Jubileumstilbakeblikk
Intervju med Per Wium og Harald Siem:

Sjuende far i huset blir vi aldri!

Vi vil ikke opp i hornet på veggen.

Utposten er femti år i disse dager. De to gjenlevende Askeladdene som fant på det hele, ble behørig portrettert ved 40-årsjubileet. Nåværende Utposten-redaksjon, forsterket av nylig pensjonerte Tove Rutle, kan likevel ikke la dem være i fred når nye ti år har gått og et «gullbryllup» står for tur.

Historien om Utposten dreier seg ikke bare om et tidsskrift, men også om et livslangt vennskap.

Kari Thori Kogstad

Redaksjonsmedlem Utposten

Vi møter dem på Lutvann i Oslo en kald februarmorgen, hjemme hos Per Wium. Det er kona Stine som vennlig åpner døra for oss. – Kom inn, kom inn, smiler hun, de sitter der så klare som de kan bli.

Harald Siem har kommet litt før oss. – Ja da, vi har varmet opp litt før dere kom, repliserer han. – Vi er godt i gang med mimringen.

De har benket seg med flere av de siste utgavene av Utposten liggende på stuebordet. Begge virker ivrige; de fant, de fant! De har et ord de straks vil oppklare. I en leder signert nærværende bladfyk, er «nadir» brukt. Intervjuobjektene spør hva det betyr, dette har de allerede debattert uten å riktig finne svar. At det betegner den perioden på natta hvor vi er i den dypeste søvnen, mottas med interesse. Gründerne har rundet åtti år, men har altså ikke sluttet å lure på ting! Slik er en ekte Askeladd.

Slikt å gjøre, slikt å føre

Historien om hvordan bladet nærmest ble rørt sammen på kjøkkenbenken, er kjent fra intervjuet av karene i 2012. Kort oppsummert var skapelsen i 1972 preget av enkle kår, men mye kraft og vilje. Det var det opplevde kontaktbehovet mellom primærleger i Utkant-Norge som var den viktigste drivkraften. – Ja, det var akkurat det å spre informasjon og dele erfaringer som var det vi ville, forteller de begge. De minnes et brennende ønske om å være et talerør for distriktsmedisinen og en ambisjon om å bidra til debatt rundt primærlegenes situasjon. Erfaringsutveksling mellom legekontorene var også en ambisjon. Per betoner at det å ta opp kampen med sentrale myndigheter, var en annen viktig side av prosjektet.

– De skjønte ikke distriktslegens klemme. Det gjør forresten ikke helsemyndighetene i dag heller. Jeg satt ti år i Direktoratet som eneste samfunnsmedisiner og sa til alle rundt meg der hver dag: – Dere tar feil! Det er ikke sånn der ute! Harald griper ordet; – kanskje er det verre nå! Sentral helseforvaltning har i dag aldri vært der ute! Per trekker pusten og lener seg litt tilbake. Kanskje vil jeg korrigere meg til å si at det vi ville stå for, var mer et press mot myndighetene enn en kamp mot dem. Harald skyter inn: – Mye annet viktig skjedde også utover 70-tallet. Allmennleger begynte å undervise allmennleger; det var ikke lenger bare sykehusleger som skulle opplyse de «uopplyste». Dette var noe nytt og spilte en avgjørende rolle for å bygge vår faglige identitet

Bilde side 2 inn her

En glad kvartett i forkant av intervjuet.

... og så førte vi den

Med dette bakteppet så Utposten dagens lys. Tove lener seg fram og vil gjerne høre mer om navnet på barnet som ble skapt. Hun har lest seg opp på de tidligste utgavene og ser at på noen av numrene er det etter «Utposten» supplert med en undertittel «Et almindelig blad for primærleger». En navnekonkurranse ble også utlyst; en skulle finne en bedre tittel på bladet enn det midlertidige navnet Utposten. Hvordan gikk det? – Nei, det kom ingen forslag, ler Per. I hvert fall ingen vi husker, humrer han. Navnet skulle bestå de neste femti årene.

Tove løfter opp et tema som stadig er under debatt, nemlig Utpostens selvstendighet og uavhengighet. Karene ser på hverandre og nikker, og fullfører hverandres setninger. – Ja det var viktig. Veldig viktig! Ingen skulle eie oss! Per forklarer at det var særlig viktig når det gjaldt legemiddelindustrien, og derfor var det bare mulig med fire sider annonsering i hvert nummer. Uavhengighet til legeforeningen og myndighetene var like sentralt. Vi ønsket å være frie i forhold til hva vi skulle mene og skrive.

Harald repliserer med en viss høytidelighet: – Det var en stor glede å lage noe som hadde klangbunn. Vi ble lest og debattert på utposter og i sentrale strøk. Å knytte bånd mellom legekontorer var givende. Vi endte også med anerkjennelse i Direktoratet – Karl Evang mente at bladet faktisk var noe av det beste som hadde skjedd norsk primærmedisin.

Leser en i Utposten anno 1972, som ligger fritt tilgjengelig på nett, er det umulig å ikke bli slått av den krasse og til tider nærmest litt frekke tonen. Utposten så det som sin oppgave å påpeke at keiseren ikke hadde klær på.

Harald tar utfordringen: – Ja da. Det var også et antiautoritetsprosjekt. Kanskje var vi to som begge hadde studert i Sveits friere, vi hadde ikke møtt den norske makteliten gjennom studietida. Det antiautoritære var viktig i årene etter 68, – det kunne jo ikke fortsette sånn!

