Jubileumstilbakeblikk

Utposten – mitt faglige skattkammer

Min tid som redaktør strakk seg fra 2008 og ut 2019. Tanken var å holde på i fem år, men gode medarbeidere og spennende oppgaver fikk meg til å bli. Og for et privilegium det var å sette seg inn i et vell av saker og problemstillinger, og høste fra kunnskapens tre hver gang jeg intervjuet en person som hadde utmerket seg i faget eller i helsepolitikken.

Tom Sundar peker på at artiklene i Utposten 1/2016 som omhandlet arbeid med flyktninger og asylsøkere, både nasjonalt og lokalt, fortsatt er relevante i lys av dagens Ukraina-situasjon. Artikkelen til venstre finner du her, mens den til høyre kan leses i sin helhet her.

Tom Sundar

Bydelsoverlege

tom.sundar@gmail.com

Å rangere hva som var «de viktigste» sakene er nesten en umulig øvelse, men jeg vil nevne tre saker som har tålt tidens tann, men mer enn bare det: De har beholdt, styrket eller fått fornyet sin aktualitet.

Samhandlingsreformen

I 2009 komStortingsmelding nr. 47 (2008–2009): Samhandlingsreformen. Rett behandling – på rett sted – til rett tid. Få andre stortingsmeldinger kan måle seg med denne hva gjelder offentlig oppmerksomhet, debattkontroverser og ikke minst måten vi har innrettet våre helsetjenester på.

Meldingen pekte på tre utfordringer som det hastet å få gjort noe med:

  1. Pasientenes behov for koordinerte tjenester måtte ivaretas langt bedre.

  2. Tjenestene var for lite opptatt av å begrense og forebygge sykdom.

  3. Demografisk utvikling og endringer i sykdomspanoramaet skapte utfordringer som ville true samfunnets økonomiske bæreevne.

Svaret på disse utfordringene lå i samhandlingsreformen som ble initiert i 2012. LEON-prinsippet (laveste effektive omsorgsnivå) var det faglige mantraet som de nye samarbeidsavtalene mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten skulle tuftes på; avtaler som skulle gi bedre og mer bærekraftig samhandling. Riset bak speilet var å straffe kommunene med over 4000 kroner pr. døgn for å ha «overliggere» – i hovedsak var dette eldre med kroniske lidelser og økt pleiebehov.

Det var ingen stor overraskelse at antall overliggerdøgn i sykehus gikk kraftig ned i 2012–15. Pressen kunngjorde at korridorpasientene var i ferd med å forsvinne fra norske sykehus, at pasientgjennomstrømningen gikk opp og ventelistene gikk ned. Kommunene, derimot, var ikke like entusiastiske – i hvert fall ikke i begynnelsen. Straffegebyrene svidde og pasientene måtte i større grad enn før behandles i sykehjem, omsorgsboliger eller i eget hjem. Men at reformen gav insentiver til nytenkning i kommunal sektor, må vi kunne slå fast når vi ser inn i retroskopet. At det var på høy tid, vil nok de fleste helseledere medgi nå, ti år senere. I dag er det ikke lenger noen som snakker om antall sykehjemsplasser som en indikator på helsekvalitet i kommunene. Derimot er det mer interessant å vite hvor mange pasienter som kan motta tjenester hjemme – helt inn til livets siste fase.

Vi har vært vitne til en kulturendring, kanskje skal vi si et paradigmeskifte. Det ble altså slik som Utposten-redaktør Mona Søndenå spådde da hun allerede i 2009 skrev en leder under tittelen «Samhandlingsreformen – retorikk og realiteter»:

«Anvendt på den rette måten, og med den nødvendige lydhørhet overfor konstruktive kritikere, kan stortingsmeldingen om samhandling legge grunnlaget for vesentlige og nødvendige kulturendringer i helsetjenestens mange ledd».

Men hun legger til et viktig aber: «Vi trenger den likeverdighet som er nødvendig for et godt samarbeid med spesialisthelsetjenesten».

