TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Menneskemøtene – den røde tråden

Trude Bakke

Overlege i Arbeids- og velferdsdirektoratet

Foto: Trude Bakke

2011. Rammet. Skrekken for en fastlege. Lavest på rangstigen. Mine egne ord fra den friske tiden. Smerter. Jeg som alltid hadde likt både den faglige utfordringen og pasientene med smerter, ble en av dem. Utredning på utredning og til sist aksept. En vanlig prolapsoperasjon hadde gjort vondt til verst. Det var bedre å være legen enn pasienten.

Så lenge jeg klorte meg fast i praksis, kom jeg til ekstra nytte for pasienter som meg, de aktive, som kunne lagt seg ned litt oftere. Vi som trenger å lytte til kroppen, ikke gjøre det vi blir verre av, hvile når vi må, trene når vi kan. Vi kan ikke alle trene oss fra akutte tilstander, heller ikke når dagen er verst i den kroniske fasen. Det sa også min nevrolog som fulgte meg gjennom mange år. Hun anerkjente meg som både pasient og kollega. Takk, Torild.

Jeg elsket jo faget mitt, men kunne ikke bli. Helsetilsynet ble starten på reisen. Jeg møtte en fantastisk gjeng med erfarne og kloke folk i en kunnskapsorganisasjon. Jeg fikk beholde spesialisttittelen i allmennmedisin og utvidet med samfunnsmedisin. Jeg lærte meg å leve med helsetilstanden og full jobb. Det er lettere når ikke pasientene står i kø. Helsetilsynet ga meg innsikt i helsetjenesten og utfordringene i hele landet, samt rollen til tilsynet og helsebyråkratiet. Takk til dere!

Bydelen i Oslo Øst, der jeg hadde hatt de fleste av mine fastlegeår, hadde ledig stilling som bydelsoverlege. Drømmejobben ble drømmejobb en stund. Pandemien medførte lange dager som jeg trivdes med og tålte. Så utrolig variert, så selvstendig, så utfordrende, så mange samarbeidspartnere. Ansvaret for fastlegene og avtalefysioterapeutene var givende, jeg involverte dem i utviklingsarbeid og ville ha dem tydeligere på bydelskartet. Jeg innledet samarbeid med rektorene, var med og bygget opp smittesporingen med personell som snakket nærmere 20 ulike språk med ditto kulturell kapital, og skaffet bakvaktleger og assisterende bydelsoverleger. Jeg var glad i henvendelsene fra befolkningen og tjenesten, i bydelen med mest smitte i landet – til jeg ikke lenger klarte å bære frustrasjonen over manglende involvering fra toppen.

Jeg kunne ikke utfolde meg som den bydelsoverlegen jeg ønsket å være og som loven krever, i kommunikasjon med beboerne, innvandrerne, de sårbare. Men det tar tid å endre en organisasjon. Argumentene mine nådde fram etter at jeg sluttet, slik jeg hører mange har erfart. Jeg håper den ventede tydeliggjøringen av den lovpålagte rollen til kommune- og bydelsoverleger virkelig blir en avklaring de øverste lederne tar inn over seg. Det var det viktigste jeg ba koronakommisjonen om å få med i rapporten sin. Jeg håper budskapet når ut til alle kommunedirektører og bydelsdirektører – også de som ikke våknet under pandemien.

Jeg søkte og fant Arbeids- og velferdsdirektoratet. Nok en kunnskapsorganisasjon. Nok en mulighet til å påvirke, med variert og spennende arbeid på systemnivå. En direktelinje til hele NAV og samarbeid med den rådgivende legetjenesten, samt en fastlegeordning i krise. Trygdemedisin er i skjæringspunktet mellom juss og medisin, helse og arbeid på Norges største arbeidsplass. Her er det godt å være. Kompetansen er høy, det er tverrfaglighet, folk vil dele og folk vil utvikle. Vi snakker om brukere og ikke pasienter, som skal få oppfylt sine rettigheter, likeverdige tjenester, gode tjenester og samordnede tjenester. Arbeid er bra for helsa for de aller fleste. Det er samfunnsmedisin.

Veiledningen har fulgt meg i mange år, først i ulike roller innen allmennmedisin, nå i samfunnsmedisin. Jeg husker begeistringen da jeg var på første kurs som gruppeveileder. Siden har veiledningen vært til stor inspirasjon. Veiledningen er blitt den røde tråden! Det er her jeg aller mest holder kontakt med legekollegene og bredden. En ny gruppe er i gang. Det er nye spesialistregler å forholde seg til, og det er spennende å utvide kompetansen.

Menneskemøtene kjennetegner min personlige reise som lege, som veileder og som pasient. Jeg har hatt mange pasienter med flerkulturell bakgrunn, mange med store helseutfordringer, med livets utfordringer og med MUPS, et begrep jeg ikke er så glad i. Funksjonsevnen påvirkes av psyken for oss alle. Alle var velkommen til meg som fastlege. Jeg hadde nesten ikke «heart-sink-pasienter»! Det er sant. Jeg hadde nok valgt systemveien til samfunnsmedisin uansett, men jeg var så glad i fastlegehverdagen at jeg ikke forsvant før jeg måtte.