Utpostens dobbelttime
Åpenhjertig president:

– Å jobbe som lege er noe av det fineste

Anne-Kristin Rime intervjuet av Kristina Riis Iden og Marit Tuv

Anne-Karin Rime har alltid mange baller i lufta, men anestesilegen i henne tar kjapt ned den viktigste når situasjonen krever det. Som merittert volleyballspiller vet hun imidlertid at de beste smashene er et resultat av godt lagspill. I blåreseptsaken fikk vår nye president vist at hun evner å samle troppene til felles kamp når det står om det viktigste av alt: tillit.

Lunsj med en fornøyd president som dagen før dro blåreseptsaken trygt i havn.

Lunsjavtalen på Legenes hus ble smettet inn mellom en drøss andre avtaler samme dag. Rime er kjent for å ta seg tid – også når kalenderen er full. Tillitsbristen i forholdet mellom leger og helsemyndigheter har de siste par ukene krevd sin president både sent og tidlig. Da blåreseptsaken endelig landet, bevilget Anka seg en etterlengtet kveld med familien. Hun var beredt på å ta turen tilbake til Oslo for å møte Utpostens utsendte som planlagt, men lot seg raskt begeistre over forslaget om å treffes i hennes hjemby Fredrikstad.

Eimen av mistillit har krøpet inn i togvognen og preger forberedelsene til intervjuet. Det er vanskelig å begripe hvordan et enstemmig Storting kunne vedta en lovendring som åpner for gebyrer til leger som forsøker å gjøre jobben sin. Frustrasjonen vår dempes nok litt av det milde vinterlandskapet vi passerer på vei mot festningsbyen, hvor Glomma munner ut i Oslofjorden. Legeforeningen vant jo tross alt fram med sitt syn, og i dag skal vi treffe hun som ledet det hele trygt i havn.

Mobilen ringer idet toget ankommer stasjonen. Hun er litt forsinket, men høres ut til å være i godt driv langs elva. De som kjenner Anka sier hun er tilhenger av gående møter og skikkelig fottøy. Vi har derfor skodd oss godt og er klare for en omvisning i byen hvor legepresidenten vår lærte sitt fag. Etter hvert får vi øye på henne – høyreist, med faste skritt og praktisk bekledning. Hun møter oss med et bredt smil: – Så utrolig hyggelig at dere ville ta turen hit!

Det er en nydelig vinterdag, med skarp, klar luft og blå himmel. Praten går lett på vei ned mot elva. Vi passerer det nedlagte sykehuset som nå skal gjøres om til leiligheter. Her jobbet dr. Rime i mange år, og hun kjente bygningen som sin egen bukselomme. Nesten uansett hva pasientene spurte henne om i forbifarten, kunne hun hjelpe dem på rett vei. – Det blir ikke helt det samme på et stort sykehus som Kalnes, sier hun tankefullt. Det blåser friskt og vi begynner å bli sultne. – Jeg tenkte vi kunne ta lunsjen på Kafé ØKS, foreslår Anka. – De har både god mat og et rikt utvalg av kaker.

Kafé ØKS på Østfold kunstsenter.

Tillit

Mens vi venter på maten, dreier samtalen vår via blåreseptsaken over på generelle betraktninger omkring tillit som grunnleggende samfunnsverdi. I samfunn hvor det er manglende tillit, er det risiko for konflikter, uheldige allianser og mistro. Her til lands har vi sett med undring på samfunn hvor befolkningen ikke stoler på myndighetene, hvor nasjonalforsamlinger stormes, hvor det råder en generell mistillit. Har det samme fenomenet umerkelig krøpet inn i vårt samfunn? Det bekymrer Utpostens bladfyker denne formiddagen.

Presidenten har også tenkt mye på dette: – Jeg kommer ikke på noe viktigere enn tillit og åpenhet. Hele samfunnet er basert på at vi har tillit til hverandre, spesielt i lege-pasient-forholdet. Hvis du kommer til meg som lege og jeg forteller deg hvordan jeg vurderer situasjonen, og du ikke tror på meg, så er det uttrykk for mistillit. På den andre siden, hvis du har tillit til meg og tror på meg, så kan jeg fortelle deg ganske alvorlige ting uten at du trenger å gå til den femte eller sjette legen for å få det bekreftet. Hvis mistilliten får rå, vil vi få et samfunn som i større grad overforbruker tjenester. I et slikt system må jo alt kontrolleres, og det tar både tid og ressurser, sier hun oppgitt.

