Jubileumstilbakeblikk

Medium for en bevegelse

– Si mer! sa den litt eldre kollegaen og så oppfordrende på meg. Men jeg ble helt stum. Året var 2002, og vi var på den første konferansen i distriktsmedisin.

Sommarøya, med utsikt mot sør.

Foto: Wikimedia Commons

Helen Brandstorp

Divisjonsdirektør, Helsedirektoratet

Helen.brandstorp@helsedir.no

Det var også her jeg ble kjent med Utposten. Som én av to unge leger ble jeg sett, utfordret og omfavnet av det som må kalles en definerende bevegelse. Det tror jeg den har vært, i noen grad, også for flere. Jeg deler derfor min historie i håp om å skape gjenkjennelse for dere.

Jeg er fordi vi er

Jeg kjente ingen da jeg kom, var verken tøff eller talefør, men alle disse som jeg traff for første gang, har betydd tankevekkende mye for meg. Der ute på Sommarøy (litt over en times kjøretur vest for Tromsø) fikk jeg følelsen av at det var åpne rom, frisk luft og så fleksible strukturer at det var plass til de som ville bidra.

Jeg fant en slags bevegelse av folk som ville sikre den lange, snirklete grunnmuren i helsevesenet – eller egentlig hele velferdssamfunnet vårt. En omfavnende bevegelse rundt faget. Et sted med forbilder og meningsfylt fellesskap.

Så godt som hele Utposten-redaksjonen var der, slik jeg husker det. En av medredaktørene, Elisabeth Swensen, var sentral arrangør, sammen med blant andre fremtidige ledere i det som ble Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM).

Jeg husker samtaler ved måltider, ute i lavvo ved fjæra, på tur opp til Hillesøy- toppen. Jeg husker klær jeg hadde på meg. Jeg husker det som om det var i går.

Å bli gitt et oppdrag

På samlingens siste dag ble jeg bedt om å skrive om hva som stabiliserer en ung fastlege i distrikt. Det skulle til Utpostens nummer fire det året, et temanummer om konferansen. Med fire år i Deatnu/Tana hadde jeg gjort meg noen erfaringer, og ga alt for å få det med, samtidig redd for å være banal, ikke flink nok, og for hva folk skulle si. Folk sa ikke så mye da artikkelen endelig kom, men verdien av å tenke og skrive begynte å spire.

Det rare er at selv om det er gått ganske nøyaktig 20 år siden denne første teksten, har stikkordene vært med meg siden: Man må ha tid til pasientene, rollemodeller teller, ta tak i uroen, aksepter tro og tvil, bygg nettverk, du er ikke alene, finn trygghet gjennom akuttmedisinsk trening og tverrfaglighet, bygg fagmiljø og et fellesskap også utenfor jobbhverdagen.

De har vært med på veien fra fastlege med akuttmedisinske prosjekter i Finnmark, via UNN, NSDM og så ned til Helsedirektoratet.

Veien fra pasientsentrert arbeid til gruppe og samfunn har mange gått både før og etter meg. Allmenn- og samfunnsmedisinen har holdt sammen i Utposten, og bladet gjør klokt i å fortsatt støtte egne og felles bevegelser.

Våren 2019 bisto Anette Fosse og Helen Brandstorp tidligere Utposten-redaktør Anders Svensson med å arrangere et nasjonalt seminar om Recruit and Retain på New Zealand. Tankene fra Sommarøy og Utposten var selvfølgelig med. Bildene ovenfor viser Anders og Anette til venstre, og Helen til høyre.

En bevegelse med stor rekkevidde.

Samhandling – da og nå

I perioden som medredaktør i Utposten (2003–2007) var samhandling det store. Helse Nord RHF kom med den første rapporten, raskt etter den nasjonale, og vi – fagfolkene – tok godt vare på premissleverandør Barbara Starfield da hun var i landet. Deretter kom reformen.

Samhandling er igjen begrepet – innad i kommunene og utad med andre. Pandemien har presset frem mer kontakt mellom alle. Statsforvalterne har utviklet sin koordinerende rolle og helsefellesskap vokser frem. Med tanke på regjeringens ønske om en ny Nasjonal helse- og samhandlingsplan, er jeg atter tilbake på konferansen i 2002.

Daniel Haga var da kommunelege i Alta og eneste representant for primærhelsetjenesten i det nye styret til Helse Nord. Senere ble han en drivende samhandlingsdirektør i RHF’et ett hakk lenger sør.

«Kommunehelsetjenesten kommer til å tape terreng nå som sykehusene organiserer seg som foretak. Det mangler et likevektig talerør for kommunene i møte med de regionale helseforetakene.»

Noe sånt sa han. Det har siden vist seg sant i sak etter sak. Vi bør bry oss mye mer om hvordan vi kan gi kommunene strategisk støtte, ikke bare på statlig, men også på regionalt nivå, slik RHF’ene gir sine foretak.

Fra telematikk til e-helse

Haga ble også den første jeg intervjuet som medredaktør i Utposten. I den første dobbelttimen og vår redaksjons første nummer i 2003, kunne flere lese om kommunenes manglende talerør, om distriktsmedi- sinske sentre, digitalisering og mer, der Haga har vært en sjelden pioner.

Det hadde allerede skjedd mye på alle de feltene i nord, og i egen kommune utviklet Daniel Haga banebrytende løsninger. Vi øverst i landet er fremdeles stolte av alt dette. Og selve intervjuet ble betegnende nok gjort på Tromsø lufthavn, Langnes, på vei fra et møte om e-helse:

«Har man som utgangspunkt at man må bruke telemedisin på en aller annen måte, bærer det galt av sted. Man må først identifisere problemet og så se hvordan telemedisin kan brukes på problemet.»

Sitatet fra Haga er nesten 20 år gammelt, men det ser ut til at det måtte en pandemi til før de aller fleste har innsett at menneskene og jorda vi lever på er våre mest sårbare og dyrebare ressurser. Elektroniske hjelpemidler bør brukes med god forståelse for hvordan de påvirker både mennesker og vårt livsgrunnlag.

Hagas passende oppskrift for å rekruttere og ta vare på flinke folk: skap engasjerende utfordringer innen trygge rammer.

Skrive og skape

Skriveutfordringen jeg fikk der på konferansen opplevdes nok mest som en litt skummel plikt. Du skal skrive ditt fag, sa de. Men så har det vist seg at selv små doser klokskap kan ha stor effekt.

Nå er nettopp skriving en engasjerende fritidsaktivitet. Skriving er en kreativ oppdagelsesreise som det er mulig å komme i flyt av. Det gjør godt å finne ro til å samle egne tanker – ikke la de flyte ut over internettet. Det er stimulerende å oppdage og dele noen nye sammenhenger.

Hvis man publiserer, sitter tankene for ens egen del, om ikke annet. De blir som små, robuste deler av ens eget kompetansebyggverk. De man tenker på i prosessen, blir tydeligere i eget nettverk. Den beste følelsen kommer om jeg finner noe godt å gi videre.

Hvem var så hun som oppfordret meg til å si noe tilbake i 2002?

Anette Fosse, hun som har overtatt lederoppgaven i NSDM. Nå er jeg langt fra stum når vi møtes, og vi snakker fortsatt mye om faglige utfordringer, sammen og med andre. Nettverket er stadig i bevegelse.