Jubileumstilbakeblikk
“Du skal skrive ditt fag”, sa Per Fugelli

… og så kom Utpostens kvinneredaksjon

Året var 1986. Jeg hadde vært bydelslege på fulltid i Oslo i ti år og skulle begynne som kombilege i Bergen med praksis og akademisk stilling. Noen damer som kjente hverandre fra studietiden i Bergen møttes i hyggelig lag. Berit Olsen (som ble Norges første kvinnelige fylkeslege), mente tiden var inne for at kvinnene skulle overta Utposten. Vi fikk med oss gode kolleger, og så gjorde vi det.

Utpostenredaksjonen på utflukt til The Outpost utenfor Vancouver etter presentasjonen i Editors’ Club. Fra venstre: Mette Brekke, Åsa Rytter Evensen, Gunn Aadland, Janecke Thesen og Kirsti Malterud. (Marit Hafting kunne dessverre ikke være med på denne turen.)

Kirsti Malterud

Medlem av redaksjonen 1988–1992)

Professor emerita (allmennmedisin), Universitetet i Bergen

Kirsti.malterud@gmail.com

På midten av 1980-tallet hadde Utposten funnet sin form som et praksisnært tidsskrift som besvarte mange av Per Fugellis formaninger om at vi allmennmedisinere måtte skrive vårt fag (1). Det var vekst og entusiasme i norsk allmennmedisin, og for meg som bydelslege i Oslo fra 1977, var dette en fortreffelig periode for å etablere fotfeste i faget. For Utposten var fagutvikling viktigere enn akademiske ambisjoner, med en blanding av kliniske problemstillinger, samfunnsmedisinske utfordringer og dagsaktuell helsepolitikk. Men kjønnsskjevheten blant redaktørene var merkbar. Etter 15 år der alle redaktører hadde vært menn, var vi noen som mente at tiden var moden for et kvinnekupp (2). Den nye redaksjonen besto av Eli Berg, Mette Brekke, Marit Hafting, Berit Olsen, Janecke Thesen og meg selv. Vi knyttet til oss en referansegruppe med 17 kvinnelige allmenn- og samfunnsmedisinere. Åsa Rytter Evensen og Gunn Aadland ble senere rekruttert som redaktører fra referansegruppen da noen måtte gi seg. Sammen var vi klare til å skrive vårt fag ut fra våre erfaringer og perspektiver. Mange kolleger meldte bekymring for at Utposten med dette skulle bli et dameblad. Men kvinneperspektivene bidro snarere til faglig bredde og mangfold i tema og form.

Også den gang publiserte vi stort sett åtte nummer hvert år. Oppgaven som ansvarlig redaktør gikk på omgang. Hvert nummer hadde tema preget av våre respektive interessefelt og kompetanseområder. Selv hadde jeg ansvar for utgivelser om «ubestemte» sykdommer (dagens MUPS), tid, alminnelig galskap, tro, mat, ord, og nysgjerrighet. Andre tema var blant annet flyktninger, skolehelsetjeneste, hud, kultur og helse, ungdomshelse, vold og overgrep, å være annerledes, overflødige folk, samhandling, miljø ute og inne, helse og media, medisinsk etikk, livskraft, erotikk, barndom, syndens gleder og svangerskap. Vårt siste nummer om virkelighet og visjoner i faget laget vi sammen (3).

Ved tilbakeblikk mener jeg temaene bidro til å synliggjøre mange nye sider av allmennmedisinen og samfunnsmedisinen, både overordnete perspektiver og med relevant nytteverdi for praksishverdagen. Mange artikler skrev vi selv, men det meste av stoffet kom fra kvinnelige og mannlige kolleger landet rundt, takket være det faglige nettverket som referansegruppen utgjorde. Vår redaksjonsperiode var også preget av tverrfaglighet, med helsesøstre, psykologer, fysioterapeuter, samfunnsvitere, kommuneansatte og en og annen sykehuslege som var skribenter og leverte supplement og korrektiv til de allmennmedisinske erfaringene.

Forsiden på kvinneredaksjonens avslutningsnummer «Virkelighet og visjoner» 1992.

I månedlige telefonmøter luftet vi kommende temanummer, delte praktiske erfaringer fra redaksjonsarbeidet og evaluerte foregående utgivelser. Når en grovskisse for neste nummer var lagt, fikk vi innspill til perspektiver og potensielle bidragsytere fra referansegruppen. Dataalderen var så vidt i gang. Vi ble pionerer i tekstbehandling med WordPerfect 4.1. E-post var ikke oppfunnet, og vi sendte disketter til produksjon i konvolutter med frimerker. Og redaktørene bodde spredt rundt i hele landet. Våre første numre bærer tydelig preg av at vi hadde en bratt læringskurve. Etter hvert ble dette noe som med mange gode hjelpere styrket vår kompetanse på logistikk og teknikalia, selv om entusiasmen for disse sidene av produksjonen varierte mellom oss.

