Den draumen eg ber på

Lunchbordet

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Katrine Haga Nesse

Kommuneoverlege, Karmøy kommune

kane1@karmoy.kommune.no

Har du hørt historien om hun som ville bli lege, men hvor livet ommøblerte luftslottet?

Jeg tror det finnes mange varianter av den historien. Akkurat denne fortellingen er en liten del av min vandring som omreisende i medisinfaget. Moralen i historien er betydningen av fellesskap, samhold og tilhørighet i en flokk.

Som ung, udødelig og med hele livet foran meg ved fullført medisinstudium, synes mulighetene uendelige. Sykehusturnus kastet meg inn i virkeligheten. Jeg kunne ingenting, visste ikke hvor noe var, hadde ikke fått tilgang til journalsystemet, og følte meg som verdens største idiot. Av ansiktsuttrykkene til sykepleierne i mottak, så var heller ikke de imponert over kompetansenivået. Heldigvis var læringskurven bratt og det gikk bedre etter hvert.

Rundt langbordet i sykehuskantina møttes legene på sykehuset hver dag til lunsj. Her ble hierarkiet visket ut for en halvtime. Man kunne like gjerne ha et uformelt drøs med en overlege som en turnuskollega. Det bidro ikke bare til at man hadde et hyggelig avbrekk i arbeidsdagen, men også til at man jobbet bedre sammen når det sto om livet til pasienten – fordi man kjente hverandre og dermed kommuniserte enkelt. Det finnes ikke noe slikt som en gratis lunsj, sies det. Verdien av relasjonene man bygger over et måltid, kan likevel ikke plottes i regneark.

Via tilfeldigheter ble jeg røntgenlege, og på sitt skjeve vis løp årene av gårde med livet mitt. Jeg mistet lunta til temperamentet mitt underveis og overskuddet til å være sosial med venner.

Det bringer oss tilbake til lunsjbordet.

Ledelsen besluttet at halve kantina skulle omgjøres til kontorer for merkantilt personell. Det var ikke lenger plass til et langbord. Etter det sluttet legene å ta lunsjpause. Det ble en brødskive mens jeg skrev epikriser eller tolket CT thorax. Vi fant aldri tilbake til et uformelt samlingspunkt mellom legene på tvers av erfaring og spesialitet.

Om lunsjbordets oppløsning hadde sammenheng med ny ledelsesfilosofi, er kanskje fantasi. Men det var to samtidige hendelser.

I løpet av årene ble kravene større, kontrollbehovet fra ledelsen mer detaljstyrt, og kollegiet og faget forvitret i drift, produksjon og økonomiske innsparinger. Listene over ubeskrevne undersøkelser var uendelige, og alt var merket pakkeforløp og hastet like mye. Jeg fikk hjemmestasjon så jeg kunne se på bilder hjemmefra. Datamaskinen utviklet en egen personlighet og glodde ondsinnet på meg hvert ledige sekund, hvis jeg ikke var pålogget. En konstant dårlig samvittighet gnagde i meg. Jeg var overbevist om at min verdi som menneske samvarierte med lengden på ubeskrevne CT. Det tok knekken på det jeg hadde av livsglede.

Helt impulsivt søkte jeg på ledig stilling som kommuneoverlege. Jeg hadde null peiling på hva jobben gikk ut på. Men samma det. Jeg måtte bare få kontroll over eget liv igjen. Jobben i kommunen hadde fleksitid og en leder som ga meg frie tøyler. Som en bonus viste det seg at jobben som kommuneoverlege er variert, spennende og passe absurd. Jeg stortrivdes. Samfunnsmedisin var en uoppdaget perle for meg.

Hun levde lykkelig resten av livet, slutter historien selvsagt ikke med.

For så kom pandemien, og jeg har vært i en tornado uten pusterom siden februar 2020. Jeg – en helt vanlig hverdagslege – i beste sendetid på alle flater. Pandemien har jeg ikke ord for å skrive om enda. Jeg er igjen i en arbeidssituasjon hvor jeg ikke har kontroll over egne dager. Jeg har også mine bange anelser om at det er åpnet en Pandoras eske av nye forventninger til kommuneoverlegerollen, nå som alle vet at vi finnes.

Samholdet mellom samfunnsmedisinerne via telefon, sosiale medier og unntaksvis fysiske møter, har vært manna i pandemi-ørkenen. Men digitalt samhold kan ikke erstatte den daglige kontakten rundt et lunsjbord. Verdien av fellesskap har aldri vært tydeligere for meg enn gjennom pandemiens krav til sosial avstand.

Legelivet er uforutsigbart, utfordrende, men også givende.

Helt klart er det at ingen jobb i verden er viktigere enn dine nærmeste og din egen helse. Din verdi som menneske har ingen sammenheng med dine prestasjoner på jobb. Ganske opplagt, men jeg trenger fortsatt at noen minner meg på det. Vi trenger lunsjbordet og andre uformelle møter hvor vi kan se hverandre, dele bekymringer, kunnskap, erfaring, latter og gråt. Ved å være sårbare sammen er vi mindre sårbare når det røyner på.

Diktet If av Rudyard Kipling betyr mye for meg. Et kompass for meg er strofen:

If all men count with you, but none too much; /
Hvis du er alles hjelper, men ingens tjener.

Med ønske om en fredfull jul og god vakt!