TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Det er en tid for alt

Kristina Riis Iden

Spesialist i allmennmedisin

Foto: Kristina Riis Iden

– Det var et godt valg. Det vil du ikke angre på, sier hun og rusler sakte ut av kontoret. Det knirker i skoene hennes, stokken lager et lite dunk for annethvert skritt. I døråpningen snur hun seg og sier vennlig: – Tusen takk for praten og lykke til! Hun lukker døra. Det blir helt stille etter henne, bare viftene fra PC-en suser i bakgrunnen.

Klokken er snart tre. Om få dager er jeg ikke lenger fastlege. Snart skal en ny lege overta fastlegepraksisen. Neste gang hun kommer til kontroll, er det en mye yngre lege som sitter i stolen min og skal kontrollere det svingende blodtrykket, vurdere den ubehagelige svimmelheten, undersøke de ømme anklene, småprate om været som har holdt seg så kjølig denne våren, dele håpet om fred i Ukraina og spørre om hvordan mannen hennes har det. – Jo takk, jeg besøker ham hver dag, det er stabilt.

Det er midt i en fastlegekrise og noen pasienter har spurt meg helt direkte om grunnen til at jeg skal slutte er at dagene har blitt for strevsomme, oppgavene uoverstigelige og forventningene skyhøye. De har jo lest om dette i avisene. Om krisen i fastlegeordningen og den apatiske maktesløsheten hos myndighetene. Det er ikke derfor jeg slutter. Det handler om noe annet. Grunnene er fine å dele, tre barnebarn i en annen by.

Så jeg svarer: – Nei, jeg har en givende jobb med sterke møter hver eneste dag, med dyktige kolleger på nabokontorene, i en fin by med godt organisert helsetjeneste. Men dagene går. Livet er her nå. Jeg vil bo i nærheten av mine nærmeste i en annen by. Og inni meg sier jeg lavt at det er viktigst for meg. For det er det. På tross av verdens fineste jobb.

Jeg har gruet meg for dagens siste pasient på min siste dag som fastlege. Så gav hun meg uforbeholden støtte. – Takk for hjelpen, sier hun. Jeg, som har kjent på dårlig samvittighet for å slutte i jobben, selv om jeg er en av de heldige som får solgt praksisen til en ny lege, kjenner at jeg kan senke skuldrene etter hennes vennlige ord. Hvorfor skulle jeg egentlig ha dårlig samvittighet, føle at jeg gjør noe galt? Har jeg ikke stilt opp 50 timer i uka i årevis? Pliktgenet sitter nok dypt i oss allmennleger – en bindende forpliktelse til pasientene og avtalen med samfunnet.

Siden 90-tallet har jeg vært allmennpraktiserende lege. De første årene stod det kommunelege II på kontordøra mi, fra 2001 het jeg fastlege. Et honnørord, har jeg hele tiden tenkt. Hvilken ære, men også hvilket ansvar og forpliktelse dette innebærer. Noen måneder før ordningen ble innført, fikk vi tilsendt fra Helfo tykke hefter med navn på våre pasienter. Som en stor klasseliste. Jeg blafret meg gjennom heftet; min populasjon!

Med årene har jeg sett retningslinjer og kampanjer komme og gå. En gang kalte vi inn 40 år gamle menn til forebyggende kontroll, 40-års kontrollen tror jeg det het. Vi gjorde det vel noen år, det hadde ingen helsemessig gevinst, men for meg var det hyggelige møter med pasienter som ellers ikke hadde kommet. Én fikk jeg til å slutte å røyke, det fortalte han meg etter mange år. Jeg hadde gått gjennom hans risikoprofil og så syntes han at jeg hadde fått et alvorlig drag over øynene da han fortalte om røyken. Flirer litt når jeg tenker på dette. Jeg var nok streng. Men også ydmyk for hvilke lidelser andre mennesker stod i.

Krigen på Balkan på 90-tallet medførte store flyktningstrømmer i Europa. Norge gav alle kollektiv beskyttelse og det kom mange bosniere og serbere til landet i løpet av 1993–1994. Vi rigget oss for å ta imot nye medborgere på legekontoret. Jeg husker tolken, han så ut som en persisk prins, hvor distrahert jeg ble. Men også mine bosniske pasienter ble ukonsentrerte, for han var serber. Krig avler mistro.

Hvor sterke disse møtene var. Og historiene, de er jo helt usannsynlige, tenkte jeg først. Men de var ikke det. En gang begynte jeg å gråte i en konsultasjon. Historien var for fæl, jeg klarte ikke å holde tilbake følelsene.

Heldigvis har det også vært latter på kontoret. Og all småpraten, som etter mange år gjør at jeg kjenner til det som er rundt pasientene – partneren som drikker for mye, hunden som døde og barnet som ikke trives på skolen. Ektefellen som har en kronisk lidelse. Da skjønner jeg mer hvorfor anklene kan kjennes mer ømme noen dager og svimmelheten kan ta overhånd.

Hva er helsegevinsten i alle kontrollene vi gjennomfører? Medisinsk kunnskap er som kjent kortlivet. Retningslinjer endrer seg og kampanjer kommer og går, men pasientene og fastlegene består. Kontinuiteten, småpraten, kjennskapet og forståelsen av helheten rundt pasienten og deres hverdag er fastlegenes gylne mynt. År etter år, alle møtene – ja, alt det tillitskapende arbeidet vi gjør må være helsefremmende, har jeg tenkt. Og nå er det også vitenskapelig dokumentert.

Så er min siste dag med pasienter som fastlege over. Nå er det opprydding som gjenstår. Rydde ut av skuffer og skap, ta bort bildene som har smilt til meg, rydde opp i innboksen, lukke denne, ta avskjed med gode kolleger.

Så flytter vi, mannen min og jeg, fra en stor by til en enda større by. Ny hverdag, nytt nabolag, nye bussruter å holde styr på, lyseblå trikk på skinner og ny jobb med fast arbeidstid, ordnede forhold og medarbeidersamtaler. Og gangavstand til tre små gutter.

Should I stay or should I go? Jeg reiste. På tross av verdens fineste jobb. Likevel – jeg er enig med min siste fastlegepasient. Det var et godt valg.