Reisebrev
Fjerde reisebrev fra Grønland

Intet nytt fra Vestfronten

Kart: Colourbox

Eik Kolstrup

Fastlege, Skansen legekontor, Tromsø

eik.kolstrup@gmail.com

Når starter historien om tragedie? Starter den når kjæresten du har et barn med går fra deg, når du tar den første ølen for å glemme det hele, eller når du bestemmer deg for å ringe henne på Messenger, for at hun skal se at du lider, og du legger tauet rundt halsen?

Klokken var tre om natten. Han hadde hengt seg, og de bad meg komme. «Hvorfor skal jeg skynde meg? Enten er han død, eller så lever han.» Jeg skyndet meg allikevel. Det var nordlys ute. Jeg småløp under en stille dans. Grønt lys. Kaldt. Ambulansen sto med bakdørene åpne utenfor hovedinngangen. Blått lys. «Vi gjør så godt vi kan.» Portøren gir hjertemassasje og assistenten Salik bruker en maske med bag for å få luft i pasienten. Han er en ung mann. Ukontaktbar. Lysstive pupiller. Rask puls. Sakte og uregelmessig pust.

Jeg tok feil. Han var hverken død eller levende. Eller begge deler. Han ville dø, men ryggmargen hans ville leve.

Paneeraq tar selfie, mens Veronica debuterer som operasjonssykepleier. Steen opererer en åtte år gammel gutt med blindtarmsbetennelse på gammel vane, mens Eik gjør så godt han kan.

I ett og et halvt døgn svevde vi over ham, gjorde det vi kunne, ga ham oksygen, beroligende når han kjempet for hardt for å puste, men han var fortsatt levende død. Så kom de fra Nuuk og hentet ham. Noen dager etter kunne jeg lese i journalen at han kunne gå og snakke, men han hadde mistet all korttidshukommelse. Når han var kaffetørst, kunne han ikke huske hvorfor han stod med en tom kaffekopp i hånden foran en kaffetrakter. Når de fortalte ham hvorfor han var i Nuuk, kunne han ikke huske hvorfor han hadde prøvd å ta sitt eget liv. Han kunne ikke forstå det heller. Han hadde det jo helt fint.

Vi blir litt numne. Han var den tredje unge mannen den uka som hengte seg. To av dem døde. De var begge 17 år gamle.

Noen dager senere tok galskapen en annen form. Da kom det et SWAT-team fra Nuuk med helikopter, fordi en mann med våpen ikke ville komme ut av sin leilighet, og fordi moren hans sa at han hadde sagt mye merkelig. Bydelen ble sperret av i nesten et døgn. Med tåregass, sjokkgranater og automatrifler hentet de ham ut av leiligheten. Så kom han inn til oss. Med tre politibetjenter i opprørsutstyr rundt seg, mens han messet et stille mantra. Han sa ingenting, gjorde ingen motstand, hadde aldri truet noen eller seg selv. Og ble lagt i belter på både armer og ben, og fikk beroligende injeksjoner. Mens han fortsatte å messe sitt stille mantra.

Pause

Til stor forskrekkelse fortalte jeg på morgenmøtet to dager etter at jeg hadde sluppet ham fri fra beltene, og gitt ham muligheten til å vaske seg og sette seg opp i sengen. Ingen tvil om at mannen var rape gal og hadde lest mye om buddhisme, men han var etter min vurdering for det meste harmløs. Vi ventet på at han skulle videre til en ordentlig psykiatrisk avdeling i Nuuk, men helikopteret brukte nesten en uke på å komme seg ned til oss. Han ble igjen lagt i belter og fikk injeksjoner før reisen. Han messet videre på sine mantra, og konsentrerte seg om å være vannet som renner. I Nuuk ble han etter hvert urolig og lite samarbeidsvillig, da han hadde ligget der i over en uke med belter på armer og ben. Flere her kom til meg og sa: «Hva var det vi sa? Han var farlig». Jeg hadde også blitt litt irritert etter en uke i beltefiksering uten åpenbar grunn.

Endelig sol, i Hvalsey.

Det var mye som skjedde på jobb, og dråpene som fikk havet til å renne over, var da grønlandske myndigheter forlenget innreiserestriksjonene slik at Helle og Stian, som vi hadde planlagt å gå over innlandsisen med i mai, ikke kunne reise til Grønland. Vi tenkte at da må vi bare gjøre det alene. Men så kom dråpe nummer to, da forsikringsselskapet sa at fordi vi ikke hadde gått over innlandsisen før, var vi ikke kvalifisert nok til å gå over innlandsisen. Derfor ville de ikke forsikre oss, faen ta dem, og da godkjenner ikke myndighetene søknaden om å krysse isen.

