Den draumen eg ber på

Ved nyingen

Foto: Njål Flem Mæland

Njål Flem Mæland

Fastlege, Hallset legesenter, Trondheim kommune

nflem@online.no

«Jeg gaar og pusler i Skogen, og tænder et bål ved kvæld...», skriver Knut Hamsun. Denne gangen er det vi som har puslet i skogen, et fellesskap av 14 venner, eller sju vennepar om du vil. Og vi har tent et bål til kvelds, i vidunderlige Misterdalen, nord i Rendalen, en lite kjent perle i Norge. Høstfarger på sitt mest intense omgir oss der vi sitter utenfor en sæter, i kveldssolen, som litt etter litt endrer seg og blir til stjernenatt.

Det knatrer og spraker i ilden. Små gnister stiger til værs og slukner. Praten går rundt bålet. Latter. Jørgen tar ordet og snakker til alle. Hjemme hos Marit og ham har begge barna flyttet ut, og livet står ved en korsvei. Vi er der, mer og mindre alle, og kjenner på det samme. Hva vil vi med resten av tiden vår her på jorden? Hva drømmer vi om? Hva er viktig for oss nå? Jørgen reiser spørsmålet og foreslår at alle får ordet, én etter én.

Det blir stille. Hver enkelt går i seg selv og tenker. Jeg ser årene for meg i raske glimt. Barndom med sommerferier på mine besteforeldres gård, skoledager, fjellturer som ung, studietid, møtet med Ingrid, svangerskap, barn, de travle årene med jobb og bijobber og verv og møter, og en serie avtaler hver kveld, barna som nå dels har flyttet ut, og ja, et tomrom som skal fylles. Valgte jeg dette? Var det dette jeg drømte om? Og nå: Færre år igjen, eller for alt jeg vet bare dager. Valg og muligheter som ligger der, som jeg kan åpne, eller lukke. Frihet er godt, men også skremmende, hva er det jeg ikke tør, eller ikke får til, eller ikke engang tenker på som en mulighet?

Rundt bålet nevnes barn, ektefeller, venner, opplevelser, ro, aktivitet, læring, livsledsager, kreativitet, kjæledyr. Ordene vekker latter, og flere ganger gråt. Ingen nevner bil, båt, hus, pensjonskonto, aksjer, klær eller sko, ikke engang karriere. Jeg tenker igjen: Hva vil jeg egentlig? Jeg klemmer hånden til min aller kjæreste. Snart er det min tur. Ett vet jeg sikkert: Dette fellesskapet, som jeg kjenner nå, rundt bålet, det vil jeg ikke miste. Her jeg sitter er jeg en heldig mann.

Og «Omkring mig vælder fra Skogen, et sagte evindelig Sus» (Vilde kor, Knut Hamsun).