Reisebrev
Femte reisebrev fra Grønland

De talte dagene

Kart: Colourbox

Eik Kolstrup

Fastlege, Skansen legekontor, Tromsø

eik.kolstrup@gmail.com

Vi tok hva vi fikk av tilganger.

De siste reisebrevene har jeg innledet med en tragisk historie om en mer eller mindre døende pasient, som gjennom heltemodig legearbeid kommer seg på bena igjen.

Sånn er ikke denne historien.

Det var venninnene som var bekymret for henne. De hadde ringt politiet, fordi hun hadde sperret seg inne i en hel uke på rommet sitt på skolen hun gikk på. Hun tok ikke telefonen og gardinene var trekt for. De fant tomme pilleesker, men da de tok henne med på sykehuset, sa hun at hun ikke hadde tatt dem. Hun var litt rar. Søvnig, og ville helst hjem. Feber. Så, etter en natt på sykehuset, ble hun utskrevet. Men venninnene hennes sa vi ikke måtte sende henne hjem, og Nina, sykepleieren som var på vakt, syns noe var rart. Så hun fikk bli til dagen etter. Hun ble rarere, søvnigere. Hun hadde veldig lav natrium, og denne feberen, men ellers var det liksom ingenting å sette fingeren på. Vi ga henne væske, men hun ble rarere. Samarbeidet ikke om nevrologisk undersøkelse og ble litt urolig. Etter å ha snakket litt med overlegene i Nuuk, startet vaktlegen med antibiotika og antiviral medisin på en vag mistanke om encefalitt, eller hjernebetennelse, og vi skulle sende henne med et helikopter innen tre dager.

Dagen etter kom jeg på vakt. Hun var blitt rarere i løpet av natten. Nyresvikt. Fortsatt lav natrium og feber. Hun lå urolig i sengen, men hun forstod enkelte ord. Jeg ringte Nuuk og sa de måtte komme så raskt som mulig. «Jada, hun har en plass på et helikopter i morgen». Jeg sa det hastet. De skulle se hva de kunne gjøre. Utover ettermiddagen ble hun ukontaktbar. Vred seg som en meitemark, helt til hun begynte med spastiske kramper og sluttet å puste. Tilfeldigvis var anestesisykepleieren i rommet da, som ga henne avslappende intravenøst, så hun kunne puste igjen. Han skulle egentlig ikke på vakt på noen timer, men han var bekymret for henne og skulle gå gjennom utstyret. Vi hadde ventet på at hun skulle krampe. Ikke på samme måte som vi ventet på helikopteret. Forventet er kanskje et bedre ord. Så han var der. Uffe, som han heter. En av disse utallige danske vikarene som skylles gjennom systemet. Til vanlig kjedet han seg på jobb. En anestesisykepleier som jobber som anestesisykepleier en halv dag i uken, onsdager, det er kirurgisk abort-dagen, og ellers skifter han bleier på døende og nyfødte. Pasientkoordinatoren sa været var for dårlig for å fly. Vi så ut vinduet, og forstod ikke hva de mente. Det ble mørkt. Vi kunne ikke intubere, altså hjelpe henne å puste med en slange i halsen, fordi vi bare har én anestesisykepeier, og det var meldt storm de neste fire dagene. Vi var redde for at hun kunne bli her lenge.

Veronica, Uffe og Nina med pasienten på «Intensiv A».

Veronica, Uffe, Nina og jeg stod inne hos henne, og sammen jobbet vi for å holde henne på denne siden av evigheten. Hun fikk propofol (avslappende) intravenøst, Valproat (epilepsimedisin) som infusjon, fentanyl (smertestillende og avslappende) og dextametason (høydose steroider) intravenøst, og adredalin inhalasjoner (for å hjelpe på hevelsen i pusterøret). Så mye avslappende at krampene ikke blokkerte luftveiene, og så lite at hun kunne puste selv. I løpet av kvelden forstod vi at hun hadde sluttet å tisse, så hun fikk masse væske og vanndrivende. Så fikk hun kroppstemperatur på 34,9° C.

Jeg overlot henne til Uffe og gikk og la meg. Han stod over henne i 18 timer, før en anestesilege og en anestesisykepleier fra Nuuk kom dagen etter. De la henne på respirator, ga oss et klapp på skulderen, og fløy av sted med henne.

Tuberkuløs encefalitt, altså hjernebetennelse med tuberkulose. Veldig sjeldent og veldig dødelig. Det er forhåpentlig eneste gang jeg kommer til å se det. Hun lå på respirator i en uke på intensivavdelingen i Nuuk, så ble hun sakte bedre. Nå er hun fortsatt litt forvirret, og det er usikkert om hun kommer til å være forvirret resten av livet, men hun lever. Hun kom seg altså ikke på bena takket være heltemodig legearbeid, men takket være en heltemodig anestesisykepleier som heter Uffe, og de andre sykepleierne.

