Leder

Et pauli ord

Njål Flem Mæland

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Leger vil helst diagnostisere og behandle sykdom – ikke omstendigheter. Men sykdom oppstår hos mennesker, og alle mennesker lever i en sammenheng. «Ingen av oss lever for seg selv» (1). For noen år siden henviste jeg en kvinne med depresjon, panikkangst og et betydelig funksjonstap til DPS. Hun var i en vanskelig livssituasjon etter et voldelig samliv, med et brudd som medførte betydelige og kompliserte økonomiske belastninger. Jeg beskrev disse problemene grundig i henvisningen. Hun ble avvist, med den begrunnelse at symptomene var å oppfatte som sekundære til de sosiale vanskene. Jeg skrev en ny henvisning til et annet DPS, men fjernet all informasjon om det sosiale. Da fikk hun raskt hjelp. Den absurde lærdommen er at en dårlig og ufullstendig henvisning hjelper pasienten bedre enn en god henvisning.

Det er vanskelig å hjelpe en slik pasient uten å ta hensyn til livssituasjonen. Generelt gjelder: Leger som får fram kontekstuelle problemer, og så tar hensyn til disse, lykkes bedre i å nå behandlingsmål (2). Da blir det galt når beskrivelsen av slike problemer gjør at pasienten blir stående uten behandling. Komplekse livssituasjoner tilsier mer omfattende og bedre behandling, ikke mindre eller ingen.

I trygdemedisinen blir dette paradokset enda tydeligere. Det står eksplisitt i lovverket at sosiale og økonomiskeproblemer ikke gir rettigheter (3). Det medfører at disse underkommuniseres både fra pasienten og fra legen – sakens kjerne feies under teppet. Der blir det liggende, uløst. Som leger føler vi oss hjelpeløse i møtet med slike pasienter – vi er jo leger, ikke sosionomer eller sosiologer. Et eksempel er arbeidskonflikter. Her er rettspraksis spesielt streng (4). Manglende nattesøvn, angstanfall, hjertebank og oppkast bare ved tanken på å møte på jobb er sekundært og gir ikke sykepengerett. For den gråtende pasienten oppleves det ubegripelig og sjokkerende å få en slik beskjed av legen. Legen kommer i en skvis: Enten avvise og nærmest ydmyke pasienten, eller følge lover og regler.

Det er opplagt at legen trenger hjelp med å håndtere slike situasjoner. Det går ut over fastlegens kompetanse, mandat og tidsressurser å megle i fastlåste arbeidskonflikter. Uten verktøy til å løse konflikten blir alternativet diagnose og sykeliggjøring, uansett hvilke idealer langvarige rettsprosesser måtte konkludere med. Fastlegen har, motsatt rettsvesenet, pasientens gråtende ansikt foran seg (5), og bare noen få minutters handlingsrom før pasienten må ut av kontoret, og neste pasient må inn.

Sykdom og omstendighet er ikke to deler som kan dissekeres fra hverandre. Det er en helhet innlemmet i ett og samme menneske. Det må vi erkjenne.

Referanser

  1. Paulus brev til Romerne, 14:7.

  2. Alan Schwartz, Saul J. Weiner «listening for What Matters: Avoiding Contextual Errors in Health Care».

  3. https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/sykmelderveileder/sykdomsvilkar-og-funksjons-og-arbeidsevne/sykdomsvilkar-vurdere-om-folketrygdens-sykdomsvilkar-er-oppfylt.

  4. https://fagbladet.no/nyheter/konflikter-pa-jobben-kan-gjore-deg-syk-men-pass-pa-hva-du-sier-nar-du-kommer-til-legen-6.91.649 202.1ec80c2fb7.

  5. Emmanuel Levinas Totalité et infini (1961).