Reisebrev

Observasjoner fra rad 5 høyre side, plass 4

Dette kunne vært historien om en førstereisgutt på tur til Brussel i lag med engasjerte kolleger, men det ville ikke vært riktig overfor deg som leser. La oss likevel ha det som utgangspunkt.

Hans-Christian Myklestul

Fastlege i Lillestrøm og styremedlem i Allmennlegeforeningen

For hvordan havner en fastlege på vei ned Rue Washington i dress og pene sko rett før åtte en vårvarm fredag morgen? Det å bli valgt inn i styret i Allmennlegeforeningen er en stor ære. Det gir mulighet til å kunne påvirke fastlegeordningen sentralt. Men det gir også nye utfordringer – utfordringer jeg aldri hadde sett for meg.

I et nytt styre er det mange oppgaver som skal fordeles. Én av disse er deltakelsen i Allmennlegeforeningens internasjonale møteplasser, deriblant CPME (Comité Permanent des Médecins Européens), som er en samling av alle europeiske nasjonale legeforeninger. To ganger i året samles delegasjonene. Møtene går over to dager. Dag én er et arbeidsmøte. Først rapporterer alle landene om status hjemme. Deretter samles deltakerne i arbeidsgrupper med forskjellige tema. Møtene arrangeres annenhver gang i Brussel og hos de forskjellige medlemslandene.

Bagasje på vidvanke

Enhver reise starter med å krysse dørstokken hjemme. Akkurat denne morgenen i mars betød det åtte kuldegrader og vind. Da er det helt greit med en jakke som varmer. Etter en rask spasertur venter Lillestrøm stasjon og toget til Gardermoen. Sammenliknet med returen fra Brussel lufthavn, er Oslo lufthavn en strømlinjeformet fest for oss som reiser. Etter et par trange timer, med hyggelig og pratsomt reisefølge på den ene siden og en østers på den andre, kom vi fram til et Brussel med norske sommertemperaturer. Det ble i overkant varmt for en boblejakkekledt trønder – pakkeroboten i kjelleren på flyplassen hadde sendt kofferten til Avinors senter for langtidslagring i Nannestad. For reisefølget mitt ble feilsendingen en kjærkommen mulighet til fornyelse av nødvendig bekledning fra et assortert utvalg av forretninger sentralt i den belgiske hovedstaden. Å sitte på Grand-Place i 16 grader og sol fra skyfri himmel var et greit plaster på såret for min del. Etter to år med pandemi, nedstenging og reiseforbud, var det fantastisk å være vitne til møter mellom folk fra alle verdenshjørner – ispedd en blanding av moules-frites, eksos, belgiske vafler, hestebjeller og biler som tuter. Kakofonien av ulike språk var et kjærkomment gjenhør. Et glimt av Manneken Pis ble det også tid til.

Torsdag ettermiddag starter med mottakelse. Over slanke glass fylt med bobler er gjensynsgleden helt åpenbar. Dresskledde menn med høye hårfester og elegante kvinner i stramme drakter lar myndige masker falle i møtet med hverandre. I løpet av møtet har jeg lært at det tar tre år å komme inn i alle saker som løper. Da er det klart at det transnasjonale engasjementet fører til mange hyggelige møter og heftige diskusjoner. Det er trygt å kunne starte minglingen med den norske delegasjonen. De fleste viser seg, som alltid, å være engasjerte og hyggelige kolleger. For mange var gjensynet ekstra gledelig etter et par år med møter på skjerm. Det ryktes at noen hadde en lystig forlengelse av mottakelsen ute i Brussels natteliv.

Vårens vakreste eventyr

Rue Washington er kledd med magnoliaer langs fortauet. Med våren kommer blomstringen i noen hektiske dager. Vi som var her disse dagene, var heldige vitner til et av vårens vakreste eventyr. Med et blomstrende Brussel som bakteppe, møtes alle delegasjoner på Maison des Associations Internationales (bildet), et konferansesenter en kort spasertur fra hotellet. Møtesalen var til forveksling lik salen i Folkets Hus hjemme. Møtet starter med en statusoppdatering fra styret og deretter fra de respektive delegasjoner. Denne gangen var det den humanitære krisen i Ukraina og hvordan håndtere flyktningstrømmen som stod øverst på agendaen.

