TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Den allmennmedisinske stien

Nina Wiggen

Spesialist i allmennmedisin

Illustrasjonsfoto: Colourbox

For to år siden bestemte jeg meg for å gjøre en endring. Det skjedde i forbindelse med et klinisk emnekurs på Beitostølen, der jeg møtte kollegaer som skulle ha et år fri fra fastlegejobben for å tenke litt. Jeg følte meg fanget i et hamsterhjul i full fart, og visste ikke hvordan jeg skulle bremse. Jeg hadde aldri tenkt at det var mulig å ta en pause. Det var pandemi og de siste månedene hadde vært beintøffe. Fastlegejobben hadde tæret på i flere år, og pandemien var den siste dråpen som fikk begeret til å renne over. Med inspirasjon fra kollegaene jeg hadde møtt på kurs, kom løsningen til meg. Den personlige kostnaden var for stor – det var ikke verdt det lenger. Jeg gikk fra å være fastlege til å bli «frilege» den høsten, og pausen ble til en avslutning.

Hva motiverer oss og gir oss glede i jobben som allmennmedisinere? Den opprinnelige motivasjonen min for å velge allmennmedisin etter turnustjenesten, var å være generalisten, den som kan noe om mye og gjør en forskjell for folk. Etter hvert har jeg forstått at dette kan jeg gjøre på flere måter enn ved å være fastlege for 1000 personer. Jeg må lære nye ting og heve blikket, lete etter nye måter å løse utfordringer på. Ved å bruke alle de dyrekjøpte erfaringene fra fastlegelivet, kan vi påvirke menneskene og systemene rundt oss til å endre seg, hvis vi gjør en innsats for det. Det krever mot og engasjement, men det er mulig.

Det å være lege og allmennmedisiner er ikke ensbetydende med å være fastlege, det finnes så mange muligheter. Som «frilege» testet jeg ut en del alternativer. Jeg sjonglerte mellom legevakt i by og distrikt, jeg jobbet på en fysikalsk klinikk med injeksjoner i betente ledd og medisinsk indisert Botox, jeg drev med helsekontroller hos en stor privat helsetilbyder, og jeg testet ut å være samfunnsmedisiner i en bydel i Oslo. Jeg brukte ett år på å prøve masse forskjellig, og det er et av de morsomste årene jeg har hatt som lege så langt. Jeg utforsket faget og meg selv. Det var en fantastisk følelse av frihet, og det fikk meg til å innse hvor mange muligheter vi allmennmedisinere har. Vi er generalister og kan hjelpe folk med det meste, og det finnes mange arbeidsplasser som ønsker oss. Det fikk meg til å innse at jeg kan være 100 prosent allmennmedisiner uten å være fastlege, og jeg er like bra uansett hvor jeg velger å være.

Å arbeide med allmennmedisin er så mye mer enn å jobbe som fastlege. Sykehjem, legevakter, KAD/KØH og helsestasjoner er allmennmedisinske arbeidsplasser hvor det er viktig å ha kompetente allmennleger, men som ofte glemmes i debatter om fastlegekriser og ALIS-ordninger. Jeg tror også sykehusavdelingene og kommuneadministrasjonene trenger mer av oss. Det er opp til oss å innta posisjoner de har. Flere pasienter skal få behandling i kommunene i årene fremover og færre skal følges opp på sykehus. Hvordan skal det gå uten at flere allmennmedisinere jobber i de større systemene? Vi trengs som medisinske rådgivere på alle nye arenaer der beslutninger tas, men vi trenger også fastleger som kan følge folk som trenger det over tid.

Det begynner å gå opp for politikerne at fastlegetjenesten kommer til å koste mye mer penger enn hva som er bevilget. Da må vi også se etter andre alternativer, eller nye måter å innrette helsetjenestene på. Forrige regjering satset hardt på teamutvikling og økt bruk av sykepleiere i legesentrene uten at det har løst krisen. Sittende regjering er i gang med enda en utredning om hva som skal til og hva det skal koste. Men trenger egentlig alle en fastlege? I Sverige er det en stor debatt om å innføre en fastlegeordning der dette betimelige spørsmålet er blitt stilt.

Er det kanskje først og fremst de med kroniske sykdommer eller høy alder som trenger en fastlege mest, mens de andre som stort sett er friske kan klare seg med leger som er tilgjengelige der og da? Jeg tenker det ville være en god idé å se mer på gruppepraksiser som frigjør fastlegene fra å stå alene med ansvaret for pasientene sine. Jeg tenker det bør tilstrebes at pasientene kommer til samme lege, men at ansvaret for pasientene deles mellom alle som jobber der. Når jeg ser tilbake på mitt fastlegeliv, var det nettopp det personlige ansvaret som tynget meg mest og som ga meg dårlig samvittighet hver gang jeg følte jeg ikke strakk til. Det var aldri noen der til å ta over vakten for meg.

Jeg utelukker ikke at jeg skal bli fastlege en gang igjen, men det forutsetter at jobben får en helt annerledes innholdsfortegnelse enn det som er virkeligheten i dag. Inntil videre fortsetter vakten min på et sted der jeg får utvikle meg på andre områder og jobbe for at helsetjenestene også i det private helsevesenet er av god kvalitet. God vakt!