Jubileumstilbakeblikk

Hva Utposten har betydd for meg

For meg var det å bli med i Utposten en del av en slags rehabilitering etter en turbulent periode karrieremessig.

Dag-Helge Rønnevik

Spesialist i samfunnsmedisin og fastlegevikar Rossabu legesenter

daghelgerh@hotmail.com

Det var Tom Sundar som inviterte meg med i redaksjonen etter at vi møttes på Helsebiblioteket i Oslo. Vi holdt der hvert vårt innlegg på et jubileumsseminar for Anders Smith – et av mine samfunnsmedisinske forbilder. Dette var våren 2015, mens jeg hadde et vikariat som assisterende kommuneoverlege i Øvre og Nedre Eiker under Einar Braaten, et av de andre udiskutable forbildene.

Jeg husker mitt innlegg hadde tittelen «Samfunnsmedisinerens behov for informasjon» med følgende tre sluttpoeng:

  1. Vi må ha et fagmiljø.

  2. Vi må forstå samfunnet.

  3. Vi må holde oss faglig oppdatert og informert.

– Da kan vi bli gode samfunnsmedisinere, var min håpefulle avslutning. Dette var lenge før faglige forum på Facebook og Yammer, og jeg hadde opplevd å sitte på en utpost på Vestlandet med Kompass, Helserådet og Utposten som mine viktigste faglige livliner.

Jeg har fortsatt ostehøvelen jeg fikk av Magne Nylenna som takk for innlegget. Og dette ble mitt spor også de årene jeg var med i redaksjonen i Utposten (2016–2020). Jeg forsøkte å bidra til at vi fikk inn samfunnsmedisinske artikler og fagstoff, og skrev et og annet selv også. Jeg hadde hovedansvaret for temanummeret «Medisinens bidrag i folkehelsearbeidet» (1), en utgave som jeg synes ble veldig bra, og som jeg fortsatt er stolt av at vi fikk til. Styrken til Utposten ligger etter min mening mye i kombinasjonen allmennmedisin og samfunnsmedisin, og i dette nummeret trakk vi også inn andre ikke-medisinske aktører med samme samfunnsoppdrag som oss: å bedre befolkningens helse.

Akkurat dette med sammenhengen mellom helsetjenestene og folkehelsearbeidet er et tema som stadig opptar meg. Jeg savner et sterkere populasjonsperspektiv på tvers av både forvaltningsnivå, profesjoner og spesialiseringer. Samtidig som mye av sykdomsbyrden kan knyttes til livsstil og samfunn, ser vi hvordan et helsevesen under press kan dreies mot å bli mer reduksjonistisk og biomedisinsk orientert – fordi det tar tid og krever overskudd å jobbe pasientsentrert og holistisk. Dette kan øke spenningen mellom medisin og samfunn, og mellom helsetjenestene og folkehelsearbeidet. Vi må unngå at helsetjenestene distanserer seg fra «de andre» som jobber med «de friske».

Faglig sett har årene i redaksjonen gitt meg innblikk i hva som skal til for å lage et kvalitetsblad som Utposten. Det har også fått en litt ensom ulv til å innse hvor mye mer man kan få til sammen enn alene. Arbeidet stiller krav både til systematikk, kreativitet og disiplin. Selv om arbeidet er ulønnet, får man betalt i form av faglig oppdatering (ikke minst ved den møysommelige korrekturlesingen), personlige bånd og et større nettverk.

I tillegg ble Utposten en kjærkommen sosial arena. Det er lett å nevne turene til San Sebastian i 2018 og Lofoten (Røst) i 2019 som høydepunkter. Men like mye satt pris på var redaksjonsmøtene i Oslo, der vi kunne unne oss å senke skuldrene med god mat og drikke mellom intense arbeidsøkter. Mellom de fysiske møtene hadde vi jevnlige telefonmøter, der vi fordelte oppgaver knyttet til å hente inn nytt stoff, følge opp innsendte manuskript, gjøre portrettintervju osv. Det ligger mye arbeid bak hver eneste utgave! Det var også godt å vite at man ikke trengte være «på» hele tiden. Vi har alle perioder der vi må trekke oss litt tilbake, og dette var det stilltiende aksept for i redaksjonen.

Om jeg skal trekke frem én artikkel fra min redaktørperiode som jeg kanskje er ekstra stolt over å ha vært involvert i, så tror jeg det må bli «Medikalisering av lav ervervsevne – et samfunnsperspektiv» av Aksel Tveråmo, Ine Marlen Baug Johnsen og Eivind Meland (2). Jeg ble tidlig involvert i å ha det redaksjonelle ansvaret for artikkelen, og den traff meg fordi den har perspektiver i seg som knytter sammen nettopp samfunn og medisin.

Jeg vil også nevne arbeidet som ble gjort med å digitalisere Utposten – alle utgaver helt tilbake til 1972 ligger tilgjengelig på nett – og at vi valgte å holde fast på at Utposten skulle være et «ekte» blad som folk får i posten. Dette var saker vi hadde til diskusjon i redaksjonen flere ganger, og jeg tror vi tok gode valg som gjør at vi bidro til å forvalte den primærmedisinske skattekisten som Utposten er på en god måte.

Alt i alt var det en dannelsesreise å være med i Utposten. Jeg er stolt over å ha navnet mitt på lista over leger som har bidratt til å gi ut et frittstående fagblad av høy kvalitet. En spesiell takk til Tove som holdt det hele samlet, og som fikk oss til å føle oss som hjemme uansett hvor vi møttes.

Referanser

  1. Utposten 2/2017. https://www.utposten.no/journal/2017/2.

  2. Utposten 7/2019. https://www.utposten.no/journal/2019/7/m-899/Medikalisering_av_lav_ervervsevne_%E2%80%93_et_samfunnsperspektiv.