Å høre representanten fra den polske legeforeningen fortelle om forholdene i Polen var krevende. De står i et enormt press. Krakow, en by med to millioner innbyggere, har i løpet av noen få uker fått 300 000 nye innbyggere. Kvinner og barn er i flertall. De fleste traumatiserte. Gjerne med en livsledsager, eller han de kaller for pappa, igjen på den ukrainske siden av grensen, der hvor krigen er og russisk artilleri og ra ketter rammer militære og sivile mål nådeløst. Fra den tyske delegasjonen fikk vi vite at de i Berlin daglig registrerer 15–20 000 nye ukrainske flyktninger. I tillegg er det mørketall. På grunn av krigen og den store strømmen er det åpnet for et unntak fra sentralregistrering. Med dette dystre bakteppet var det godt å få med seg at det felles initiativet fra WMA (World Medical Association), EFMA (European Forum of Medical Associations) og CPME har gitt en million euro i donasjoner fra leger og legeforeninger rundt kloden. De første lastebilene med akuttmedisinsk utstyr ble levert til et sentralt lager i Lviv i løpet av møtet. Der blir utstyret sendt videre til de som har det største behovet. Men behovet er stort. Donasjoner mottas fortsatt med takk, mest fra den ukrainske befolkningen.

Kristin Utne, leder i YLF, presenterte blåreseptsaken som en del av den norske oppdateringen. Sanksjonering mot leger og trussel om innsyn i pasientjournaler for økonomisk kontroll ble mottatt med hoderistende undring fra et samstemt kollegium. Det ble bestemt at denne saken skulle det jobbes videre med i arbeidsgruppen som omhandler arbeidsforhold for leger. Mange land strever fortsatt med motvilje mot koronavaksiner og lave vaksinasjonstall. Salen ble også introdusert for Immunion, et europeisk prosjekt for å løfte vaksinasjonsgrad. En stabil primærhelsetjeneste og kjennskap til allmennlegen ble løftet fram som viktige faktorer på vei til en bedre vaksinasjonsdekning. Med en ny sykdom og ny vaksineteknologi, er det ikke så rart at hvermannsen på tvers av Europa søker trygghet der de kan? Og hvem har vel større troverdighet enn en fastlege du har kjent over tid?

Engasjement virker

Det blir lett noe teknisk krøll på tråden når leger fra hele Europa skal samles på nett og i sal for å diskutere aktuelle saker, men hybride møter har nok kommet for å bli. Sakene dreier seg om e-helse og EU-kommisjonens forslag til felles pasientjournal for hele Europa, forholdet til den farmasøytiske industrien og legers arbeidsvilkår. Det summer i forskjellige språk når kollegene samles rundt en kopp kaffe i pausene. Jeg slutter ikke å la meg imponere av våre sentraleuropeiske kolleger som elegant bytter mellom det som for en språklig svak nordmann høres ut som perfekt uttalt tysk, fransk, engelsk eller hvilke tredje og fjerde språk det briljeres i. For en kaffevant norsk fastlege er det forunderlig å se hvor lenge det er mulig å holde engasjementet oppe uten den stadige tilførselen av koffein som den norske delegasjonen til stadighet etterspør.

Etter gjennomgangen er det samling i forskjellige arbeidsgrupper. Her diskuteres forskjellige aktuelle saker som angår oss alle som leger i Europa. Skal vi ha en felles forskrivningspolitikk for antibiotika? Og hvilke antibiotika skal matvareindustrien og dyrleger få lov til å benytte seg av? Er det mulig å samle leger fra blant annet Kypros, Tyskland, Frankrike, Irland og Finland til en felles uttalelse som støtter norske legers kamp mot sanksjoner ved feil forståelse av blåreseptforskriften. Og hva mener vi som leger om framtidig bruk av kunstig intelligens i apparater, registrering av informasjon om hjerterytme i pulsklokker eller daglige antall skritt? I denne saken er det godt å ha med seg rådgivere med både juridisk, informasjonsteknologisk og etisk-filosofisk kompetanse for å komme med gode innspill til EU-kommisjonen. Takket være våre engelskspråklige kolleger er språkvasken gjort i møtet og presisjonen på innholdet topp. Sølvfargede manker, skarpe tanker.