Den engasjerte klinikeren fortsetter: – Når det gjelder blåreseptene, så har vi leger i mange tiår forvaltet et system som hjelper pasienter med kronisk sykdom. Samfunnet har bestemt at vi ønsker å hjelpe disse pasientene med billigere medisiner. Den tilliten er en grunnpilar i samfunnet. Og så kommer plutselig denne mistilliten opp, hvor leger trues med personlige bøter, og det uten at vi vet om det skrives for få eller for mange blåresepter. Det sies at blåresepttallet har økt, jeg har ikke sett tallet, men det vil jeg tro. Både fordi vi har flere medikamenter med forhåndsgodkjenning på blå resept og flere kroniske sykdommer vi kan behandle.

Rime nevner reumatiske sykdommer, kreft og hjerte-/karsykdommer som eksempler: – Før døde pasienter med kardiovaskulære sykdommer ved 50-års alder. Nå lever de lenger, med statiner, betablokkere og ACE-hemmere. Heldigvis, konstaterer hun, og holder frem: – Antall blåresepter har økt – ikke fordi leger er mer slepphendte eller prøver å lure systemet, men fordi vi prøver å gjøre det riktig. Det kommer stadig nye medisiner, avanserte behandlingsformer og dyrt medisinsk utstyr i spesialisthelsetjenesten. Nye kreftmedisiner er svært kostbare, og dersom noen av disse gis refusjon, er det i en størrelsesorden som kan få betydning for andre områder i helsetjenesten. Helsebudsjettet er ikke Sareptas krukke – det må prioriteres, slår hun fast.

Åpenhet

Det er tydelig at disse tankene opptar presidenten, både som fagperson og som mangeårig tillitsvalgt. – Det trengs tillit og åpenhet i samfunnet vårt om hva fellesskapet kan betale for og hva vi vil prioritere. Man kan lett bli opptatt av å være politisk korrekt, men alle vet jo når det gjelder helse at samfunnet selvfølgelig ikke kan betale alt. Vi kan ikke gjøre utprøvende, eksperimentell behandling på alle pasienter. Det er det ikke kapasitet til og det er ikke riktig forvaltning av penger. Men vi må ha en åpenhet om hva vi gjør, og det er vel det som er vanskelig. Vi ser det ved nye metoder, hvor vi må ha åpenhet og vi må tørre som samfunn å si at vi klarer ikke alt, men vi skal gjøre det slik at det er godt nok for flest mulig, poengterer Rime.

I Hurdalsplattformen heter det ikke lenger pasientenshelsevesen, men vårt felles helsevesen. I det ligger det at vi er avhengige av hverandre: pasienter, leger, sykepleiere og renholdere. Det ligger noe gjensidig tillitsbasert i det utsagnet, hevder Utpostens utsendte. – Jeg tror det er bra, svarer legepresidenten diplomatisk. – Jeg har tillit til at samfunnet ønsker å bevare et sterkt offentlig helsevesen. Som jeg sa til forrige statsråd Bent Høie, både leger og sykepleiere vil pasientenes beste, det er derfor vi jobber. Men hvis leger og sykepleiere ikke trives i jobbene sine, og hvis det ikke gjennomføres kompetanseheving og etterutdanning, vil det bli vanskelig å skape en helsetjeneste som pasientene opplever slik politikerne har ønske om.

Ordene blir hengende litt i luften mens vi alle tre ser litt overrasket ned på mengden mat vi nettopp fikk servert. Vi gyver løs på de enorme porsjonene og lar samtalen hvile en liten stund. Da vi satte oss, var vi alene i siderommet i kaféen. Nå er det blitt lunsjtid, og praten går livlig rundt alle de små bordene i lokalet. Det er tydelig at helgen er i anmarsj her i plankebyen.

Anne-Karin Rime er en trygg og kunnskapsrik kollega. Hun er spesialist i både indremedisin og anestesi, med etterutdanning som intensivmedisiner og master i helseledelse. Før hun fikk toppvervet hun nå innehar, var hun leder i Overlegeforeningen og visepresident i Legeforeningen. Bladet Kapital kåret henne nylig på tredjeplass blant Norges mektigste kvinnelige helsetopper. Hun fremstår sterk og ydmyk på samme tid, med en naturlig autoritet.

Legeforeningen har 38 000 medlemmer som skal ledes. Innad i foreningen er det sprikende interesser og ønsker, men det er mye medlemmene har til felles. De fleste av oss er blant annet redde for å gjøre feil. Rime forteller om hospiteringsoppholdet sitt på Mayoklinikken i Rochester, Minnesota i 2012, hvor hun erfarte en åpenhetskultur som var god og tillitsskapende. Usikkerhet i ulike behandlingsalternativ ved en diagnose ble åpent diskutert og delt med pasienten og pårørende.

