TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Kjedelig? – PØH!

Elisabeth Richter

Kombilege og oajvemusdálkudiddje, Hamarøy kommune

Foto: Elisabeth Richter

Hvorfor blir jeg her? Jeg begynner å skrive kl. 04.35 en tirsdags morgen. Vargtimen kalles det, den tiden langt ut på natten når alt er litt ekstra vanskelig. Jeg ble nettopp vekket av et av barna og klarer ikke å sovne igjen. Jeg tenker på jobben og kan ikke gi slipp på noe som har skjedd i det siste. Min hjerne tygger på det samme igjen og igjen som en ku som drøvtygger. Sånn er denne jobben iblant – ikke sant? Hva er det da som holder fastlegen våken om natta?

Det er jo så klart mange ting og fastlegens bekymringer, de må vi ta på alvor. Det er derfor jeg ligger der og grubler. Oftest er det ting som er vanskelig å håndtere følelsesmessig, der ansvaret veier ekstra tungt. Kanskje jeg gjorde en feil? Kanskje noen har uttrykt misnøye med jobben jeg gjør. Eller så lurer jeg på utredningen som ikke førte dit jeg trodde. Tankene hekter seg fast i slikt. Der i vargtimen gomler min hjerne i vei, på «bytte-jobb-kaken», og jeg drømmer om et fagområde som ikke går så mye inn på meg.

Jeg er 42 år gammel og jobber som kombilege i Hamarøy kommune i Nordland. Her har jeg vært siden 2016, hvilket er langt over gjennomsnittet for leger i området de siste årene. Jeg bor her langt ute på landsbygda, og her har jeg og min mann laget vår egen lille svenske enklave med tre tospråklige barn, en dverghamster ved navn Gaute og en bitte liten dvergpuddel som fikk hete Pixie.

Til tross for natten som kommer innimellom med surrende grublerier, innser jeg motvillig at jeg sakte holder på å transformeres til den typen av lege som jeg under studiene syntes var litt kjedelig. Allmennmedisinere. Men kjedelig? – Pøh! Jeg oppriktig koser meg nå om dagen, med blodtrykksmedisinering, utslett og pakkeforløp for kreft. Jeg blir helt gira av å snakke om samtaleteknikk, noe jeg gjespet meg gjennom på studiene.

Lite action. Kronikeroppfølging og portvaktfunksjon. Ikke akkurat supersexy. Men som jeg føler at min jobb er viktig nå. Jeg skjønner etter noen år i Hamarøy, at vi som er i denne jobben, vi forlenger liv! Vi følger pasienter i årevis og har oversikten over de små detaljene som kan gjøre forskjell på liv og død. Jeg gleder meg til å møte mine kjenninger, som jeg har fulgt gjennom mange år. Hva blir neste kapittel i sykehistoriene, som jeg har lært i detalj uten å pugge? I veiledningen kan jeg være barnslig glad over å få bryne meg og drodle sammen med noen over et case som er skikkelig vanskelig. Som veileder kan jeg også spre mitt evangelium videre, just som de gamle grå apostlene på medisinstudiet prediket for meg en gang i tiden: «Bliii allmennmedisinere. Amen.»

De siste årene har vært tøffe for mange allmennpraktikere og samfunnsmedisinere. Vi leser i avisen om fastlegeløse pasienter, en regjering som skal løse krisen, og om fastleger og kommuneoverleger som gråter i offentlighetens bleke lys over arbeidsbelastningen som har blitt for stor. Mange av mine kollegaer har de siste årene blitt utbrent og har sluttet. Livet har blitt tungt for fastlegen, som egentlig var den som skulle lindre og trøste.

Min kommune er også rammet, og vi sliter med å rekruttere og beholde våre leger. I lange perioder var jeg den eneste fast ansatte legen og den eneste som kunne gå legevakt uten bakvakt. Det innebar at når jeg ikke hadde vakt, var jeg bakvakt. Døgnet rundt, alle dager. Så kom pandemien, og som kommuneoverlege hadde jeg igjen vakt døgnet rundt, alle dager. Samtidig har jeg tre barn under ti år som (til tross for at jeg er lege) trenger sin mamma.

Det er klart det blir for mye, det skjønner jo hvem som helst. Jobben kan spise alt. Innboksen svømmer over, inntil og kanskje litt over grensen for hva som vært forsvarlig i de verste periodene. Når det skjer, stiger angsten over å gå glipp av noe alvorlig, og det blir som en stor, truende bølge. Vi svømmer og svømmer, og blir så slitne. Noen av oss tøyer den strikken til den går av for godt. Og mange fastleger må slutte i jobben, før de drukner i innboksens svarte og mørke hav.

Så hvorfor blir jeg her? Det er ikke slik at det alltid har vært en opplevelse av sol i fjeset og nydelig pannekakefrokost her på Hamarøy. Jeg har vært på nippet til å gi opp som fastlege og kommuneoverlege jeg også. På grunn av mengden.

I de årene det har stått på som verst, har jeg hatt en dyktig leder, som har prøvd å skjerme meg, slik at jeg skulle klare å stå i jobben. Kommunen gav meg håp om at det kunne bli bedre.

Da pandemien kom, fikk jeg økt stillingen min som kommuneoverlege, og listen min ble tilpasset deretter. Jeg har igjen hatt listejusteringer da jeg ble veileder for fem fantastiske ALIS. Og da mine barn gav uttrykk for at nok er nok, og min mann spurte meg – hva er egentlig viktigst for deg, fikk jeg fritak fra primærvakt.

Jeg føler meg respektert og sett av mine ledere, kanskje på samme måte som jeg håper mine pasienter føler når de er hos meg på kontoret. Jobben er fleksibel og ikke et fengsel. Jeg kan få hjelp, hvis jeg trenger det. Og jeg har turt å be om det.

Tiltakene er ikke nødvendigvis enkle å gjennomføre i dagens kommuner. Men det gjør jo at jeg vil bli her. Helt enkelt.