Lange dager i fulle møterom med mye engasjement og lite oksygen, gjør gleden ved å komme ut til en magnoliakledt Rue Washington ekstra stor. Det å gå opp en varm gate, hodet fullt av inntrykk og refleksjoner, gjør meg ydmyk og optimistisk for framtiden. Engasjement virker. Savnet etter et par solbriller er mest deilig, og litt skarpt, å kjenne på. Men når linsene ligger i den berømte kofferten et ukjent sted på Romerike, så lar ikke behovet seg dekke. Å komme fram til hotellet og inn på et svalt rom, kippe av seg pene, lett støvete sko, slenge seg ned på sengen og finne fram telefonen for å dekke behovet for formålsløs surfing på nett og sosiale media, det kan ikke beskrives som annet enn en kjærkommen avveksling. Et slikt pust i bakken trenger i alle fall jeg som ikke har den møteutholdenheten som våre mer erfarne kolleger har. På CPME er programmet tett.

Obligatorisk østers

Gallamiddag høres heftig ut for en som trives best i den hvite pysjen eller i turtøy på fjellet. Før mitt første møte måtte jeg spørre Ole Johan Bakke, som leder den norske delegasjonen, om jeg kunne stille med dress eller om klesskapet måtte oppgraderes. Det var en lettelse at smoking og kjole og hvitt kunne forbli i butikken. La Quincaillerie var en flott ramme for festmiddagen. Allerede før aperitiffen var det en intens summing rundt alle bord. Østers er obligatorisk i Belgia, enten som forrett på en gallamiddag eller som en dekadent ettermiddagssnack på en gaterestaurant i Ixelles etter en lang dag med møter. Resten av måltidet var en fest av lokal, kortreist sjømat. Ingen munner gikk sultne fra dette bordet. Og jeg tror alle satt rundt det beste bordet.

Lørdag samles hordene i frokostsalen på hotellet. Noen mer slitne enn andre etter gallamiddag med tilhørende engasjerte diskusjoner ut i de små timer. Hvor mange verdensproblemer som ble løst, vet ikke jeg. Men at løsninger på krisen i Ukraina ble debattert, er jeg helt sikker på. Med frokost og en passe dose sterk kaffe gikk praten løst. Formelt i møtet, uformelt rundt frokostbordene. Halv ni er det oppbruddstemning rundt bordene. General assembly venter. Dette kan best beskrives som en blanding av årsmøte og styremøter. Etter en formell velkomst ved lederen for CPME, må leder for alle delegasjoner bekrefte at de er til stede. Deretter skal innkalling, dagsorden og saksliste gjennomgås og godkjennes. På vårmøtet skal regnskapet for 2021 godtas og budsjettet for 2022 vedtas.

Presidenten er anestesilege fra Nederland. Han spør den hybride forsamlingen i sak etter sak, «Are there any objections?» Etter grundig forarbeid i arbeidsgruppene, blir de fleste sakene enstemmig vedtatt. For eksempel uttalelsen som kommer fra CPME til Norges regjering og Stortinget om blåreseptsaken. Av andre hendelser, så takkes tidligere medlemmer og ansatte av i møtet. Og etter to dager med intense møter, ble denne generalforsamlingen avsluttet med fastsettelse av det neste møtet.

Gradvis tømmes lokalet. En varm lørdag ettermiddag i Brussel frister, selv for denne engasjerte gjengen.

Til sist, for dere som lurte. Jeg var på mitt første CPME-møte i Oslo i november i fjor. En noe mindre fortellerverdig tur.