Jubileumstilbakeblikk
Samhandlingsutfordringer:

På agendaen i 50 år

Min karriere som redaktør i Utposten startet i januar 2013 og sluttet i mai 2018, etter en opplevelsesrik tur til Baskerland og redaksjonsmøte i San Sebastian.

Anne Grethe, Mona og Tove har pause fra sykkelsetet i en rapsåker i Baskerland, på vei til redaksjonsmøtet i San Sebastian i mai 2018.

Anne Grethe Olsen

Fylkeslege, Statsforvalteren i Troms og Finnmark

angr-ols@online.no

Det siste redaksjonsmøtet var egentlig et godt bilde på alle de fem årene, som jo var hyggelige, lærerike og fulle av nye oppdagelser og opplevelser. Å være redaktør i Utposten er mye fritidsarbeid og helgearbeid, men disse ulempene veies opp av alle gledene denne jobben har gitt. Vi har skrevet om smått og stort ved legelivet og legejobben og vært helt avhengige av bidrag fra kolleger i hele landet. De aller fleste har svart ja når vi har oppfordret dem til å skrive, og uten alle de dyktige skribentene der ute, hadde det aldri vært noe Utposten-tidsskrift.

Blant temaene vi har hatt fra kommuner og sykehus, er det flere gjengangere. Samhandling har redaksjonen skrevet om siden oppstarten, og allerede i nr. 2 i 1972 var temaet samarbeid primærlege og sykehus/sentraladministrasjon. For lang epikrisetid var en av utfordringene da også.

Samhandlingsreformen har tiårsjubileum

Når jeg nå er blitt bedt om å skrive om et tema som engasjerte meg som Utposten-redaktør, så velger jeg derfor samhandling. Det er fortsatt like utfordrende og like aktuelt, som alle de gangene vi skrev om det i min redaktørperiode. Samhandlingsreformen ble innført i januar 2012, og har nå tiårsjubileum. Reformens intensjon var ikke bare å bedre samhandlingen mellom tjenestenivåene, men også å bedre kvaliteten på tjenestene. Det er kommet flere rapporter om og evalueringer av samhandlingsreformen, blant annet fra Riksrevisjonen, Statens helsetilsyn og Norges forskningsråd. Riksrevisjonen påpekte at kommunene i varierende grad hadde økt kapasiteten og styrket kompetansen i tjenestetilbudene. Verken kommuner eller sykehus mente at de mottok de pasientopplysningene de trenger for å legge til rette for god behandling og oppfølging, og kvaliteten på informasjonen ble ikke ansett som god nok for noen av partene.

Utskrivningsklare pasienter – de som er for friske til å ligge på sykehus og for syke til å tas hånd om av hjemkommunen – skaper hodebry for helsevesenet. Og det er ikke pasientenes skyld. Statens helsetilsyns rapport om utskrivning av pasienter fra spesialisthelsetjenesten til kommunene ble basert på tilsyn gjennomført i 19 helseforetak og 37 kommuner i 2015. I 36 av disse tilsynene konkluderte fylkesmennene (nå statsforvalterne) med lovbrudd, mens det i 23 tilsyn ble påpekt klare forbedringsområder. Tilsynet avdekket at pasienter fikk for lite informasjon om behandlingen på sykehuset, og hva som skulle skje når de kom hjem. Det ble også påvist alvorlig svikt i samhandlingen mellom sykehus og kommune. Alle virksomhetene hadde inngått samarbeidsavtaler og avtalt retningslinjer for samarbeid om utskrivningsklare pasienter, men tilsynet viste at i mange av virksomhetene ble avtalene ikke fulgt i praksis. Tilsynet viste svikt både ved utskrivning fra sykehus og ved mottak i kommune.

Norges forskningsråds rapport konkluderte med at fire områder måtte vies sær-lig oppmerksomhet: samarbeidsavtalene og oppfølgingen av disse, fastlegenes rolle og vektlegging av deres særskilte kompetanse i helsespørsmål, brukermedvirkning for å skape mer helhetlige pasientforløp, og bedre utnyttelse av digital teknologi i pasientkonsultasjoner. Disse rapportene skrev vi om i Utposten nr. 7 i 2016, som hadde samhandling som tema. Både Jan Emil Kristoffersens artikkel om «Fire år med samhandlingsreform – og hva så?» og «Utpostens dobbelttime: Mann for sine meninger», hvor Gisle Roksund ble intervjuet av Mona Søndenå og Tom Sundar, er like aktuelle i dag som de var i temanummeret i 2016. Påstandene om at virkemidlene i samhandlingsreformen ikke var gode nok, og at allmennleger og sykehusleger utvikler seg i retning fra hverandre og ikke mot hverandre, er fortsatt gyldige.

Nye virkemidler?

I de noe over fem årene som er gått siden det nevnte temanummeret, har det skjedd noe, men helt klart ikke nok. Kommunene har fått en mer aktiv og forpliktende rolle i samhandlingen, blant annet ved innføring av de nye helsefellesskapene mellom helseforetak og kommuner. Men disse er fortsatt i støpeskjeen, og veksten i utskrivningsklare pasienter, krisen i fastlegeord- ningen, sykepleiermangelen og ikke minst koronapandemien, forutsetter ytterligere tiltak fra nasjonalt hold.

I media refereres det nå til at helse- og omsorgsministeren mener at samhandlingsreformen bare er halvveis gjennomført. Sykehusene har ifølge henne gjort det de fikk beskjed om. De dagbehandler mer og skriver pasientene tidligere ut. Kommunene får derfor sykere pasienter, ofte med et sammensatt sykdomsbilde, og nå vil ministeren sette kommunene bedre i stand til å håndtere dette. Bedre finansieringsordninger, kompetanseheving og rekruttering, og stabilisering av fastleger og sykepleiere i kommunene er tiltak den nye ministeren har nevnt i media. Hennes løfte om nye virkemidler i samhandlingsreformen og tilrettelegging for at kommunene kan ta imot utskrivningsklare pasienter på en bedre måte, er positive signaler. Men etter ti år med en samhandlingsreform som aldri ble godt nok gjennomført, og etter å ha hatt samhandlingsutfordringer på agendaen i årevis, ikke bare i Utposten, så er det nok mange som er avventende både til de nye Helsefellesskapene og til andre nye virkemidler.

Å passere målstreken sammen

Tilbake til gledene ved å være redaktør i Utposten. De henger nært sammen med møtene i redaksjonen under ledelse av primus motor Tove Rutle. Spøk og alvor, latterkuler og tårer, faglige diskusjoner og «tøvprat», hyggelige måltider og ikke minst dialogen og kontakten med alle skribentene våre har vært drivkraften i arbeidet. Kunnskapen som ble delt med oss under produksjonen av hvert eneste nummer av Utposten, og stoltheten hver gang en ny utgave var ferdig trykket, var verdt all innsatsen. Samhandlingen i redaksjonen, hvor alle sto på og bidro med det de kunne, var en glede å få oppleve. Vi hadde ikke samhandlingsutfordringer, men vi bidro til ulike tider, grunnet ulik arbeidsbelastning og ulike faser i livet. Vi kom alltid i mål, og det er jo det god samhandling dreier seg om – å nå målene og passere målstreken sammen.