Vi følte oss fanget i denne lille byen, og i systemet, og blant fjellene her hvor du ikke unnslipper hvis du ikke har båt. Så selv om det var meldt regn og snø og fjellet var bart, så vi måtte gå med vinteroppakning i og på sekkene, og Veronica mente det var en svært dårlig idé, gikk vi på tur. Jeg ville puste og få tankene vekk. Målene mine med turen ble for så vidt oppnådd, men Veronica hadde en tanke om at vi skulle hygge oss på tur, og det var ikke så lett der vi gikk i steinur med snø til knærne, uten å finne stien, og det sludda vannrett. Etter tre dager, hvor jeg helt oppriktig var redd for at Veronica skulle gjøre alvor av truslene om skilsmisse, fant vi ut at nok var nok. Vi sendte melding til en fanger vi hadde fått nummeret til, og mens vi ventet på at han skulle hente oss med båten sin, tørket vi klær, soveposer og telt, og så oss rundt i vikingkirkeruiner som ble fraflyttet omtrent i 1410. Man vet ikke helt hvorfor vikingene dro fra Grønland etter å ha vært her i 400 år, men vi skjønner ikke hvordan de holdt ut så lenge.

Jens-Enok i båten sin, med nattens fangst.

Jens-Enok er født og oppvokst i Qaqortoq. Han er fanger, noe som vil si at han lever av å blant annet jakte rein, skyte moskus, hjelpe til med sauesanking og fiske kveite. Han kom 20 minutter for seint til avtalen vi hadde kl. 17, nettopp fordi han var i gang med sistnevnte. Vi var bare glad han kom. Han kunne nok dansk til at Veronica fikk spurt ham om han trengte hjelp til å dra de siste kveitelinene, og etter litt nøling sa han at vi var velkommen til å være med. Han skulle ut klokken åtte.

– Flott, da ses vi i morgen, sa jeg.

– Nei, i kveld klokken åtte, de kan ikke stå over natten, sa Jens-Enok.

– Hvor lang tid tar det, da?

– Åtte–ti timer, regner jeg med.

Jeg så på Veronica. Hun hadde helt rett i at vi aldri ville få en slik sjanse igjen, så vi sa «ja, takk». Etter middag og litt varme klær, dro vi ut i den åpne jolla med 250 hestekrefter, som han bruker som fiskebåt. Det var stjerneklart og blikkstille. Vi satt med ryggen mot fartsretninga, og så små og store deler av isfjell suse forbi oss. Vi minnet hverandre på at det var Gunnar, den hyggelige og solide politimannen vi kjenner, som hadde anbefalt Jens-Enok.

Veronica er lei.

Han var sikkert like hyggelig og solid, og vi prøvde å glemme alle historiene vi har hørt om folk som er omkommet i møte med isfjell. Vi hadde en jobb vi skulle gjøre. Vi fant blåsa og begynte å dra opp fire kilometer med kveiteline. Jens-Enok heiv fisken av krokene, jeg bløgga og sløya, mens Veronica kasta opp. I seks timer. Heldigvis var det hennes idé å dra ut, ellers hadde nok skilsmissen vært fullbyrdet.

Jens Enok redder dagen og ekteskapet.

Dagen etter var alt glemt, og hun hadde fått sovet og spist litt, og vi møtte Jens-Enok på Brættet, der fangerne selger fangsten sin. Vi fikk noen fine snøkrabber og en stor auer som takk, og fikk omvisning i de indre gemakker, og snakket om livet som fanger.

En lang historie…

Når jeg skriver dette, ti dager etter at vi kom trygt tilbake, har Veronica akkurat kommet hjem fra jobb, der tre lik er fraktet inn til sykehuset etter en leteaksjon hvor en åpen jolle kjørte på noe i akkurat det området vi kjørte den kvelden og natten. Men det visste vi ikke da.

Nå skal jeg forsøke å ikke begrave leseren i utelukkende elendighet, og avslutter med en slags gladsak.

Kondomstafett.

Veronica har vært på et slags korstog, men istedenfor kors, har hun med seg gummipeniser og kondomer, p-staver og spiraler. Vi kan kalle det for præventionstoget. Hun fikk med seg Pilu, eller Pilunnguaq, en grønlandsk sykepleier og venninne som har bodd mange år i Danmark, ned på Høyskolen. Det er en skole for de som skal forsøke å komme seg litt videre i en stagnert skolegang. De er fra 18 til 35 år gamle. Halvparten hadde ikke hatt seksualundervisning før. Veronica hadde hørt at overgrep, seksualitet og samtykke var et stort tabu. De var forberedt på gråt, sammenbrudd eller stillhet, men ble møtt av nysgjerrighet, spørsmål og diskusjon. Uvitenheten er stor når det gjelder prevensjon, men det er jo ikke så rart, når de aldri har blitt undervist i det. Kondomstafett og spørsmålsrunde avsluttet dagen.

«Skal man bruge alle præventionsmidlene samtidig?», var det en ung pike som spurte.

Ufarliggjøring.

Ting er avklart nå, så frustrasjonen har lagt seg litt. Vi skal hjem. Til korona og en helt annen isolasjon.