TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Med gullklokka i sikte

Hege-Kristin Aune Jørgensen

Kombilege, Beiarn kommune

Utsyn over Beiarn fra Memaurtinden. Beiardalen i senter av bildet og Høgtind til høyre. Kommunen består av fjell, lune, skogkledde dalfører og Beiarfjorden som skjærer seg inn i landskapet.

Foto: Wikimedia Commons

Hvorfor blir en ung kvinnelig lege værende i en liten bygd i årevis? Alene på vakt i all slags vær og vind? Svaret mitt er tredelt; Tillit, tilhørighet og trivsel.

«Ingen blir profet i egen bygd» og «Du kommer bare til å bli husket for dine feil!» Advarslene var mange da jeg etter endt turnustjeneste i Beiarn kommune startet som kommunelege 1 i januar i 1999. Dagen før, siste dag i turnus, hadde jeg tatt imot en baby på skadestua på legekontoret, og var selv gravid i sjuende måned. Jeg var 26 år gammel og syntes det å være lege på landet var helt fantastisk! Nå er jeg 50 år og synes fortsatt at jeg har verdens beste jobb.

Beiarn er en liten Nordlandskommune elleve mil og to fjelloverganger sør for Bodø, hvor vårt lokalsykehus ligger. Kommunen har 1008 innbyggere nå, så folketallet har sunket betydelig de siste 25 årene. Vi har to hjemler for fastlege, hvor jeg har hatt den ene siden fastlegeordningen ble innført i 2001. Den andre hjemmelen har også vært relativt stabilt besatt i nordnorsk sammenheng.

Min første kollega, Morten Alris, var en erfaren lege. Han var født og oppvokst i København, og hadde jobbet som allmennlege i en by sør i Sverige. Han var en ekstremt god teoretiker – og mitt oppslagsverk før NEL. Jeg var nok mer praktisk anlagt, og sammen ble vi ett veldig bra team. Vi jobbet sammen i sju år, og han har etter sin pensjon vært på besøk hver sommer og fisket i Beiarelva. I starten var han skeptisk til meg som kollega – han mente jeg burde jobbe på et større sykehus og få mer erfaring. Selv mente jeg at når han kunne avslutte sitt yrkesliv i Beiarn, så kunne vel jeg begynne her.

Vaktbelastningen var enda høyere på starten av 2000-tallet. Det var ingen legevaktsentral, og telefonen gikk direkte til vakthavende lege. Ambulansene var private og det var ikke krav til utdanning. I Beiarn bemannet heldigvis kommunen ambulanse med en sykepleier i tillegg til sjåføren, etter råd fra en tidligere distriktslege.

Så hva har gjort at jeg har blitt værende?

Tillit

I møte med kommunen og mine nærmeste ledere har jeg opplevd tillit. De har hatt forståelse for mitt behov for kurs og videreutdanning. Arbeidsgiver har lagt til rette for at jeg har kunnet ta videreutdanning i allmennmedisin, samfunnsmedisin og veilederutdanning i Legeforeningen. Det har vært avgjørende for meg som jobber i en liten kommune med få legekolleger – i perioder ingen – at jeg får delta på kurs, konferanser og andre faglige arenaer utenfor kommunen. Tilliten fra arbeidsgiver har lagt rammen for et godt liv i allmennpraksis. Det fineste er likevel den tilliten jeg opplever i møtet med pasientene som deler så mye fra sine liv.

Ved å gjøre en god jobb over mange år, tror jeg ikke feilene er det eneste jeg vil huskes for, selv om jeg husker disse veldig godt selv. Første klagesak var tre måneder ut i turnustjenesten. Det føltes som å få gult kort før jeg var kommet på banen. Saken ble omtalt på lokalradioen og i avisa, med den fengende overskriften: «Lege trodde hjernesvulst var muskelknuter». Min gode, støttende danske kollega og at Fylkeslegen ikke dømte meg, gjorde nok at jeg fortsatte som allmennlege. I tiden etterpå var jeg veldig kritisk til egne vurderinger, og det overrasket meg at det fortsatt var pasienter som bestilte time hos meg fordi de hadde hodepine. Tenk at de hadde tillit til meg på tross av det de hadde lest og hørt.

Tilhørighet og trivsel

Foreldrene mine kom fra Helgeland til Beiarn på slutten av 70-tallet for å jobbe som lærere. Ingen av dem hadde tilknytning til bygda, men siden de aldri ble helt enige om hvor i landet de skulle bo, ble Beiarn et kompromiss. De trivdes godt og engasjerte seg i lokalsamfunnet. Min far var svært interessert i skyting, så om somrene fartet vi landet rundt på ulike skytterstevner, og årets høydepunkt var Landsskytterstevnet. Min bror og jeg har begge arvet denne interessen, og skyttermiljøet i Salten har i stor grad bidratt til tilhørighet og trivsel. Hovedgrunnen til at jeg flyttet tilbake til Beiarn er nok likevel at mannen i mitt liv ikke kunne tenke seg å bo noe annet sted. Vi flyttet derfor tilbake i 1998, og våre tre barn har også fått vokse opp i Beiarn, med besteforeldre som virkelig har stilt opp. De har fått være med på lamming og sauesanking hos Farmor og Farfar, fjellturer med fisking, jakt og skyting med Beste og kakebaking hos Mora – i grunnen en idyllisk oppvekst på tross av at mammaen ofte forsvant ut på vaktoppdrag om kveldene. Alle tre barna flyttet ut som 16-åringer for å gå på videregående skole, og deretter videre på universitet. Det blir spennende å se om noen av dem kommer tilbake.

Livet som allmennlege i en liten og avsidesliggende kommune kan være fantastisk. Tempoet i hverdagen er litt lavere og det er tid til refleksjon. En lege jeg i mange år har sett opp til er Per Fugelli. Jeg tenker at Beiarn for meg er som Røst var for Per Fugelli, bortsett fra at det godt kan være at jeg bruker hele legelivet mitt her. Så kan det gjerne stå på min gravstein et sitat fra Per Fugelli: «Hun gjorde så godt hun kunne».