærmere som personer. Å få tillit og å kunne gi og få omsorg er det som har gitt meg mest glede i jobben så langt. Ryktene om mine flytteplaner er overdrevne: E fær ikkje einda!