Den draumen eg ber på

Drøym saman med meg?

Foto: Morten Munkvik

Morten Munkvik

Fastlege, Stavanger Medisinske Senter

morten.munkvik@gmail.com

Det sies at fastleger er konger og dronninger på sin egen tue. For mange av oss er nettopp det draumen me ber på: Å kunne styre arbeidsdagen helt selv. Bestemme når den skal starte og slutte, og kunne ta en dag fri på kort varsel om noe skulle dukke opp, eller om vi har behov for det. De siste årene har det blitt stadig vanskeligere å være sin egen herre. Mange har sagt mye om dette, men noe som virker å være glemt, er følelser det ensomme livet på tuen kan føre med seg.

Leger er flinkiser. Vi er vant til å mestre og pleier å få ting til. Vanligvis er dette refrenget også i fastlegehverdagen, men av nittini tilfredsstillende løste problemer er det det ene tilfellet som kunne vært løst bedre, som gnager og gnager og gir fastleger en opplevelse av å verken mestre eller strekke til. Engstelse og bekymringer kan vi også føle på. Vi står alene i kritikken som kan komme. I tillegg føler fastleger på stadig større forventninger fra samfunnet om å danse etter andres pipe. Gjør man det ikke, samme hvor gode faglige argumenter vi måtte ha for å velge å gjøre noe annet, så vil den ensomme legen på tuen sin kunne komme til å føle på utrygghet og inkompetanse.

Hvordan snu disse negative følelsene? Hvordan skal vi fastleger gjenvinne tryggheten i vår yrkesutøvelse? Hvordan la være å stille uforholdsmessig høye krav til oss selv?

Standardsvaret til hva som skal til for å løse utfordringene fastleger har, har i flere år vært «bedre rammebetingelser». Men, for å få en levelig hverdag tror jeg det er vel så viktig å gjøre noe med utryggheten flere fastleger føler på, og da hjelper det dårlig med økonomi. De store organisatoriske utfordringene har til en viss grad overskygget de stadig høyere kravene vi fastleger stiller til oss selv. Vi befinner oss i en mandatkrise, hvor det samfunnet etter hvert krever av oss er umulig å oppfylle. For å få til en endring må noko vedunderleg skje.

Det må skje, for hvilken trivsel og verdsettelse av egen funksjon vil det ikke gi om fastlegen slapp å være nervøs, engstelig og usikker?

Spør du fastleger om hva de skulle ønske seg mer av, vil ganske mange svare «tid». De fleste som svarer det, tenker nok først og fremst på mer tid til pasientkontakter. Det er ikke tvil om at dette er viktig. Dersom leger følte på mindre tidspress, ville vi kanskje latt pasienter snakke lengre enn et snaut halvt minutt før vi avbryter. Ved å aktivt lytte og nysgjerrig utforske pasientens historie, vil vi raskere komme til sakens kjerne, og kjernen vil være pasientens. Ikke for farget av fastlegen, som ofte kan være tilfelle om vi tar en for aktiv rolle i pasientens narrativ.

Men – om tidi skal opna seg, tror jeg det er vel så viktig at vi bruker tid på oss selv også. Da kan legen gjøre mer av de tingene som gir overskudd og energi inn i en hektisk hverdag fylt med store oppgaver og mye ansvar. Med mer tid til pasienter og mer tid til legen selv kan hjarta opna seg og gi rom for kvaliteter som oftere spiller en mer underordnet rolle i de kliniske møtene enn de nok burde. Kvaliteter som empati, engasjement og aktiv tilstedeværelse. For noen vil kanskje dører opna seg, og lidenskapen og iveren for jobben revitaliseres.

Fastlegen må bort fra berget av arbeidsoppgaver som ikke har med lege-gjerning å gjøre. En revitalisert fastlege som har tid og overskudd til å være den legen han eller hun ønsker å være, kan klare å være tydeligere i forhold til krav og bestillinger som kommer fra pasienter og fra samfunnet. Disse fastlegene vil kunne redefinere fastlegens rolle og være kjeldor til inspirasjon for nye kolleger som vil strømme til et nydefinert og unikt fastlegefag.

Jeg tror trygge leger gjør en bedre jobb enn utrygge leger. Utrygghet melder seg ikke fordi vi ikke kan faget vårt, men fordi alt mulig annet kommer i veien for doktoroppgavene, legelivet og pasientkontaktene som vi ønsker oss, og som vi skal ha. For at draumen skal opna seg må vi få bort utryggheten og følelsen av å ikke strekke til. Sårbarheten vil vi som mennesker uansett yrke alltid ha med oss, men min drøm ligger i å øke fastlegens trygghet og tro på seg selv. Denne tryggheten må læres, og først da kan vi tro på vår egen trygghet. Det er drømmen, og for å få til dette må vi dele mer av våre hverdager. Være mer sammen. Lukke opp kontordøren når pasienter ikke er der, snakke sammen før arbeidsdagen begynner, spise lunsj sammen og møtes sosialt utenfor kontoret. Snakke om og ufarliggjøre det som er mindre enn perfekt. Historiene vi kanskje ikke slipper lys inn på, men også suksesshistorier. Kanskje burde vi ikke sitte på hver vår tue? For å hjelpe andre best mulig må vi kanskje først hjelpe oss selv? Slippe andre inn på tuene våre? Nøkkelen, drømmen min, er trygghet og

at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um . (1)

Referanse

  1. https://www.nrk.no/kultur/_det-er-den-draumen_-er-norges-beste-dikt-1.13140034