De fant tuberkulose i lungene og halsen hennes også. Vi som stod over henne er mer redde for tuberkulose enn korona nå.

Tuberkulosecupcake.

Når hverdagen blir for mye, har vi privilegerte muligheten til å flykte. Så vi ville på påskeferie. Det var for lite snø til å gå på ski, og for mye til å gå på beina. Så vi ville dra nordover på Grønland. Det var tilbud på fly og hotell til turisthovedstaden Ilulissat, men Air Greenland har monopol på alle flyreiser innad i Grønland, og priser og kundesørvis er deretter. Etter tre uker svarte de oss, men alt ble rot med bestillingen, så når påsken kom, hadde vi ingen billetter. Vi sparte omtrent 50 000 kr, i det minste, som er prisen for innenriks fly og hotell i fem dager. Da forstod jeg litt bedre det jeg hadde lest i en epikrise, hvor en gammel dame var henvist til operasjon for et ben i Nuuk. Da hun snakket med ortopeden der, sa hun at hun ikke var interessert i operasjonen. «Jeg ville bare besøke datteren min her, og nå fikk jeg en gratis reise til henne», lo hun.

Glade barn i Qaqortoq klatreklub.

Det var mye dritt, selv om det ble lysere ute. Lystbetont aktivitet, sier jeg ofte til mine pasienter, og det er ingenting som er mer lystbetont enn klatring for meg. Så som en distraksjon fra det mørke sykehuset, vokser Qaqortoq klatreklubb for hver uke, og er en de største idrettsforeningene i byen nå. Vi brukte påsken på å henge i tau med stålbørster, og vi speidet og vandret rundt i hele området for å finne klipper der hverdagen kunne komme litt på avstand. Mindfullness er når du fokuserer hardt på det lille taket som er litt for langt over deg, og du merker at hvis du bare vrir hoften litt mer, og legger litt mer vekt på venstrefoten, kan du nå det. Da glemmer du dritten. Selv fra det verste barnehjemmet i byen kom det tenåringer som ville klatre. Det var idrettssjefen i kommunen meget imponert over. Nå gir de økonomisk tilskudd til en firedobling av arealet på innendørsveggen, og sponser utstyr til uteklatringen. Det er tross alt bedre å henge i klatretau enn å henge seg.

Marco og Frida henger i klatretau.

Apropos barnehjem. Det er tre barnehjem i Qaqortoq, en by med 2500 innbyggere. Alkohol, hasj og mishandling gjør at socialforvaltingen tar barna når det blir for ille. Problemet er bare at det nesten ikke er noen egnede fosterhjem, og barna kan ikke bli satt i fosterhjem i Danmark eller andre land, fordi kolonimakten tidligere har vært litt vel ivrig på å ta til seg grønlandske barn.

Dette er kun ett eksempel på kompleksiteten, nyanseringen, man lærer av å være lenge et sted. Jeg vet ikke om dritten blir vakrere fordi du ser nyanser i den, men du forstår i hvert fall litt mer av hvorfor dritten er sånn som den er.

Hjem til en annerledes virkelighet.

Vi reiser hjem, som alle andre vikarer før oss. Og Grønland blir mindre under oss når flyet, etter tre dagers venting på en gammel amerikansk militærbase, endelig letter. Vi ser den uendelige innlandsisen og den tynne stripen av kyst der folk holder ut.

Følelsene er blandet. Det første reisebrevet startet in medias res, altså midt i handlingen. Nå drar vi, midt i fortellingen, om et land som intenst forsøker å finne seg selv. I vakuumet mellom det opprinnelige fangstsamfunnet og det moderne, oppstår en håpløshet som har gått inn på oss i større grad enn forventet. Vi ville ikke vært det foruten. Vi fikk venner, startet klatreklubb, lærte om en annerledes kultur, og den faglige utfordringen var enorm. Vi håper at så godt vi kunne var bra nok.

(Fritt etter hukommelsen) «En storm hadde blåst utallige sjøstjerner opp på en lang strand. En gammel mann gikk langs denne stranden og hev én og én sjøstjerne ut i havet igjen. Da kom det en ung mann bort til ham og sa: «Hvorfor kaster du bort tiden på dette? Se hvor mange sjøstjerner det er. Det du gjør betyr ingenting!» Den gamle mannen holdt opp en sjøstjerne, så på den unge mannen, og sa: «For denne sjøstjernen, betyr det alt.» Så hev han sjøstjernen ut på havet igjen.»