Jubileumstilbakeblikk

Ferden inn i Utposten

Jeg ble vervet som redaktør til Utposten mens jeg var turnuslege i distrikt (Rjukan) i 2002, og opplevde det som en ære å bli spurt. Jeg håpet å kunne bidra med refleksjoner fra en i oppstartsfasen, og samtidig høste mye god erfaring fra mine kolleger.

Han ble vervet som redaktør til Utposten mens han var turnuslege på Rjukan.

Tor André Johannessen

Redaktør i NEL

tor.johannessen@nhi.no

Som nyutdannet var det jo diagnostikk og praktisk sykdomslære som opptok meg mest. Det var det jeg ønsket å jobbe mest med som redaktør, men jeg forstod raskt at dette ikke var hovedhensikten med Utposten.

Jeg hadde blitt kjent med Utposten allerede som student, og en artikkel derifra ble årsaken til min første følelse av triumf i legeyrket! For over 20 år siden var ikke Epleys manøver like kjent som i dag. Manøveren ble først beskrevet av John M. Epley i 1980 (1).

«Virus på balansenerven»

Tor Johannessen hadde stor nytte av artikkelen «Virus på balansenerven» som sto på side 29 i Utposten 4/1999.

Gunnar Strøno skrev artikkelen «Virus på balansenerven» i 1999. Jeg var da Medisinstudent i praksis på akuttmottaket på Orkanger sykehus, og leste artikkelen med stor interesse. Rett etter kom det inn en kvinne i 50-årene med diagnosen. Hun var på vei til Lillestrøm med bil (mannen kjørte), men ble brått veldig svimmel, kvalm og uvel. Hun klarte knapt å bevege på seg, og legevakten så ingen annen råd enn å legge henne inn på sykehuset vårt.

Kvinnen var knust over å trolig gå glipp av datterens bryllup to dager senere, for hun ville verken klare reisen eller festen slik situasjonen var. Hun ble satt på kvalmestillende, men jeg fikk tillatelse til å prøve meg på øvelsene utførlig beskrevet av Gunnar. Det var opplagt at ingen av de andre legene på vakt hadde hørt om øvelsene, eller hadde tro på disse.

Jeg rullet sengen hennes inn på et tomt undersøkelsesrom, og måtte på turen medgi at jeg aldri hadde utført øvelsene. Hun var villig til å prøve alt som kunne hjelpe. Jeg viste henne artikkelen, og Utposten ble hyppig konferert under utførelsen. Allerede rett etterpå følte hun seg bedre, men jeg var veldig usikker på om det var snakk om en reell bedring – jeg hadde større tro på afipran enn på øvelsene. Det ble en lang kveld og natt på akuttmottaket, og etter slike netter fikk vi studenter lov til å sove ut neste dag.

Ved lunsjtider var jeg tilbake på sykehuset, og naturlig nok nysgjerrig på hvordan det gikk med kvinnen. Jeg fikk høre at hun allerede var utskrevet, og hadde kjørt videre for å nå datterens bryllup. Ved utskrivelsen hadde hun spurt særlig etter meg. Jeg fikk også skryt fra leger jeg så på med ærefrykt. Det kom blomster levert på døren med takk for veldig god hjelp. Det er fortsatt blant mine stolteste øyeblikk i rollen som terapeut – litt som følelsen man får for sin første bil!

Foto: Colourbox / Utposten innmontert

Tiden i Utposten

Dessverre ble ikke tiden som redaktør i Utposten en god tid for meg. Jeg var mye sliten, og følte jeg hadde tatt på meg for mye fra mange hold. Jeg jobbet da i et ettårs vikariat for en fastlegestilling med 1500 pasienter (nåværende redaktør Njål Flem Mæland sin praksis, mens han tok sykehusåret sitt!). Jeg følte at jeg ikke strakk til, og rollen som redaktør var blant de oppgavene som ble mest nedprioritert. Jeg var veldig frustrert – allerede i mitt første år etter fullført turnus føltes det som jeg var i ferd med å møte veggen. Jeg var ikke den personen jeg ønsket å være. Medredaktørene mine i Utposten trøstet meg med at arbeidet i redaksjonen alltid gikk i bølger, og at vi var sju nettopp for å kunne avlaste hverandre når det var nødvendig.

Kreftdiagnosen kom derfor både som et brutalt slag, men også som en redning. Plutselig forsvant alle andre byrder, uten at jeg følte noe nag fra noen – bare sympati. Jeg hadde ambisjon om å komme tilbake, men veien ble bare lengre for hver tidsfrist jeg gav meg.

Den beste opplevelsen fra tiden i Utposten var måten jeg ble møtt av mine medredaktører, og energien og entusiasmen som Tove Rutle viste smittet over på oss alle. En rekke vennskap og kontakter rakk å etablere seg.

Jeg trivdes godt i jobben som allmennlege den korte tiden jeg fikk utøve den. Det var (og er) en fantastisk følelse når noen kommer til meg for hjelp, og jeg er i stand til å hjelpe. Det er hva jeg savner mest fra jobben som allmennlege. Klinisk arbeid lot seg ikke forene med sykdommen. Dagsformen var for varierende til at jeg kunne utsette pasienter for den. Det å ikke kunne bidra var nok min verste erfaring gjennom sykdommen, men redningen ble en jobb i redaksjonen for den da nyoppstartede Norsk Elektronisk Legehåndbok. Nå er heldigvis dagsformen mer stabil, men jeg har ingen planer om å gi slipp på jobben jeg nå har som en av fem redaktører i NEL.

Referanse

  1. ev. Epley JM. New dimensions of benign paroxysmal positional vertigo. Otolaryngol Head Neck Surg (1979). 1980 Sep–Oct; 88(5): 599–605. doi: 10.1177/019459988008800514