Ti år etter samhandlingsreformen er det mange av oss som fortsatt etterspør denne likeverdigheten. Å samhandle med svulmende helseforetak er blitt en krevende øvelse for oss i kommunene, spesielt i de små. Det i seg selv er et stort tema – som jeg skal stille i bero.

Medisinsk overaktivitet

I 2008 var overdiagnostikk og overbehandling et gryende debattema i det allmennmedisinske fagmiljøet, anført av leger som Gisle Roksund, Morten Laudal og Elisabeth Swensen. Utrettelig meislet de ut sitt budskap om at for mye medisin neppe er til pasientens beste, heller tvert imot.

Da jeg i 2014 ledet Primærmedisinsk uke og vi fikk den amerikanske professoren og overdiagnostikk-kritikeren Gilbert Welch som hovedforeleser, opplevde jeg at tematikken for alvor fikk fotfeste i norsk primærmedisin. Welch holdt et engasjerende hovedinnlegg med samme tittel som hans kjent bok fra 2011: Overdiagnosed: Making People Sick in the Pursuit of Health. Han pekte blant annet på problemene med falsk positiv forekomst av føflekkreft og kreft i thyreoidea, lunge, bryst og prostata. Tematikken overdiagnostikk ble også belyst i et klinisk emnekurs på PMU, ledet av Gisle Roksund, John Brodersen og Michael Bretthauer.

Den gangen var sykehusspesialitetene fortsatt nokså fraværende i den offentlige debatt rundt medisinsk overaktivitet. I dag har Kloke valg-kampanjen, på initiativ fra Den norske legeforening, endret dette bildet. Fagmedisinske foreninger som representerer spesialister som radiologer, mikrobiologer og kliniske farmakologer tar til orde for å redusere overbehandling og overdiagnostikk. Mange undersøkelser og behandlinger er ikke bare unødvendige, men kan også være skadelige for pasientene, er Kloke valg-kampanjens hovedbudskap.

Jeg skrev om kampanjen i en leder i Utposten nr. 5 i 2018, under tittelen «Kloke og ukloke valg»:

«For inntil noen få år siden var medikalisering, overdiagnostikk og overbehandling fraværende i den offentlige debatt, men langsomt ser det ut til at disse begrepene er i ferd med å synke inn i den kollektive bevissthet.»

Denne trenden må vi jobbe for å videreføre. Til lesere som vil fordype seg, anbefaler jeg en forbilledlig lettlest, men instruktiv tekst av den medisinske filosofen Bjørn Hofmann i Utposten nr. 5/2019: For mye medisin – vidunderlig? Du finner den på nettet!

Flyktningkrise

Med den ufattelig tragiske Ukraina-krigen som bakteppe for dagens flyktningstrømmer i Europa, vil jeg minne om lærdommene fra 2015. Flyktningebølgen som traff landet den gang oppstod også som følge av krig, nemlig Syria-krigen. Jeg jobbet på Tynset i Nord-Østerdal, hvor vi løpet av to måneder tok imot 300 flyktninger og asylanter – en stor oppgave for en beskjeden kommune med 6000 innbyggere. Selvsagt var vi innstilt på å stille opp i den nasjonale dugnaden for mennesker som i fluktens time trengte fritt leide til en ny og trygg havn i sine liv. Men med tilmålte lege- og helseressurser, ble situasjonen svært krevende for kommunen.

Erfaringene fra 2015 gav leger over hele landet befatning med et globalt sykdomsspekter og innblikk i migrasjonsmedisin. Utposten nr. 1, 2016 var viet arbeidet med asylsøkere og flyktninger, vurdert fra hjelpeapparatet både lokalt og sentralt. I dag, sju år senere, er disse artiklene fortsatt relevante når vi nå håndterer en europeisk migrasjonsbølge som er den største siden den annen verdenskrig.

Hva så har Utposten betydd for meg? Svaret er enkelt: Et skattkammer fylt med kunnskap, opplevelser og gode kollegiale relasjoner – men også utallige telefonmøter, korrekturrunder og mye annet hardt arbeid.

Jeg ville ikke vært foruten!