Jubileumstilbakeblikk

Utposten – døråpner til verden og det umulige

Anders Svensson

Kombilege, Bø i Vesterålen

a-svenss@online.no

Utposten gjorde det mulig for Andersen Svensson å være lege i Bø i en mannsalder og samtidig være en del av et større fellesskap.*

Foto: Øystein Lunde Ingvaldsen / www.nordnorge.com

*Skulpturen Mannen fra havet er 430 cm høy og laget i støpejern. I hendene holder han en obelisk-formet krystall. Kunstneren er Kjell Erik Killi Olsen, født 1952 i Trondheim. Han er en internasjonalt anerkjent maler, tegner, grafiker og billedhogger. Om denne skulpturen sier han at det er en mann som har forlatt havet og nå står på fast grunn. Krystallen er en offergave til hans tidligere bosted. Bø kommunes skulptur i Skulpturlandskap Nordland, står plassert på museumsområdet sør i kommunen. Skulpturens markante silhuett på den værharde bergknausen er lett synlig selv på lang avstand. Ta av mot Bø museum ved Vinjesjøveien. Derfra fører en kort sti, ca. 400 meter, til skulpturen.

«Som fastlege bør du være generalist, human-atlet og empatisk, som helseleder må du være tydelig, reflektert og vise omsorg for dine ansatte. Som ansvarlig for lønn og budsjett er det bra om du har tvangsneurotiske personlighetstrekk.

I politisk arbeid må du være tålmodig og på grensen til patologisk sta. Som kommuneoverlege i en liten kommune må du tåle å være kjent, at folk vet hvem du er. Et liten dasj av narsissisme hjelper nok. Som medisinsk faglig rådgiver bør man være jurist med stort hjerte og samfunnsinteresse. Alle oppgaver medfører relasjoner til andre mennesker, pasienter, ansatte, samarbeidspartnere, sjefer og politikere. Eller med andre ord, det er flott dersom du er sosialatlet. Dersom allmennlegen skal kunne litt om alt, skal kommunelegen kunne litt om alt og litt til. Helst skal man naturligvis kunne mye om litt til, men det er det få av oss som kan. Arbeidet som kommuneoverlege er helt enkelt en umulighet» (1).

Mitt første møte med Utposten var på en konferanse i Bodø i 2002, det kan ha vært et kommuneoverlegemøte. Eller jeg skjønte jo ikke da at det var Utposten jeg møtte. Jeg møtte Helen Brandstorp i en kaffepause. Helse Nord ville innføre prehospital trombolyse i alle kommunene. Honningsvåg hadde allerede startet og Helen som da jobbet på UNN var overbevist om at prehospital trombolyse kunne redde mange liv og at det var fremtiden. Mine kolleger i Bø og jeg var skeptiske, veldig skeptiske. Vi mente at volumet av STEMI i et lite samfunn som Bø var for lite for å få god nok kvalitet og rettferdiggjøre investeringen. Helen var dypt uenig. Kaffepausen ble for kort. Vi skiltes uten at jeg hadde klart å overbevise henne om at dette var en svært dårlig idé. På veien hjem satt samtalen i, og jeg ble oppgitt over min manglende evne til å lytte, min tendens til å være kranglevoren og intens. Jeg var sulteforet på faglig stimulans og inspirasjon og følte at jeg mistet en potensiell faglig kontakt. Ja, kanskje en venn. Jeg var svært selvtrett.

Dagen etterpå ringte telefonen. Det var Helen som spurte om jeg ville være redaktør i Utposten! Og min verden forandret seg. For meg personlig var det viktig at min kranglevorenhet og påståelighet, som jeg opplevde som et handikapp, viste seg å være til nytte og ble satt pris på. Det ga meg personlig selvtillit, en følelse av at jeg som fagperson og menneske hadde noe å bidra med, men det ga meg også selvtillit på vegne av «mitt» lokalsamfunn. Jeg tror jeg hadde mistet noe av den faglige selvfølelsen, og internalisert den geografiske narsissismen (2) som preger synet på helsetjenesten i distrikt.

