Legen leser

Mette Brekke

Mette Brekke, distriktslege/kommunelege/fastlege 1980-2020. Professor ved Avdeling for allmennmedisin, Institutt for helse og samfunn, Universitetet i Oslo

Jeg har alltid lest, helt siden jeg knekket lesekoden mot slutten av første klasse ved hjelp av Frelsesarmeens sangbok. Jeg oppdaget plutselig at det som stod i boka samsvarte med forsamlingens sang. For en oppdagelse! En ny verden åpnet seg. (På skolen hadde vi jobbet med én og én bokstav, men hva de skulle brukes til hadde så langt forblitt skjult).

Jeg leser utelukkende for å slappe av og kose meg, tømme hodet og hensette meg i en annen virkelighet enn den jeg frekventerer til daglig. Jeg leser bare én bok om gangen – fort gjort å nevne, så jeg får fortelle om de fem siste:

Abid Raja: Min skyld. Absolutt ikke en kosebok, men en hjerteskjærende bok om vanskjøtsel, utenforskap, stigma og skam. Selv en hardbarket fastlege måtte gråte. Hvordan han karret seg opp og fram i livet – det inngir en enorm respekt. Og så den ulidelige kulturelle spagaten, som er godt gjenkjennelig fra pasienters fortvilte historier. Når skal det bli slutt?

Per Petterson: Mitt Abruzzo. Dagbok fra eldre forfatter bosatt på småbruk på det indre Østlandet. Grubling, glimt fra forlagslivet, deadlines, angst, husdyr og hogst, gamle biler som ikke går. Hvorfor i all verden blir man hektet på denne? Jeg vet ikke. Men hadde jeg vært fastlegen hans, hadde jeg bedt ham om å roe ned. Det er neppe normalt å ha to 24/7-jobber i en alder av 69? Han fikser det dårlig. Men boka er god.

Erlend O. Nødtvedt: Mordet på Henrik Ibsen. Aj, aj, for en bok! Hva er tull og hva er fanteri? Det meste antakelig, ispedd herlige skildringer av gamle dagers Bergen og bergensere i alle samfunnslag, med paraply. Gapskratt blir avløst av humring. Hva den handler om? Nei, si det – muligens er Henrik Ibsen involvert?

Bernadine Evaristo: Girl, woman, other. Et overflødighetshorn av en bok. Tolv glimrende fortalte historier om tolv svært ulike jenter, kvinne- eller transpersonskjebner. Her blir man løftet langt ut av den norske hverdagen! Handlingen foregår stort sett i England, og hovedpersonenes bakgrunn og livsvilkår er særdeles varierte. Her er det bare å gi seg hen og nyte.

Linda Boström Knausgaard: Oktoberbarn. Jeg har visst lest mye selvbiografisk i det siste, ser jeg. Denne er forbløffende fascinerende. Glimt fra barndom (mye utrygghet), ungdom (opprør og forsøk på å finne sin egen vei), voksenliv (mye bra, mann, barn, skriving). Men mest handler det om tung, selvdestruktiv depresjon som fører til tvangsinnleggelser, og der behandlingen består av lange serier med ECT. Hennes totale hjelpeløshet i situasjonen er overbevisende skildret. Legene levnes liten ære, ‘audiensen’ varer i ti minutter, og det er nye leger hele tiden. Pasientsentrert tilnærming blir definitivt ikke praktisert. Trygge, fysisk sterke, mannlige, ufaglærte pleiere med fremmedartede navn og en og annen interessert sykepleier bidrar på den positive siden. Definitivt ikke en bok som bedrer psykiatriens omdømme. Men ærlig, og veldig godt skrevet.