Den draumen eg ber på

Takk til verden, takk til svanene

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Johanna Westin

Fastlege, Dalgård legesenter, Trondheim kommune

johanna.westin@gmail.com

Øystein Sundes sang Det året det var så bratt utgitt i 1971, kan vel raskt oppsummere våren 2020 og det året som fulgte. Dette høyst ufrivillige prosjektet har vist oss hvor mye nærhet og sosialt liv betyr for oss.

Mange er for tiden i reparasjonsfase etter lengre tid i isolasjon. Verden har lidd på makroplan, men hver enkelt av oss har også gått gjennom små og store hverdagskatastrofer gjennom denne perioden. Folk har mistet sine kjære, kjøpt hus og forlovet seg. Sykdom har rammet og store ting i livet har skjedd, men pandemien har gjort at dette ikke har blitt delt med de nærmeste på samme måte som man ville ha gjort under normale omstendigheter. Mange har kanskje lidd alene og i stillhet.

Livet skjer, også under pandemi. Dette inkluderer også gode ting!

Dette er nettopp en slik historie. Verden trenger nå balsam for sjelen, og gode historier som ender godt må deles. Verden fremstår som litt ødelagt og skakkjørt etter år med mangel på omsorg, nærhet og klemmer. Nyhetsbildet har vært preget av frykt og elendighet, og det gjør noe med oss over tid.

Midt i alt dette, om man noen gang skulle være i tvil: Vi har et fantastisk helsevesen. Det må gjerne skrives med store bokstaver, i kursiv, med linje under, på alle språk og jeg roper det med glede ut i rommet. Takk! Og takk til hestene ved veterinærhøyskolen, rådyrene i Gaustadskogen og svanene ved Operataket som stod for den nødvendige dyreterapien under vårt dramatiske kapittel i Oslo i vår.

Som en sterk dyrevenn, fikk jeg kjenne på hvor viktig nærhet til dyr og natur generelt var i en tid da alt kjentes utrygt. Dyrene ble i vår mine trygge venner alene i ukjent storby da menneskene rundt oss representerte en potensiell fare.

Vår pandemitid skulle bli ekstra spesiell, da det viste seg at min samboer fikk akutt behov for nytt hjerte. Det gamle hjertet orket ikke mer, og nyrene begynte å svikte. Vi havnet brått i Oslo i desember og startet på et sykehuskapittel som skulle vare i fire måneder sammenhengende. Det å ligge på en hjertemaskin i påvente av et donorhjerte, er en helt spesiell situasjon å være i. Plutselig stod vi i to kriger; en som handlet om å berge livet til min samboer og håpe på at et donorhjerte dukket opp tidsnok. Den andre krigen handlet om å unngå et virus vi visste kunne være livstruende for en kropp som var nede for telling. Verden ble med ett svært utrygg. I tøffe stunder ble det vanskelig å våge å gi hverandre klem da nærhet representerte en potensiell fare for hans liv. Ære være de fantastiske sykepleierne som så fortvilelsen bak munnbindet. De ga oss medfølende blikk, kaffe og twist som betyr alt i en slik situasjon.

En verden i uorden medførte at jeg fikk meg noen spesielle Oslovenner. Mine dyrevenner som altså skulle bidra til å gi meg styrke og mot gjennom en tøff tid.

På mine daglige turer til Rikshospitalet ble hestene utenfor Veterinærhøyskolen mine trofaste støttespillere. De flotte, store skapningene med de uttrykksfulle øynene. Jeg har alltid vært redd hester, men med et gjerde imellom oss gikk det fint å bare kjenne på mulen og høre dem puste. De kom raskt mot meg, siden jeg daglig tok med rikelig med gulrøtter som de fikk gjennom gjerdet. De ga meg trøst og styrke, og vi hadde en stille dialog i en periode da byen var kald og tom i julen 2020. De skapte en nødvendig ramme i en kaotisk hverdag, og jeg følte at de store og majestetiske dyrene hjalp meg gjennom livets store prøvelser.

Plutselig en dag var dyrene borte, og jeg fikk vite at de var flyttet til Ås. Jeg forstod at det helt sikkert ville være bedre for dem med mer landlige omgivelser.

Jeg fant nye dyrevenner i rådyrene i Gaustadskogen. Man kunne sent på kveldene skimte de fine og lyse bakendene i skogholtene.

Jeg dristet meg til en tur med en kamerat en dag, og han viste meg parker og statuer som i et tomt Oslo ble løftet fram i all sin prakt. Under denne turen tok han meg med til svanene ved Operataket. Disse majestetiske svanene som svømmer rundt som konger og dronninger blant måser og ender. De store skapningene som med sine lange halser kunne bruke all sin muskelmasse på å strekke seg etter brødet de fikk, mens de løftet seg over vannflaten med all sin kraft. De ble mine trofaste venner i lang tid. Jeg handlet fuglemat og la daglig veien ned til Operataket før jeg gikk til Rikshospitalet. De ble mitt bakkemannskap i vannkanten, alltid like glade og takknemlige. Min redsel for å miste min kjære ble dempet i deres nærvær.

Det ble mye trøst og glede i denne daglige aktiviteten. Svanene kom etter hvert svømmende rett mot meg i full fart på en lang rekke når de så meg komme med sekken min full av godsaker. Jeg kjente at de ga meg tro på at et nytt hjerte ville dukke opp til min samboer og at verden en gang ville bli frisk og normal igjen.

Dagene ble etter hvert lysere, og minusgradene ikke så bitende.

Så dukket et flott donorhjerte opp og jeg kjente at jeg ble fylt av en intens lykkefølelse. Vi var reddet fordi en familie i krise klarte å se forbi den katastrofen de selv stod i.

Jeg takket gjengen min ved Operataket ekstra mye den dagen.

Turene til svanene mine gikk raskere og musikken på ørene ble mer lystbetont enn andre dager.

Det ble en rar tid på hjemmekontor på hotellrommet. Mange pasienter strevde med redsel og tungsinn. Jeg prøvde å formidle håp, håp om en vår og at det blir en bedre verden igjen en gang. Jeg snakket om at viruset ikke kunne frata oss lysere dager, blomstring, summing fra insekter og den gode følelsen ved å gå barbeint i gresset og kjenne gresset kile oss mellom tærne. Jeg snakket om det å se det fine rundt oss, høre fuglesangen og kjenne solstrålene varme mot huden. Det blir vår og sommer uansett virus.

I denne perioden sang svarttrosten sin melankolske nattsang ved Rikshospitalet. Sangen ga nydelig gjenklang mellom de kalde bygningene. Den nøt også godt av svigermors hjemmelagede sjokoladekake som ble sendt i store mengder med posten. For store mengder til at alt kunne spises av oss, men fuglene i skogen ble glade.

Heldigvis endte dette kapittelet godt, og vi er fortsatt svært lykkelige og takknemlige i dag.

Vi fortsetter dog med å mate fugl, men svanene er byttet ut med fjellfugl og ekorn i Folldal og Tydal. Det gjør oss fortsatt like godt å se hvor glade de blir når fuglebrettet fylles opp.

Samboeren er friskere enn noen gang, og drømmen om nytt hjerte, en ny helse og et nytt liv gikk i oppfyllelse. En ny hverdag åpnet opp for drømmen om å igjen ta i bruk naturen til både rekreasjon, trening og storslåtte opplevelser.

Takk til verden. Takk til svanene.