– Jeg tror det er viktig for vår felles helsetjeneste at vi stoler på at leger bruker faglig skjønn og ikke foretar mange ekstra undersøkelser for å være på den sikre siden. Min første veileder sa: «Den som ikke gjør feil, gjør ingenting.»Vi leger må tørre å formidle til pasienten at det er lite av det vi gjør som har to streker under svaret. Vi kan ikke tillate oss å være skråsikre. Medisinen er et akademisk fag som er i utvikling, og kunnskapen endrer seg hele tiden, understreker Rime.

Utfordringene i det offentlige helsevesenet gjør president Anne-Karin Rime både engasjert og bekymret.

Et todelt helsevesen

Legepresidenten er bekymret for at den private andelen av helsevesenet skal øke, slik at vi får mindre fra det offentlige. – Det var et godt offentlig helsevesen i USA på 60-tallet. Siden har dette gradvis forvitret. Det begynner gjerne med at du for eksempel får et brudd i hånda. Du er snekker og du har forsikring gjennom jobben. Det er raskest for deg som snekker å gå via forsikringsselskapet. Når forsikring og jobb henger sammen… Anne-Karin tenker seg om, veier ordene. – Den leia er det vel ingen som ønsker?

Hun fortsetter: – Det som nå ville være modig av politikerne er å tørre å si hvilke oppgaver det offentlige vil dekke på en faglig god måte, og hva det er vi ikke kan gjøre. Så får noen kjøpe tjenester selv. Da vil det være noen som ikke kan betale, men den ulikheten vil alltid være der. I Norge er den heldigvis liten nå, men den er dessverre økende. Jeg har alltid vært tilhenger av et sterkt offentlig helsevesen. De private helseaktørene er i vekst og skal være et supplement til det som tilbys i det offentlige, men det er viktig at vi fortsatt sikrer at den offentlige helsetjenesten er faglig sterk og gir gode arbeidsvilkår, slik at det er attraktivt å jobbe der.

Rime er i sitt ess. Assosiasjonene løper fritt når vi snakker fagpolitikk. – Jeg må sitere fastlege og sentralstyremedlem Marit Karlsen, om at det offentlige helsevesenet skal være førstevalget for både pasienter og leger. Det vil alltid være et privat helsevesen, men det har i Norge utgjort en liten del av totalen. Jeg er imidlertid redd for hva som skjer hvis det offentlige ikke klarer å levere godt nok. Nå kommer det mange nye persontilpassede behandlinger og dyre kreftmedisiner, og det er allerede en del avishistorier på hvem som får og hvem som ikke får. Så har vi ved siden av ca. 650 000 nordmenn som har helseforsikring enten gjennom arbeidsgiver eller privat. Presidenten ser oppriktig bekymret ut.

Kjerneverdier

Fastlegekrisen er også en kilde til stor bekymring hos legenes øverste leder. Tall fra 2021 viser at det har vært en kraftig omsetningsvekst for de private legetjenestene i de store byene under pandemien. Forsvinner fastlegen, vil de som har penger kjøpe seg private tjenester. Utposten spør om Anne-Karin kjenner til de allmennmedisinske kjerneverdiene. Hun medgir at det lyder kjent, men at hun ikke kan gjengi dem på rams.

Norsk selskap for allmennmedisin (NSAM), forløperen til Norsk forening for allmennmedisin (NFA), laget i 2001 sju teser for allmennmedisin: Hold lege-pasientforholdet i hevd. Gjør det viktigste. Gi mest til dem som har størst behov. Bruk ord som fremmer helse. Sats på etterutdanning, forskning og fagutvikling! Beskriv praksiserfaringene. Ta ledelsen. – Det kunne fint vært Legeforeningens kjerneverdier det der, sier Rime, før hun skyter inn: – Jeg synes artikkelen til Hogne Sandvik og kolleger er tankevekkende.

Studien, som ble publisert i British Journal of General Practice i 2022 (1) viser at pasienter som har hatt den samme fastlegen gjennom 15 år eller mer, har 25 prosent lavere risiko for å dø sammenlignet med pasienter som har hatt samme fastlege i under ett år. Det er mindre sannsynlighet for å bli innlagt på sykehus eller bruke legevakt hvis du har hatt din fastlege lenge. Alle skal ha en fastlege, så dette er viktig i et folkehelseperspektiv.

