Lyrikkstafetten

Døden i en koronatid

Øyvind B. Gaupen

Sykehjemmet har vært et fast arbeidssted en dag i uka siden jeg begynte i allmennpraksis for over 20 år siden. Noen timer hver tirsdag er jeg på plass, og jeg er tilgjengelig på telefon hver ukedag. Det har medført en kontinuitet som både personalet og pasientene setter pris på. En sjelden gang en utrykning, dog er legevakta «bakvakt» ved helt akutte ting. Det at jeg er tilgjengelig på telefon hele uka gir noen timer «avspasering» til forefallende ærender på tirsdag ettermiddag.

Koronatiden har vært tung for sykehjemmets pasienter og ikke minst pårørende. Det så vi godt da døden begynte å nærme seg. Pårørende var pakket inn i all verdens «beskyttelse og hansker» da de skulle ta farvel med en ektefelle eller mor eller far. Det var nesten umenneskelig for pårørende. Media viste oss stadige eksempler på dette fra forskjellige institusjoner rundt om i Norge.

En dikter som har skrevet om døden er Rolf Jacobsen. I hans siste diktsamling Nattåpent fra 1985 skriver han om møtet med sin kjære kone Petra som akkurat var død, dog uten «korona».

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Rom 301

Ja, nå kan De få komme inn.

De hadde kledt deg i hvitt.

Jeg tok den unge hånden din i min en stund.

Den svarte ikke. Aldri mer.

Den som strøk meg så ofte over håret,

nå siden sommeren. Helt fra pannen

ned i nakken. Som om du søkte

efter noe eller visste noe.

Visste du?

(Hånden din, lille hånden din)

Den andre har de lagt på brystet ditt

bøyet om en rose. Rødt mot hvitt. En brud

men ikke min.

Så er tiden ute. Noen venter.

(Ansiktet, pannen, hendene)

Jeg går mot døren, nordlyset, stjernevrimmelen,

ta imot.

Hånden på dørhåndtaket.

Det lille kneppet tilslutt.

Skrittene i korridoren. Klipp – klapp

klipp – klapp. Slik

ender et liv.

Rolf Jacobsen

Jeg var nylig på kurs i Lofoten og traff Morten Bain. Han er fastlege og tidligere kommunelege i Moskenes og Svolvær, og har sagt seg villig til å ta neste etappe.