TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Har vi plass til sårbarhet?

Hanna Helgetun Krogh

Fastlege, Kalvskinnet legesenter i Trondheim

Foto: Privat

Superlegen jobber 56 timer i uken. Tar alt på strak arm. Spiser retningslinjer til middag. Utreder, henviser og behandler. Resepter og innboks signeres som en lek. Fem legeerklæringer til NAV på en lørdag formiddag, før det er rett på legevakt.

– Bring it on!

For noen år siden var jeg i tvil om jeg ville greie å jobbe videre som fastlege. Greide jeg å springe i dette hamsterhjulet? Hverdagen på fastlegekontoret gikk over hodet på meg. Innboksen vokste. Jeg var konstant på etterskudd. Hva var galt med meg? Var det egentlig plass til en som meg? En litt annerledes fastlege?

Jeg har alltid følt meg litt annerledes. Som toåring fikk jeg leukemi, og i flere år var det inn og ut av sykehus. Jeg var en av de aller første barna som fikk høydose metotreksat intratekalt. Jeg fikk nyresvikt, hjertesvikt og flere runder med sepsis. Livet hang flere ganger i en tynn tråd.

Det var en uvanlig barndom, men likevel en fantastisk tid. Jeg ble utstyrt med de beste foreldre en kan tenke seg. Når det også dukket opp en gjeng med fantastiske leger og sykepleiere, så var jeg solgt. Som fireåring fortalte jeg alle at jeg skulle bli lege, og slik ble det. En stolt fastlege.

En stolt fastlege, som var blitt trebarnsmor, og som hadde ramlet av hamsterhjulet. Jeg hadde hanglet og var i perioder sykmeldt. Det ble etter hvert klart at jeg hadde en revmatisk sykdom. Livet mitt stoppet litt opp og det tok tid å finne de riktige medisinene. Jeg ble liggende mye på sofaen og gruble, og måtte omstrukturere hjernen min. Nye planer måtte legges. Jeg måtte lære å forstå meg selv på en annen måte. Akseptere. Lære å tenke annerledes. Jeg fikk mye støtte hos familie og venner. Gode samtaler med fastlegen og nære kollegaer hjalp meg gjennom. Sakte, men sikkert fant jeg ut at det også er bruk for en litt annerledes fastlege. En sårbar en.

Det har tatt tid å akseptere at jeg ikke er en «superlege». Jeg er ikke supereffektiv. Jeg blir sliten, helt tom i hodet og roter med ord. Jeg er ikke flink til å multitaske og må gjøre ting etter tur. Jeg må skrive ferdig journalnotatet med en gang, og jeg greier ikke å signere prøvesvar og innboks samtidig med at jeg gjør andre ting. Jeg må sove mye og har lært at jeg fungerer best når jeg har en fridag i uka. Den brukes ofte til å sove noen timer ekstra. Jeg har første pasient klokka ni og 20-minutters konsultasjoner. Jeg digger e-konsultasjoner. Jeg har redusert listetaket mitt og har nå 900 pasienter. Jeg skal videre ned til 800. Jeg må ha en Prednisolon-kur eller 50 prosent sykmelding når kroppen sier stopp. Jeg er ikke ekspert på alle retningslinjer og har ikke alle detaljer om pasientene i hodet. Jeg brukte lengre tid en «alle» andre på å bli spesialist, og jeg hadde i flere år fritak fra legevakt.

Jeg har gjort endringer og tilpasninger i hverdagen, noe som er avgjørende for at jeg kan fortsette i jobben. Jeg har vært heldig og hatt kolleger som har stilt opp ved fravær og som har latt meg tilpasse slik det er best for meg. Men, jeg snubler fortsatt. Tar på meg for mye ansvar og greier ikke alltid å følge opp. Jeg skulle fått unna papirarbeidet litt fortere. Skulle trent mer og vært mer tålmodig med barna mine. Skulle gjerne hatt et ryddigere hjem og vært flinkere til å prioritere det jeg vet er viktigst for meg. Sukk.

Selv om det er mange egenskaper jeg ikke har, har jeg etter hvert fått en trygghet på at jeg er en god lege. Pasienter, pårørende og kolleger har gitt meg troen på at jeg duger. Jeg vet at jeg er en empatisk og omsorgsfull lege. Jeg er tålmodig og flink til å lytte. Jeg prøver å være ærlig og møter pasienter og mennesker rundt meg med respekt. Jeg prøver å sette grenser. Jeg liker å veilede og å forklare. Jeg liker å bygge relasjoner med pasienter. Jeg vet at jeg gjør en god jobb som fastlege.

Jeg er altså ingen «superlege» og jeg tror ikke det finnes så mange superleger egentlig. Livet skjer for oss alle. Jeg har brukt tid på å finne min vei. Det gjenstår å se om det er veien til det gode fastlegeliv.