Tilsynssaker
Utposten rapporterer:

Fastlegenes fellesmøte om Trondheim

«Legevaktlegen som tok feil på Støren kunne vært meg.» Slik åpner Njål Flem Mæland, fastlege i Trondheim, sin senere mye omtalte kronikk i Midtnorsk Debatt 8. desember i fjor.

Engasjert paneldebatt på møtet.

Inga Marthe Grønseth

Redaksjonsmedlem Utposten

Bakgrunnen for kronikken hans er at en legevaktlege i Trondheim får kritikk for lovbrudd etter å ha blitt konferert med telefonisk. I kronikken (1) beskriver han hvor skjør balansegangen er mellom over- og underdiagnostikk. Betraktninger rundt tilsynssaken, sammen med levende skildring av forfatterens egne følelser og tanker rundt det å ta feil som lege, fikk fram engasjement og frustrasjonen blant Trondheims fastleger. Mange ga på sosiale medier uttrykk for store bekymringer knyttet til det å bli personlig «straffet» for det som i andre sammenhenger kanskje ville blitt betegnet som systemfeil. De fleste fastlegene kjente på at det kunne vært dem også.

Nidarosfondet, som organiserer faste månedlige informasjonsmøter for fastlegene i byen, tok raskt stafettpinnen og startet arbeidet med å organisere et stormøte rundt dagens tilsynspraksis.

For full sal

I den storslagne storsalen på Britannia hotell er stemningen spent og engasjert når kronikkforfatteren åpner møtet den 10. mars i år. Der det vanligvis sitter et tredvetalls fastleger, er det nå 120 leger i salen. Femti personer følger møtet på digitale plattformer.

Njål Flem Mælands stødige stemme leser:

«18. februar 2021 dør en 37 år gammel mann på Støren, trolig av hjertesykdom. En ambulanse besøker ham på natten, etter at han har hatt brystsmerter i flere timer. Legevaktslege blir konferert med fra ambulansepersonell. På det tidspunktet er pasienten smertefri og ønsker selv ikke innleggelse. Han vil søke fastlege når denne åpnet kontoret om få timer. Det gjør han ikke, og senere på dagen dør han. Utfallet er altså så alvorlig som det kan få blitt.»

Ansiktene i salen er alvorspregede. De fleste, særlig de som går legevakter selv, vet at slike konfereringssituasjoner er vanlige, og vanskelige. Lyden på helsenettradioen er ofte elendig, opplysningene sparsomme og farget av den som formidler dem. Når ambulansepersonalet ringer, er disse elementene kanskje blandet med en forventning om at pasienten skal få forbli hjemme, eller på sykehjemmet.

Fra talerstolen forteller kronikkforfatteren om engasjementet i kollegiet, og om sin største angst etter publisering, nemlig at de pårørende skulle reagere negativt. Lettelsen var derfor stor da pasientens mor svarte på innlegget med en imponerende evne til å se saken fra flere sider, og med et budskap om at det hun savnet mest, var at noen fra helsevesenet tok kontakt, viste medfølelse og snakket om det som hadde skjedd.

Kollegaer, både fra egne rekker og også fra andre hjelpeetater som ambulanse og politi, tok kontakt etter at kronikken gikk i trykken. Mange delte forfatterens frykt; en dreining bort fra et fokus på å hjelpe pasient eller publikum på den mest helsefremmende måten, og mot at det viktigste blir å dekke egen rygg.

Når fylkeslege Jan Vaage så entrer scenen på Britannia, virker stemningen i salen paradoksalt nok lettere. Mange opplever dagens tilsynspraksis som frustrerende, og har vansker med å skjønne at selv åpenbart grunnløse beskyldninger blir til tilsynssaker. Vaage forklarer at lovgrunnlaget for tilsyn er tydelig, og saker kan ikke «henlegges». Samtidig innrømmer han at han blir bekymret når han ser hvor alvorlig tilsyn gjerne slår ned hos legen som mottar det. «Dette er vi nødt til å snakke om» er omkvedet.

Nettopp det å snakke om sine opplevelser er de gode til, legene Stig Asplin og Olav Karstad: Karstad i egen person, med stødig, men følelsesladet stemme når han beskriver hvordan det oppleves at empatien i lys av offentlige vurderinger har blitt hans fiende, og at døgndoser teller mer enn god smertebehandling som del av et verdig liv for pasienten. Asplin på skjerm fra Fijiøyene der han skriver på en bok om det han nylig har vært gjennom. Han opplevde etter flere tiår som fastlege å miste forskrivningsretten, da helsetilsynet kom «for å telle». Det som egentlig var en solskinnshistorie med pasienter som kom seg vekk fra gata, ja til og med i jobb- ble omgjort til en sak om antall piller, urinprøver og fratatte førerkort.