En artikkel fra den gang som fortsatt etterspørres, skrev jeg selv til temanummeret om tid i 1988 – «Tidsknapphet – allmennpraktikerens svøpe eller styrke?» (4). Her utfordrer jeg påstanden om at vi alltid har for lite tid til å gjøre en god jobb, og jeg deler egne erfaringer med tidshåndtering i praksis. Fremdeles mener jeg det er en undervurdert allmennmedisk kompetanse å bestyre tiden i konsultasjonen på en omsorgsfull og faglig forsvarlig måte, der det blir plass til pasientens ulike bestillinger og til legens responser på disse. I mitt akademiske arbeid har jeg lært mye om hvordan språket kan brukes målrettet i denne typen samhandling (5).

Et sterkt minne var de gode samarbeidserfaringene innad i redaksjonen og med referansegruppen. Dette dannet grunnlag for varige vennskap. Vi fikk en sterk opplevelse av å få være med på å skrive vårt fag og skape noe nytt. Da redaksjonsperioden nærmet seg slutten, dro vi sammen til WONCA-kongressen i Vancouver i 1992. Her hadde vi kjekt og modig meldt inn et fritt foredrag i Editors’ Club, der vi satt side om side i en eksklusiv forsamling av redaktører fra akademiske allmennmedisinske tidsskrifter verden rundt. Hver av oss bidro noen minutter for sammen å formidle hvorfor Utposten var en enestående kanal for allmennmedisinsk utvikling og formidling. For de fleste av oss var dette første gang vi gjorde en faglig presentasjon på engelsk, og vi hadde øvelser på hotellrommet dagen i forveien. På denne tiden fantes det ikke så mange tidsskrifter for allmennmedisin og samfunnsmedisin, og jeg tror det var langt mellom tidsskrifter med Utpostens formål og format. Presentasjonen ble vellykket, og vi møtte stor interesse og respekt blant våre internasjonale redaktørkolleger.

For meg personlig ga tiden i Utposten viktige erfaringer med å skrive mitt fag. Jeg var fersk akademiker og skrev ferdig min doktoravhandling «Allmennpraktikerens møte med kvinnelige pasienter» i denne perioden (6). Samtidig hadde jeg begge bein trygt forankret i praksis og var opptatt av å bidra til tydelige forbindelseslinjer og dialoger mellom akademi og grasrot. Gjennom redaksjonsarbeidet vokste betydningen av relevans, nysgjerrighet, subjektivitet og erfaringer hos meg, noe som senere har fulgt meg som kjerneverdier i alt mitt faglige arbeid. Dette har gitt inspirasjon for en rekke artikler jeg har skrevet i årenes løp om ulike sider av arbeidet på legekontoret til hverdags, mange av disse i Utposten eller Tidsskriftet. En annen betydningsfull erfaring fra redaksjonsarbeidet var følelsen av mestring. Vi møtte mange utfordringer av alle slag, og sammen kom vi alltid på en eller annen måte opp bakken eller rundt hjørnet. For meg ble det også en viktig lærdom at det beste kan være det godes fiende. Godt nok kan være godt nok, både i tekst og i praksis. Pragmatiske løsninger er bedre enn urealistiske idealer, særlig i et fagfelt som allmennmedisinen, der møter mellom mennesker er den aller viktigste rammebetingelsen.

Referanser

  1. Fugelli P. Du skal skrive ditt fag. Tidsskr Nor Laegeforen. 1984; 104: 1343–6.

  2. Brekke M. Et kvinnekupp. Utposten. 2012; 41(6): 3–4.

  3. Virkelighet og visjoner. Utposten; 1992. https://www.utposten.no/asset/1992/1992-nr-7-8.pdf.

  4. Malterud K. Tidsknapphet – allmennpraktikerens svøpe eller styrke? Utposten. 1988;17:248–51. https://www.utposten.no/asset/1988/1988-nr-6.pdf.

  5. Guassora AD, Johansen M-L, Malterud K. Agenda navigation in consultations covering multiple topics. A qualitative case study from general practice. Scand J Prim Health Care. 2021 2021/07/03; 39(3): 339–347.

  6. Malterud K. Allmennpraktikerens møte med kvinnelige pasienter. Oslo: Tano; 1990. https://urn.nb.no/URN:NBN:no-nb_digibok_2007091801038. (Allmennpraktikerserien).