Jubileumstilbakeblikk

Kjære Utposten!

Mona stiftet sitt første bekjentskap i 1976 da hun så en utgave ligge på en benk på preklinisk institutt i Bergen. Det ble starten på et langt og kjært forhold til Utposten. Mona var medredaktør i mer enn ti år og fortsatt tilknyttet bladet som korrekturleser. Hun trekker frem intervjuene i spalten «Utpostens dobbelttime» som et av de mest spennende og givende oppgavene som medredaktør. I nr. 7/2021 var det hun selv som var intervjuobjekt i samme spalte...

Illustrasjonsfoto: Colourbox / Utposten innmontert

Mona Søndenå

Kommuneoverlege og fastlege i Sør-Varanger

Mona.sondena@gmail.com

Om jeg husker hvor jeg så deg for første gang? Gjett om jeg gjør. Det var verken fordi du var flott eller prangende på noen måte – snarere tvert om. Du lå sammen med andre tidsskrift og aviser som hadde både fargerike og flotte forsider. Jeg tror du var hvit – det husker jeg ikke helt, men du bar preg av å være litt hjemmesnekret og hadde svart tegning på forsiden. Likevel vekket du min nysgjerrighet der du lå på benken på preklinisk institutt i Bergen i 1976. Jeg bladde nok litt i deg slik jeg gjorde i de andre tidsskriftene som lå der, men som nybakt medisinstudent var det svært lite jeg skjønte av det som stod på trykk. Ditt ytre var likevel tiltalende og på en måte også tillitsvekkende. Lite visste jeg den gang at du skulle bli en viktig del av mitt liv i mange år.

Jeg begynte å abonnere Utposten relativt tidlig i min etter hvert lange fastlegekarriere – det var lettere å gjenkjenne hverdagen i Utposten enn i Tidsskiftet, i alle fall for meg. Jeg har gjemt på de aller fleste numrene jeg har mottatt, og det første nummeret jeg har i min etter hvert store bunke, daterer seg tilbake til 1985; nr. 2/1985. I starten leste jeg bladet sporadisk, og jeg ser jeg har krysset av i innholdsfortegnelsen de artiklene jeg mente jeg burde lese, men etter hvert leste jeg bladet fra perm til perm. Det slo meg raskt hvor relevant innholdet i bladet var, og hvor mange kloke og flotte kolleger jeg hadde der ute i det ganske land. Jeg husker jeg var imponert over alle de spennende redaksjonene vi ble presentert for som lesere, og jeg tenkte at dette måtte være eliten av norske allmennmedisinere og samfunnsmedisinere. Jeg har i den siste tiden kost meg med å lese noen av artiklene fra 85 og 86, og det er spennende lesing. Det er også interessant å se hvordan Utposten har utviklet seg fra de første årene både med tanke på layout, illustrasjoner og tekst. Det er virkelig grunn til å ta hatten av og bejuble initiativtagerne – de kunne nok ikke ane for 50 år siden at Utposten fortsatt er et viktig fagtidsskrift i 2022.

Så var det en dag i det herrens år 2009 at jeg fikk mail fra vår alles kjære Tove (det er bare en Tove i denne sammenheng – Tove Rutle); «jeg må snakke med deg – ringer i morgen». Skal tro hva hun ville meg – Tove som var «selveste» Utposten? Jeg hadde riktignok levert inn et manus om spiseforstyrrelser, men det var noe tidligere, og jeg trodde det var i boks. Men nei da, Tove spurte om jeg ville være medredaktør i Utposten… Også jeg da, uten særlig journalist- eller skriveerfaring – riktignok med bred faglig erfaring fra flere felt og en del ledererfaring, men likevel. Dette var et spørsmål som krevde ettertanke. Men har man som motto at man må lære seg å si ja, ellers blir livet kjedelig og monotont, da ble saken likevel ikke så vanskelig. Dette ble starten på et langt og kjært forhold til Utposten – mer enn ti aktive år som medredaktør og senere som korrekturleser. Jeg har i disse årene blitt kjent med mange kloke kolleger, og jeg har lært utrolig mye; ikke bare fag, men også om produksjonen av et tidsskrift og prosessen rundt. Og ikke minst har interessen for norsk rettskriving blitt vekket.

Noe av det som har gjort sterkest inntrykk på meg gjennom årene har vært intervjuene vi har hatt i spalten «Utpostens dobbelttime». Jeg har fått være med på flere slike intervjuer, og vi var som oftest to som forberedte og gjennomførte intervjuene – i seg selv en spennende prosess. Fortellingen om Utpostens tilblivelse fra Per Wium og Harald Siem i nr 5-2012 var rett og slett et eventyr; fra skrivemaskin og stensil på kjøkkenbenken til moderne produksjon i en digital verden. Du verden hvilken revolusjon som har skjedd. Fra kamp om og for faget til faglige artikler av høy kvalitet med flotte illustrasjoner. Nevnes må også intervjuene vi hadde med Bent Høie og Jonas Gahr Støre da de var helseministre; interesserte og kompetente, og svært hyggelige intervjuobjekter.

Jobben som medredaktør i Utposten har vært en reise i fagene allmennmedisin og samfunnsmedisin, styrt med stø hånd og mild overtalelse av Tove Rutle. Jeg må heller ikke glemme vår utmerkede og svært kreative og kompetente grafiker Morten Hernæs som lager et svært vakkert blad, og han klarer både å bekrefte og illustrere artiklene på en meget god måte.

Så kjære Utposten, tusen takk for at jeg har fått være med på denne spennende og lærerike reisen gjennom mange år, og lykke til videre!

En strålende gjeng med noen leger

Har skrevet om fag for kolleger

Utposten det ble

En kjempeidé

Etter 50 år fortsatt det lever

(og i beste velgående)