TEMA: Should I Stay or Should I Go?

To stay or not to stay

Inger Johanne Ravn

Spesialist i allmennmedisin

Illlustrasjonsfoto: Colourbox

Jobben jeg elsker er der ikke mer. Eller er den? Er jeg en utdøende rase? Tviholder jeg på noe som ingen andre enn meg vil ha? Altså meg som i fastlegen. Hvorfor er det så umulig for oss fastleger å forklare til andre hva fastlegejobben faktisk går ut på? Altså forklare det til politikere, naboen som er frisk som en fisk og løper ti kilometer hver dag, og til helse- og omsorgssjefen som tenker at sykepleiere eller tilfeldige nettleger lett kan overta jobben min. Eller til gode og velutdannete venner som jobber med økonomi og produksjon, unge i 30-årene som har abonnement på legetjenester gjennom strømleverandøren, flyselskapet eller som plusskunde i banken?

Jeg tror jeg har kommet frem til at jobben vår ikke kan forklares, den må oppleves slik jeg kjenner den på kroppen. Pasientmøtene, at man kan sukke litt over livet sammen med pasientene, romme dem, lytte til dem, oppleve stillhet og pauser sammen med dem, være en støtte. Selvsagt samtidig som man ordner alt det medisinske som skal ordnes. Men et øyeblikksbilde inn i allmennpraksis vil ikke være nok til å forstå. Hvis du har med deg en politiker på jobb en enkelt dag vil hun få et lite innblikk i dagen til en fastlege, men hun vil ikke få det hele bildet. Det hadde krevd at hun hadde vært flue på veggen over måneder og år.

Når folk spør meg hva jeg jobber med, sier jeg alltid at jeg er lege. Jeg sier ikke at jeg jobber som lege. Lege er noe jeg er i kropp og sjel. Det er en stor del av identiteten min, ikke bare en tilfeldig jobb jeg har. Jeg kan strekke den litt lenger og si at jeg er fastlege. Derfor er det ikke så lett for meg å bare finne på noe annet nå når jeg opplever at fastlegeordningen lider en sakte død. Jeg kan sikkert få mange jobber innenfor andre medisinske fagområder eller bli byråkrat, kanskje? Vil jeg det? Kan jeg det? Vil det gi meg like stor arbeidsglede? Det er jo fastlege jeg er. Det er det jeg kan! Det er den legejobben jeg har hatt som jeg har opplevd som aller mest meningsfylt. Men kan jeg tviholde på at jeg er fastlege når jobben snart ikke finnes lenger?

Hvorfor kan jeg ikke bare omstille meg da, ta «omfattende strukturelle grep» som helseministeren sier? «Tenke nytt», sier hun. Det er mange andre faggrupper som gjerne vil avlaste meg, så jeg kan få det som blir igjen av meningsløse, fragmenterte oppgaver som ingen andre orker å overta. Er det sånn det blir?

Jeg elsker jobben min, men hvis den blir omstrukturert og nytenkt til noe helt annet, da er det ikke jobben min mer. Hva er jeg da? Hvem er jeg da?

«Should I stay or should I go?», spurte Utpostens redaksjon da de ba meg reflektere over legelivet. Jeg har satt sangen på full guffe på høyttaleren i stuen et par ganger mens jeg har tenkt over hva jeg ville skrive.

Jeg tror jeg må skrive min helt egen versjon av sangen, og da blir det dessverre noe i retning av: «I should have stayed, but I have to go».