Forskning i allmennpraksis var tema i første årgangs tredje nummer. Skulle det fortsatt herske tvil, så kan den ryddes bort. Det er folk som har levd et langt liv på lag med framtida vi har foran oss. Per nikker; – ja da, Olav Rutle og jeg holdt på med forskningsprosjekt. Vi var opptatt av å klare å beskrive det vi så rett foran oss hver dag. Vi var veldig opptatt av systematisk å kunne evaluere legemiddelbehandling; hvordan skulle dette skje i distrikt? Så laget vi prosjektet «Selvevaluering og vegen videre» Vi fikk Solstrandprisen for det, smiler Per ubeskjedent. Harald kan da fortelle om en dårlig erfaring. Jeg presenterte forskning i allmennpraksis for Det norske medicinske Selskab. Det gikk skikkelig dårlig!

Etter fem år var det over. Det hadde Askeladdene bestemt. Da var det andres tur til å løfte opp skreppa. Harald blir alvorlig: – Vi overga alt, vi bestemte oss med en gang for at vi ikke skulle bli noen sjuende far i huset. Det skulle bli andres tur.

Det var en gang og nå

Tove utfordrer dem til å si noe mer om dagens situasjon versus den de selv sto i.

Harald og Per utfyller hverandre når de beskriver likheter og ulikheter mellom arbeidsvilkårene de hadde og dagens fastleger. Utfordringene er på mange måter like.

Da som nå, dreier det seg om unge leger i distriktene som ender med å jobbe altfor mye, og har en uholdbar vaktbelastning. Vi diskuterte da som nå fastlønn. Vi tenkte den gang som vi tenker nå; kanskje løser det noen problemer, men det skaper også andre. Den gang ønsket ingen å være arbeidsgivere for legene, samtidig som vi i realiteten hadde 24-timers vakter. Vi ønsket flere distriktslegestillinger, men dette var statlige stillinger og skulle holdes i et begrenset omfang. Per blir ivrig – i 1978 gjorde jeg en undersøkelse av legenes arbeidsvilkår i distrikt. Den eldre garde sa de hadde fått det mye bedre. Den yngre garde sa derimot at de hadde det helt forferdelig. Særlig lite fornøyde var ektefellene til de unge legene.

Det er Haralds tur til å lene seg fram. – En stor og viktig endring fra 1972 til 2022 er hele systemet med spesialistutdannelsen og videre- og etterutdanning. Et stort smil åpner seg i det han slår fast: – Alt er blitt mye, mye bedre!

Per og Harald er godt fornøyd med dagens utgave av Utposten, både layout og innhold.

Utposten på nye eventyr

Hva synes så de aldrende gründerne om dagens Utposten på fargerikt, blankt papir, noe ganske annet enn stensilene i 1972? Hadde de trodd at bladet skulle feire et halvt hundre år? – Nei, nei, nei, sier Harald. Det hadde jeg aldri trodd. Andre blader har kommet og gått, men Utposten har bestått. Det er stort.

Det er Per som fortsetter med evaluering av dagens blad. – Det aller første jeg vil si er at layouten er svært imponerende. Langt unna det vi lagde! Så er jeg veldig svak for diktene. Jeg synes også språket i bladet er gjennomarbeidet og godt. De lengste artiklene og særlig de fra superspesialistene kan jeg imidlertid styre meg for. Det er de korte artiklene som fenger meg.

Harald mener derimot at de lengre artiklene fra andre spesialister har sin plass.

Han fortsetter analysen av Utposten 2022 med at han synes bladet har blitt litterært. – Særlig er det siste julenummeret akkurat det Utposten skal være. Her utfordres mange utenfor redaksjonen til å skrive. Kanskje er dette for mange av legene den aller første skrevne teksten de får på trykk. Det er veldig flott! Mange av disse debutantene har seinere blitt toneangivende røster i norsk allmenn- og samfunnsmedisin, slår han fast.

– Og hva ser dere i spåkula når det gjelder Utpostens framtid, vil fortelleren vite.

Harald blir litt dyster og tenker seg om. – Mye av fellesskapsfølelsen i allmennmedisin er borte, og det er nettopp den følelsen som er Utpostens betingelse. Så tror jeg likevel at fastlegesystemet vil bestå i noen form. Samfunnsmedisin har jo allerede fått seg en skikkelig oppsving som begynte før pandemien. Grunnlaget for å ha en «Utpost» er der. Hvordan den skal være er en annen sak. Den kan sikkert være digital.

Det aller viktigste er at teksten må være noe leseren kjenner seg igjen i!

Her byr Stine på hjemmebakst, og dermed legges skrivesakene bort.

Gjestebud

Stine står i kjøkkendøra og smiler. Hun mener de langveisfarende må få seg litt mat i livet, og duften av nystekte rundstykker strømmer mot oss før fat bæres inn. Vi legger bort båndopptaker og penn og får høre om Tore Rud, den tredje av Utpostens grunnleggere. Han døde i 1995. Han var en svært kunnskapsrik lege, og en inspirasjonskilde, både faglig, kulinarisk og musikalsk.

En rød tråd gjennom det hele for Per og Harald, det er et bånd mellom de to som ble forseglet under turnustid på Namsos for snart to mannsaldre siden. Båndet skulle bli livslangt og definere og involvere begges karrierer og vegvalg. Det er mye mer enn Utpostens fødsel som har kommet ut av dette. Per og Harald har utfordret, støttet og tidvis også reddet hverandre. Historien om Utposten er historien om et vennskap.

Så lar vi det bli det siste ordet.

Snipp snapp snute: Må Utposten aldri bli ute.