TEMA: Should I Stay or Should I Go?

Å lengte seg bort fra – og tilbake til fastlegelivet

Marianne Rønneberg

Fastlege, Tingvoll legesenter

Foto: Marianne Rønneberg

En tekst om hva som får meg til «stadig å møte arbeidsdagene med pågangsmot og glede», må bli en tekst om lengsel. For tiden veksler jeg mellom å være fastlege og ph.d.-stipendiat. Forskningen gir meg mulighet til å lengte meg bort fra – og tilbake til fastlegelivet.

Når jeg skriver dette, har jeg akkurat startet på en liten periode med forskningspermisjon. En slik periode begynner alltid på samme måte; først kvitter jeg meg med alle bunker av dårlig samvittighet og ugjorte oppgaver. Jeg skriver legeerklæringer til NAV og medisinske opplysninger til forsikringsselskap som purrer for andre eller tredje gang, signerer lab-prøver og epikriser, og jeg finner frem små rosa lapper med stikkord til henvisninger som venter på å bli skrevet. Jo mindre bunkene med dårlig samvittighet blir, desto bedre føler jeg meg. Skrittene mine blir lette og glade. De svarte ringene under øynene blekner.

Endelig er jeg klar for å analysere fokusgrupper, fordype meg i faglitteratur og skrive artikkel. Det er en fryd å få lov til å forske! Jeg får muligheten til å tre inn i nye verdener av kunnskap. Finne sammenhenger og lese om teoretiske begreper som beskriver faget vårt, allmennmedisin. Periodene med forskningspermisjon gir meg et roligere tempo og tid til å tenke. Tid til å gå turer der jeg kan stoppe opp litt og ta inn fargene, luktene og lydene rundt meg. Ro.

Etter et par uker som ph.d-stipendiat, lengter jeg tilbake til kontoret mitt på Tingvoll legesenter: En bokhylle der bøkene, til tross for slitne rygger, fortsatt står oppreist, et skrivebord, en altfor stor kontorstol i mørkebrunt skinn og en pc-skjerm. Bildet av Preikestolen – en nødvendig påminnelse om at det faktisk finnes en verden utenfor – henger på døra sammen med den barnlig glade klovnetegningen en av gutta mine laget for fem år siden. Jeg lengter etter museflette-jenta som gledestrålende konstaterer at du er doktoren min, duidet hun løper ut av kontoret mitt, og forsøker å ta igjen en rosa sprettball som triller over golvet på venterommet, før den ender ferden under en stol og stopper i de gjørmete fotsporene fra en gummistøvel. Jeg lengter etter konsultasjonen som ender med at den pensjonerte bonden rødmer fornøyd idet jeg begeistret utbryter: – Du verden! Du har jo blod-trykk som en konfirmant!

Jeg lengter etter samtaler med et ungt menneske der vi langsomt og forsiktig nærmer oss en vond og vanskelig historie. Jeg lengter etter å få være vitne til en mage som endelig vokser etter flere års strev med å bli gravid; etter å holde meg fast der jeg sitter ved siden av en dårlig pasient, mens ambulansesjåføren kjører så fort hun kan; og etter å kjenne glede og lettelse over at pasienten fortsatt lever idet ambulansehelikopteret lander, og anestesilegen hilser på meg med et fast håndtrykk og uendelig godt blikk, før han tar over behandlingen. Og – dette forundrer meg alltid litt – jeg lengter til og med etter de dagene der jeg blir avbrutt av alarmen fra akuttradioen idet jeg prøver å spise lunsjen min og unngå at knekkebrødsmuler fester seg i tastaturet, samtidig som jeg signerer resepter og skriver innleggelsesskriv.

Tilbake på kontoret mitt på Tingvoll legesenter. I mange år pleide jeg å overbevise meg selv om at i neste uke blir det helt sikkert mindre travelt, dersom jeg ble overveldet av lange arbeidsdager og følelsen av at jeg burde gjort enda mer på kortere tid i fastlegejobben. Nå lengter jeg i stedet til neste forskningspermisjon.