Asplin solgte sin praksis og sluttet som fastlege etter 25 år. Han ble dypt deprimert. Paradoksalt nok kom pandemien som en reddende engel. Han ble spurt om å trå til som leder av den lokale feberpoliklinikken. Jobben der og støtte og tilbakemeldinger fra pasienter og kolleger, har fått ham opp igjen fra den dype dalen.

Flere av legenes blikk møter hverandre i salen; de skjønner hva han mener. Alle kjenner betydningen av kollegastøtten og trygge likesinnede når legeansvaret blir tungt å bære.

Nettopp dette blir en rød tråd gjennom kveldens paneldebatt der både NFA-leder Marte Kvittum Tangen og presidenten i legeforeningen Anne-Karin Rime, stiller på scenen sammen med kveldens øvrige deltagere.

Anne-Karin Rime og Marte Kvittum Tangen i dialog om håndtering av faglige feil.

Legepresidenten påpeker hvor sjelden man tar sikre beslutninger i fastlegeyrket. Vi må tørre å snakke om at vi gjør feil, noe hun i USA opplevde som mye mer vanlig. Under hospitering ved Mayo-klinikken fikk hun overvære lunsjmøtene som alltid omhandlet en historie der noe (nesten) hadde gått galt. Diskusjonen gikk naturlig blant kollegiet om hvordan man kunne håndtert saken annerledes. Så kommer det fra salen: Hvordan kan vi som fastleger midt i den norske virkeligheten lære oss å stå i denne usikkerheten? Er det i det hele tatt mulig?

Det nikkes både i sal og på podium når Marte Kvittum Tangen sier at det viktigste er å tørre å innrømme den vonde magefølelsen. Det er vanskelig for oss leger å innrømme feil!

Vi har blitt bedre, men vi har fortsatt en lang vei å gå. Samtidig er det slik at ingen kan gå den veien alene, og vi må tillate oss å være gode kolleger, støtte, høre på, tørre å be om hjelp.

Vi har faktisk mye å spille på. Fastlegene kan kontakte tillitsvalgte som kjenner mye av det juridiske lovverket. Støttekollegaordningen har 90 leger rundt i landet med egen kursing og taushetsplikt. En samtale med en støttekollega føles for mange som en enorm lettelse. Det er også en god juridisk avdeling i legeforeningen med over 20 jurister. Vakttelefonen her tar imot ca. 10 000 telefoner i løpet av året. Det finnes muligheter for en rettshjelpsordning, når det er behov for eksterne advokater.

Marte Kvittum Tangen, fastlege og leder av Norsk forening for Allmennmedisin holder et innlegg på fellesmøtet om tilsynssaker i Trondheim.

Flere nevner også legenes eget ressurssted Villa Sana, et fantastisk kurs- og rådgivningstilbud som har merket betydelig økt forespørsel de siste to årene. Nytt er at mange av dem som trenger tilbudet er kommuneoverleger. I tillegg ser de nå mange unge, spesielt kvinnelige leger, i starten av karrieren.

Det er kanskje ikke rart, når man jobber i et yrke der det aldri er to streker under svaret. Vi må lære oss å gå inn i den usikkerheten sammen, sier legepresidenten.

«Det skal vi», sier fylkeslegen som mottar applaus for sin tydelige oppfordring til at det avholdes årlige fellesmøter om temaet framover.

Villa Sana, Modum Bad, i Vikersund i Viken fylke.

Når applausen stilner, sitter publikum forhåpentligvis igjen med en tanke om at dette møtet var første skritt på veien mot en dialog som kan gjøre legene mindre redde. Målet må være at fylkeslegens tilsynspraksis kan føles mer som veiledning og hjelp enn som straff, noe som også vil trygge nye leger på vei inn i yrket.

Den konkrete saken som var utgangspunkt for møtet, har så helt nylig blitt omtalt på lederplass i tidsskriftet (2). Her fremheves det tydelig at individet i saken som var utgangspunkt for møtet på Britannia – legevaktlegen – har fått skyld for noe som heller skulle fått en systematisk tilnærming. Vi må erkjenne at heller ikke statsforvalteren er feilfri.

Men, som legepresidenten så treffende oppsummerer det: I spagaten mellom individet, 177 faglige retningslinjer og hundretusenvis av råd og anbefalinger er det faktisk fantastisk at fastlegen stort sett tar gode valg! Utpostens redaksjon føyer til: Og enda flere gode valg vil vi gjøre om vi føler oss trygge når vi utøver jobben vår.

Referanser

  1. https://www.midtnorskdebatt.no/meninger/kronikker/2021/12/08/Legevaktslegen-som-gjorde-feil-på-Støren-kunne-vært-meg-24908146.ece

  2. https://tidsskriftet.no/2022/03/fra-redaktoren/fatale-feil