«If you have seen one rural town, you have seen one rural town» sa man på New Zealand, i betydningen at alle lokalsamfunn er forskjellige og at bygging av helsetjenestene i distrikt må ta utgangspunkt i lokale forhold. Det betyr ikke at distriktsmedisinske erfaringer er lokale, provinsielle og mangler allmenn relevans og betydning. Vår erfaring og virkelighet er viktig for å forstå prosesser og utvikling i større byer som Oslo, Bergen og Trondheim. Bø og andre distriktskommuner kan ses som et gjennomsiktig samfunnsmedisinsk laboratorium der innovasjon skjer og der nye tiltak kan prøves ut. Utposten viste meg at verden er større enn Bø, men at Bø er en del av verden. Jeg skjønte at min erfaring som lege i en utpost i havgapet er relevant. Ikke bare for pasientene og innbyggerne i Bø, men også for andre og for «øvrigheta».

Utposten lærte meg å skrive, og fikk meg til å «skrive mitt fag». Mange ser skriving som et arbeid som gjøres alene i en forfatterhule, eventuelt med en muse som inspirasjon. For meg er skriving teamarbeid, en oppgave som jeg ikke kan gjøre alene, der alle faser i prosessen fra tanke til tekst gjøres i lag med andre. All tekst som kommer fra meg har vært innom andre – ofte kolleger og venner, men alle står i risiko for å bli utsatt. Idéer blir drøftet, budskap blir spisset, ordvalg blir diskutert, teksten blir knadd og korrigert og til slutt korrekturlest.

De første årene i Utposten sendte jeg alltid først min tekst til en venn i Bø som er norsklærer og som luket bort den verste svorsken. Så ble dokumentet sendt til kollegaene i redaksjonen og kom tilbake like rød som i første runde. Noen var opptatt av fag, andre av innhold og disposisjon og noen (ingen navn nevnt) var mer opptatt av komma enn andre, og prøvde å få meg til å forstå og akseptere betydningen av kommaregler. Jeg skriver fortsatt – saksfremlegg, rapporter, kronikker, innlegg og sågar forskningsartikler. I fjor, i akutt mangel på andre tilgjengelige kollaboratører sendte jeg en tekst til min sønn for innspill og korrigering. Han ringte og ga klar beskjed: – Pappa, du kan ikke bare hive ut kommaer i teksten der du måtte mene at de passer, det finnes faktisk kommaregler! Han nektet å korrigere teksten. Han mente vel at en skribent som ikke kan kommaregler er fortapt. Noen er sikkert enig med ham.

«If you have seen one rural doctor, you have seen one rural doctor». Det er mange måter å være lege i distrikt på. Felles er en tett relasjon til lokalsamfunnet som ank-rer oss og både påvirker og styrker vår faglige identitet. Jeg er rastløs og har sterk bevegelsestrang. Jeg er alltid på vei, ser oppover og ut, og er avhengig av å jobbe i lag med andre. Faglig fellesskap og nettverk er en forutsetning for at jeg skal trives. Utposten er og var teamarbeid. Da jeg var redaktør fantes ikke Teams, videokonferanser og andre digitale muligheter. Likevel var det mulig å skape nært faglig samarbeid og fellesskap, til tross for avstand og sjeldne fysiske møter.

Utposten er medisinskfaglig dugnadsarbeid der ønsket om å reflektere, påvirke og forandre ligger til grunn. Gjennom engasjement og nysgjerrighet har mange redaktører gjennom årene skapt et unikt produkt som knytter oss sammen. «Politik är att vilja», sa Olof Palme. Utposten er en arena for «att vilja».

Det var tilfeldigheter som førte meg til Bø. En tilfeldig oppdaget utlysning, en nydelig maidag der solen varmet for første gang, en helse- og omsorgssjef som kjørte en grå Opel Manta og en bursdagsfeiring på legekontoret. At jeg fortsatt er i Bø er ikke tilfeldig.

Utposten var mitt første møte med den allmennmedisinske og samfunnsmedisinske verden utenfor Vesterålen, og dette møtet åpnet døren for alle verv, posisjoner og stillinger jeg har hatt gjennom de siste 20 årene. Utposten gjorde det mulig for meg å være lege i Bø i en mannsalder og samtidig være en del av et større fellesskap. Utposten gjorde det umulige mulig.

PS. For øvrig er jeg som vanlig ikke alene om å skrive denne teksten. To andre har hjulpet meg, i tillegg til redaksjonen i Utposten. Takk Anette og Hege.

Referanser

  1. Svensson A., Kommunelege 1, Et umulig arbeid fullt av muligheter. Utposten 2004; 7: 28–35.

  2. Fors M., Geographical Narcissism in Psychotherapy: Countermapping Urbain Assumptions About Power, Space And Time, Psychoanalytic Psychology, 2018; 35.