Jubileumstilbakeblikk

Utposten i livet

Året er 1979 og 40 håpefulle sjekker ut fra medisinstudiet i Bergen etter seks teori- og regntunge år. – Hva skal dere gjøre nå? spør professoren.

Det første nummeret som kvinneredaksjonen hadde ansvaret for, hadde kosmetisk kirurgi som tema.

Mette Brekke

Professor, Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo

mette.brekke@medisin.uio.no

Det hadde vi ikke tenkt så mye på. Først var det turnus, og så skulle de fleste av oss bli allmennleger på landet – slik var det på den tiden. Men ikke jeg. – En ting er sikkert, sa jeg. –Jeg skal i hvert fall ikke jobbe et sted der jeg sitter alene uten spesialisering og sikkerhetsnett. En gryende forståelse av pensums begrensninger må ha vært til stede.

Halvannet år senere, dagen etter avsluttet turnustjeneste, en iskald og mørk januardag, befant jeg meg på legekontoret i Karasjok. Det var jeg som var Distriktslegen og kollegiet bestod av sivilarbeidende lege (og ektefelle) samt turnuslege. Vaktordningen var en uke hver. Sånn kan det gå!

Dette var før spesialisering, før internett, før NEL og helsebiblioteket. Da ble Utposten min redningsbøye og hjertebarn. Der tok man opp problemstillinger som angikk meg. Pasientene som ble omtalt befant seg langt fra sykehus. Samfunnsmedisin ble stadig løftet fram; det hadde jeg ikke hørt om – nå var det mitt ansvar. Bladet kom i postkassa og ble lest i filler.

Livet gikk videre. Sju år etter den iskalde januardagen befant jeg meg lenger sør og var plutselig en av redaktørene i Utposten. Sånn kan det også gå!

Det ble en givende tid i «kvinneredaksjonen» (1988–92). Det første nummeret hadde ‘Kosmetisk kirurgi’ som hovedtema. Undertegnede intervjuet formannen i Norsk forening for kosmetisk plastikkkirurgi som uttalte:

«Pasientene er voldsomt takknemlige. De blir helt nye mennesker og får et annet bilde av seg selv som de kanskje kan ha glede av i 60 år! Så faget er meget givende.»

En annen kosmetisk kirurg uttalte at

«…i 1980-åra er det blitt lov å være selvopptatt igjen. Kvinner har lov til å være opptatt av sitt ytre igjen og dessuten har de begynt å tjene egne penger.’

Han hadde også lagt merke til at «det er sjelden at kvinner som befinner seg ideologisk ytterst på venstresiden kommer til en klinikk som denne.»

Du verden!

I dag ville man kanskje brukt andre ord, men tema er minst like aktuelt nå som for 35 år siden. Vi hadde også en drøfting av fastlønn versus privat næringsdrift for leger i det første nummeret – et tema som nå er blitt hyperaktuelt igjen.

Det er morsomt å bla igjennom de gamle Utposten-utgavene på nettet. Nr. 5/1992 – ett av de siste kvinneredaksjonen laget – hadde ‘Syndens gleder’ som hovedtema. Åsa Rytter Evensen var temaredaktør. Hun hevder det gir stor helsemessige verdi å fylle livet med så mange gleder som mulig. Noen – mener hun – fylles av jubel ved å fullføre den store styrkeprøven og feire triumfen med Farris og kligrøt. Selv foretrekker hun champagne og gravlaks.

Ett av de siste bladene kvinneredaksjonen laget hadde som tema «Syndens gleder?». Det var for øvrig kun tre av 37 utgaver i perioden 1988–92 som hadde kvinnebryst på forsiden.

I samme nummer reflekterer Berit Tveit over legevakt og hvordan legene orker å ha så mye vakt. Hun lanserer tre svar: 1. Det har alltid vært sånn. 2. Det gir god inntekt. 3. ‘Mye å gjøre’ innebærer høy prestisje. Og 4. Pensjon og sykelønn eksisterer ikke, så pkt. 2. er nødvendig. Høres det kjent ut?

Hvordan var det å lage tidsskrift på slutten av 1980 og begynnelsen av 1990-tallet når vi i redaksjonen bokstavelig talt satt på hver vår utpost? Og når det helt og fullt var en fritidssyssel? Prosessen var preget av at vi var i informasjonsteknologiens spede barndom. Vi kunne ikke jobbe på e-post (det var ikke oppfunnet enda) så vi sendte ‘floppy disker’ til hverandre i posten. Ofte kom de helskinnet fram også. Men så passet ikke f.eks. Kirstis diskett i min pc og omvendt. Så for det meste ble det jobbing ved kjøkkenbordet etter klippe- og limemetoden etter at resten av familien hadde lagt seg. Før produktet ble sendt i posten til trykkeriet på Voss. I lange perioder inneholdt nesten hver dag en Utposten-økt. Og OBS: Vi hadde ikke pupper på alle forsidene, bare så det er sagt.

Redaksjonsmedlemmene sendte floppy-disker til hverandre, men det var ikke alltid de var kompatible, så man endte likevel ofte med klipp- og limarbeid på kjøkkenbenken.

Det morsomste ved å være i redaksjonen var å få et helt nettverk av engasjerte kvinnelige kolleger. Det var en luksus for undertegnede som var vant til ‘kvinnefattige’ miljøer – helt fra videregående, via medisinstudiet og i yrkeslivet. Få av oss damene var lite sta, så diskusjonene kunne gå høyt. Jeg var yngst og så opp til de andre. Etter hvert utviklet det seg vennskap som fortsatt varer. Det er fint.

Å ta på seg en forpliktelse i fem år er krevende. Noen skiftet jobb og måtte erstattes, men de fleste av oss stod løpet ut. Da femårsperioden nærmet seg slutten, unte vi oss en skikkelig jentetur: WONCA kongress i Vancouver, etterfulgt av opplevelser i San-Francisco, Napa Valley og New York. Berit fløy inn fra Moskva der hun da jobbet og det ble champagne og russisk kaviar. Det hadde vi fortjent!

Utposten har fortsatt en spesiell plass i mitt hjerte, og jeg må innrømme at jeg fremdeles leser hvert eneste nummer med interesse. Det er herlig å se at nye generasjoner har idealisme og dugnadsånd og sørger for at Utposten fortsatt fyller sin misjon!