Jubileumstilbakeblikk

Utposten for en i utposten

Da jeg flyttet til Norge i 1999, var det ikke mange av oss i Norge: leger fra utlandet.

Esperanza Dìaz skriver at det meste i faget var det samme, på tross av de mange ulikhetene mellom Madrid og Eikelandsosen.

Foto: Colourbox / Wikimedia Commons

Esperanza Dìaz

Spesialist i allmennmedisin. Leder for Pandemisenteret og professor ved Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

Esperanza.Diaz@uib.no

Som fersk spesialist i allmennmedisin fra Spania, fikk jeg jobb som kommunelege i Fusa kommune, nå Bjørnafjorden kommune, noen få måneder etter at jeg hadde landet i Bergen. Jeg følte som om jeg hadde kommet til en utpost. Å svare på radioen på nynorsk hva som skulle gjøres om en flått hadde bitt seg fast i huden– utenkelig i Madrid – eller å kjøre lange veier på isete veier, uten sykepleier, for å se en pasient med svært høyt blodsukker målt i «rare» enheter, var totalt utenfor den medisinen jeg var vant til. Jeg måtte lære hvordan ting var her, langt «hjemmefra». Og det var tøft. Min løsning: Melde meg på alt jeg kunne av kurs som kunne være relevant og sette i gang med spesialiteten jeg elsket, allmennmedisin, en gang til.

Første gang jeg hørte om Utposten var derfor på Grunnkurs A på Voss tidlig på 2000-tallet. Blant forelesninger om hvordan man skulle bruke takster og mye annet praktisk, dukket to kvinner opp som et friskt pust og fortalte om et blad med et rart navn: «Utposten». Mest snakket de, eller det er i hvert fall det jeg husker, om utvikling av faget allmennmedisin i Norge og om vennskap som utviklet seg ved samarbeidet. Jeg begynte å abonnere på bladet der og da, og har lest Utposten jevnt og trutt siden. For meg som allerede var spesialist i allmennmedisin fra Spania, og som tok spesialiteten i allmennmedisin på nytt i Norge, var det viktig å forsikre meg om at faget var det samme. Spesielt interessant var å lese om de praktiske oppgavene, som var flere og mer omfattende her. Men det meste i faget var det samme, på tross av de mange forskjellene mellom Madrid og Eikelandsosen.

Min overraskelse var stor da jeg noen år senere ble forespurt om å være med i redaksjonen. Jeg hadde tre gutter mellom seks og åtte år og var i klinisk praksis i Bergen parallelt med doktorgradsarbeidet ved universitetet, da spørsmålet om å være med på en «dugnad» (et fantastisk ord) dukket opp. Jeg spurte meg selv: Hvordan kunne jeg skrive tekster på norsk og engasjere norske leger til å bli med på å bygge faget i Norge? Det var galskap, men jeg sa ja og har senere ikke angret et sekund på det! Utposten åpnet dører til vennskap med flotte medredaktører i en samarbeidsatmosfære preget av Tove Rutle, som ga kontinuiteten til bladet, tilrettela for møtene på en dyktig og elegant måte og som klarte å løfte det unike i hver og en av oss. Jeg ble også kjent med mange leger og ressurssterke personer rundt omkring i landet, som var med å forme Utposten og faget med store og små artikler. Og jeg vil tro at jeg lærte mye om både medisin og formidling. Best husker jeg hva en «enquête» (rundspørring) var, undervist av Tom Sundar i redaksjonen, mens jeg tenkte inni meg «for en luksus å kunne lære litt journalistikk!». Det ble, for å si det mildt, en bratt læringskurve da jeg måtte redigere tekster på bokmål (redaksjonen var snille mot meg og jeg fikk nesten aldri tekstene på nynorsk), og samtidig finne min egen stil med setninger som kunne vurderes som «korrekte, men litt rare» av norskfødte.

Utposten er for meg et tidsskrift som inkluderer og setter sammen: by og land, nord og sør, allmennmedisin og samfunnsmedisin, leger som har studert i Norge og vi som kommer fra andre land, vitenskapelige artikler som lukter litt av refusert i Tidsskriftet (jeg har selv vært i denne kategorien noen ganger) og jordnære artikler uten akademiske ambisjoner, poesi og fakta om hvordan man drenerer en illeluktende abscess. Alt fikk sin plass. Og alt ble i hvert fall forsøkt løftet til det beste vi kunne: akkurat som i allmennmedisin.

Etter fem år i redaksjonen var tiden inne for å gi stafettpinnen videre. Å finne neste redaksjonsmedlemmer viste seg å være vanskeligere enn det jeg hadde sett for meg. Mange hadde for mye å gjøre i praksis til at de kunne si ja til Utpostens dugnad. Jeg syntes at det var forståelig, men trist at ikke flere tok sjansen. Tiden i Utpostens redaksjon var faktisk ikke bare lærerikt og morsomt – vi hadde tid til dans, konserter og et par vinglass iblant da vi traff hverandre. Det var avgjørende for min karriere som lege i Norge, og jeg vil påstå at dette ikke var unikt for meg. Mange av mine redaksjonsvenner er fortsatt i dag i bresjen for å utvikle allmenn- og samfunnsmedisin i store byer og i utkanten. Jeg er takknemlig for Utposten, til lesere og bidragsytere, for alt Utposten ga meg. På en måte ble Utposten en måte å ta meg inn, fra min opplevde utpost, til varmen i Norge og i allmennmedisinen.