– Kompetansen vår trenger alle, slår presidenten fast, før hun legger til: – Men leger er også bare mennesker. Yrket er ikke like mye et kall lenger. Hvis legene opplever at de som ansatt i privat sektor kan jobbe mindre, ha tid til et liv utenom jobben, og samtidig tjene like bra som i det offentlige, så er valget forståelig. Nettopp derfor er det viktig at myndighetene legger til rette for at leger velger å jobbe i den offentlige helsetjenesten, understreker Rime.

Aktiv hverdag

Det er tydelig at det vi har snakket om har holdt oppe presidentens engasjement, for hun har ennå ikke vist det minste tegn til rastløshet. – Jeg har trent meg opp for å klare å sitte rolig de siste to–tre årene. Hvis jeg ser på TV, strikker jeg. På møter strikket jeg også før, men det går ikke nå som jeg stort sett leder møtene, sier hun og humrer litt. – Jeg tror jeg har arvet det fra bestemor, det å «måtte» gjøre noe nyttig hele tiden, smiler den aktive 53-åringen.

Fristende kaker er begynt å poppe opp på de andre kafébordene. Selv om ingen av oss har greid å få i oss hele lunsjen, er det alltids plass til et lite stykke. Mens vi lider valgets kvaler foran disken, forteller Rime om en aktiv oppvekst på Gjøvik. Hun var høydehopper og begynte med volleyball i 8. klasse, for å trene spenst om vinteren. Videre falt valget naturlig på idrettsgymnaset før ferden fortsatte til Norges Idrettshøgskole, med volleyball som hovedidrett.

Laget hun spilte på da hun studerte på Idrettshøgskolen, trener hun fremdeles med en gang i uka. De er norgesmestere i klassen for de litt eldre kvinnene. – Vi elleve er de samme som har spilt siden -87! Det er en eksklusiv klubb og fantastisk gjeng, som jeg er så glad i. Det har imidlertid vært mindre spilling de siste par årene, da vi som alle andre har vært koronarammet. Men vi har gått turer isteden. Anne-Karin stråler mens hun snakker. – Jeg er så heldig. Det er så moro!

Vi setter tennene i hvert vårt lekre kakestykke mens klokka tikker mot togavgang for oss som er på besøk. Samtalen vår har forløpt helt uten forstyrrelser denne fredagen. Presidenten ser lurt på oss: – Nå tror jeg nesten ingen tør å ringe meg. Altså, ikke på grunn av dere, men fra sentralt hold, fordi det har vært et så enormt press i forbindelse med blåreseptsaken de siste dagene. Hun sukker. – Jeg tenker på dette med kommunikasjon. Hvis jeg leser noe i et blad, så må jeg sjekke på PC noe jeg har lest i bladet og så vips, sjekker jeg mailen samtidig. Vi skal være oppdatert absolutt hele tiden.

Vår spreke president ved Glomma i hjembyen Fredrikstad.

Den fineste jobben

De som kjenner Anka, forteller at hun er nært knyttet til sin egentlige jobb. Det sterke engasjementet for faget gir næring til å stå på for å bedre betingelsene for å utøve det. – Jeg skal tilbake til klinikken. Det er jeg fortsatt sikker på, svarer hun bestemt når vi spør henne om dette. – Å jobbe som lege er noe av det fineste! Vi må bevare og, for noen, ta tilbake yrkesstoltheten, lyder det fra presidenten, mens vi pakker sammen og setter kursen mot togstasjonen.

På veien erindrer Rime en historie som senere ble viktig for henne. Hun satt i et styre og styrelederen var økonom. Styrelederen ringte henne en gang om en sak, og hun svarte at hun hadde vakt og ville ringe opp igjen litt senere. Hun fikk til svar at det gikk helt greit og at hun måtte huske at hun nå var den viktigste personen i noens liv. – Først tenkte jeg at det er jo bare en vanlig vakt, men så innså jeg at det er jo sant, innrømmer trebarnsmoren som selv valgte en vakttung spesialitet.

Toget ruller inn på stasjonen idet vi ankommer perrongen. Vel inne i togvognen, med stødig kurs tilbake til den travle hverdagen som fastleger, trykker vi til oss presidentens avsluttende ord: «Når du har vakt og er borte fra familien, husk på at møtet med deg er det aller viktigste for noen mennesker.»

Referanse

  1. Sandvik H, Hetlevik Ø, Blinkenberg J and Hunskaar S, British Journal of General Practice 2022; 72 (715): e84-e90. DOI: https://doi.org/10.3399/BJGP.2021.0340